Nicolines positive fødselshistorie med igangsetting grunnet vekstavvik: - Jeg kunne ikke bedt om en bedre start på livet som mamma!

Nicolines fødsel ble ikke som hun først hadde tenkt, da hun skulle settes igang på grunn av vekstavvik. Likevel fikk hun en fantastisk fødselsopplevelse der hun kjente på mestring og kontroll - noe hun forteller hun alltid vil bære meg seg videre i livet.

Her er hennes positive fødselshistorie:

"I uke 26 ble det oppdaget at babyen i magen var liten.

Jeg hadde derfor vektkontroll annenhver uke på sykehuset gjennom hele graviditeten.

Hver gang ble jeg forsikret om at babyen hadde det fint, men at de ville følge med dersom veksten stagnerte.

Svangerskapet ellers var helt topp, jeg var i god form og trente nesten som før gjennom hele svangerskapet. På vektkontroll i uke 38 får jeg vite at babyen sin vekst ligger på -21,5% under gjennomsnittet.

Gratis ebok: 12 tips til en positiv fødsel

Fødselslegen anbefaler sterkt at fødselen settes i gang, dette var en fredag.

Vi blir enige om at jeg skal settes i gang mandag morgen. Da er jeg i uke 39, 38+1.

Dette gjorde meg redd og usikker, og jeg var redd for at fødselen nå kom til å ta lang tid og bli alt annet enn hva jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde gledet meg til å ligge i badekaret hjemme.

Nå skulle plutselig hele fødselen, fra start til slutt, foregå på sykehuset.

Jeg var også redd for at fødselen ville bli mer smertefull enn om den hadde startet spontant.

Heldigvis hadde jeg helgen til å omstille hodet og forberede meg.

Denne helgen så jeg og kjæresten flere komedier, jeg tok et langt bad og merket at affirmasjonene som jeg hadde hengt opp rundt omkring i huset gjentok seg i hodet mitt.

Jeg leste også flere positive fødselshistorier på bloggen til Positiv Fødsel, noe som ga meg ro.

Jeg prøvde å fokusere på at jeg nå snart skal få møte babyen min og at jeg kom til å være i trygge hender.

Mandag klokken 11 fikk jeg satt inn ballong og jeg og kjæresten fikk et eget rom på føde-observasjon.

Utover dagen fikk jeg mensenlignende murringer nederst i magen, litt vondere enn mensen smerter.

På kvelden fikk jeg paracet og klokken 22:30 fikk jeg mer smertestillende og noe å sove på.

Jeg hadde akkurat sovnet da jeg 23:50 våknet av et «plopp» og at vann begynte å renne.

Jeg kjente et lite rush av glede og spenning – endelig var det noe som skjedde.

Jeg trodde vannet hadde gått. Det viste seg at det var ballongen som hadde sprukket.

Dagen etter 8:00 begynte jeg med modningspiller og tok det annenhver time til klokken 22, til sammen 8 tabletter.

Jeg merket ingenting til pillene, så vi brukte dagen på å gå flere turer utenfor sykehuset.

Mot kvelden fikk jeg litt kynnere og ganske stram mage. Sov av og på natt til onsdag. Onsdag morgen hadde jeg regelmessige «tak» i magen.

Jeg kjente at magen ble veldig stram og så på CTG når det skjedde, men det var ikke vondt.

Denne dagen begynte jeg på stikkpiller, altså modningspiller som ble satt inn i skjeden.

Klokken 15:10 gikk vannet med et pang mens vi lå i senga og så en serie.

Jeg skvatt til. Nesten med en gang begynte riene å komme.

Jeg gikk i dusjen og stod lenge under varmt vann.

Pustet meg gjennom riene og følte at jeg hadde kontroll.

Klokken 18 blir vi fulgt til fødestuen.

Kjæresten min hadde med en høyttaler og satt på rolig musikk og lyset på fødestuen var dempet, som jeg ba om i fødebrevet mitt.  

Siden babyen i magen var liten ville de følge med på hvordan han hadde det, og det ble festet en elektrode på hodet hans.

Jeg kunne bare bevege meg i nærheten av sykehussenga. 

Til min store skuffelse fikk jeg ikke bruke badekaret.

Jeg hadde sett for meg å være i varmt vann under store deler av fødselen, så det var en liten nedtur – men jeg klarte å omstille meg og finne andre gode stillinger.

Jeg bytter stilling ofte og bruker opp-pusten godt.

Babyen likte ikke at jeg satt på yogaball, så det måtte jeg gi meg med raskt.

Jeg brukte prekestolen, satt på alle 4 eller lå på siden med ryggen hevet i senga.

Jordmor mistenker feber på meg og setter først en pose med væske i veneflonen etterfulgt av paracet.

Det å ha rier var ikke som jeg hadde sett for meg, jeg så for meg at jeg kom til å skrike av smerte, men det var ikke så vondt.

Jeg kjente det ja, og det var kraftfullt, men jeg følte alltid at jeg hadde kontroll.

Jeg hadde verdens beste partner ved min side som også har vært med å ta kurset.

Han holdt hånden min og pustet med meg gjennom hver ri.

De gangene jeg falt ut av det minte han meg på pusten og pustet høyt sammen med meg.

Han ble også veldig avslappet av den rolige musikken og stemningen, og holdt på å sovne et par ganger – kanskje ikke så rart når vi nærmet oss 30 timer uten søvn.

Jeg ventet hele tiden på at smertene skulle bli uutholdelige og at jeg måtte be om smertelindring – men det behovet kom aldri.

Jeg brukte varmepose i korsryggen og kalde kluter i panna.

Jordmor satt for det meste i hjørnet av rommet og fulgte med på overvåkningen av babyen. Klokken 01:00 – 10 timer etter at vannet gikk, hadde jeg 10cm åpning.

Nå begynte også riene å kjennes annerledes ut.

Jeg kjente et intenst nedpress – det føltes som om babyen skulle komme ut bakveien.

Det var vanskelig å ikke gi etter og presse.

Jeg kjente at kroppen min ville presse.

Jordmor forteller meg at jeg må vente til klokken 03 med å presse fordi riene ikke er sterke og hyppige nok.

Jeg prøver å gå på do for å tisse så det skal bli god plass til babyen, men det kommer ingenting.

Jordmor setter derfor kateter for å tømme blæra.

Det blir også bestemt at jeg skal få litt riestimulerende drypp.

Klokken blir 03 og jeg får endelig lov til å begynne å presse.

Det var så rått!

Etter to timer med å holde igjen var det en enorm lettelse å endelig få presse.

Kroppen jobbet av seg selv, og jeg følte meg sterk og til stede i øyeblikket.

Jeg hadde kanskje mellom 6-8 pressrier før jeg 03:49 endelig fikk lille Mathias opp på brystet.

2600g, 47cm og helt perfekt.

Han hylet masse, men roet seg raskt på brystet.

Ved siden av meg satt kjæresten min med store øyne, nærmest i sjokk.

Etter at Mathias ble lagt på brystet, fikk jeg en sprøyte i låret for å hjelpe morkaken ut.

Jeg og jordmor presset sammen – hun presset på magen min (au!).

Etterpå ble jeg sydd med det hun kalte 'et lite pyntesting'.

Vi lå to timer hud mot hud mens jeg håndmelket råmelk og ga til Mathias. Tanker i etterkant:

Mens jeg tok Positiv Fødsel kurset hang jeg opp mine 10 favoritt affirmasjoner rundt omkring i huset.

Jeg var egentlig litt skeptisk til om de hadde noen effekt, men jeg så på dem og leste dem daglig i flere måneder.

Under fødselen derimot, dukket disse affirmasjonene opp i hodet mitt – tanker som «hver rie tar meg et steg nærmere å få møte barnet mitt», «kroppen min er designet for å føde» og «fødsel er kraftfullt – men det er jeg også.

Affirmasjonene viste seg å ha en positiv effekt på meg og mitt tankesett, selv om jeg ikke helt trodde på det selv. Det at jeg hadde innøvd teknikker som oppusten og «tung som et dovendyr» er teknikker jeg ikke ville vært foruten.

Å føde var en helt rå opplevelse, og Positiv Fødsel kurset gjorde at jeg kjente på en følelse av kontroll og mestring.

Å få oppleve at kroppen min faktisk kunne dette, og at jeg hadde verktøyene til å føle meg trygg og sterk, er noe jeg alltid vil bære med meg.

Jeg kunne ikke bedt om en bedre start på livet som mamma.

Rett etter fødselen kunne jeg stolt fortelle kjæresten min at «dette kan jeg godt gjøre igjen».

Tusen takk for et fantastisk kurs, jeg kommer til å anbefale det videre til alle mine venninner!"

Vil du forberede deg på samme måte som Nicoline? Meld deg på det fødselsforberedende kurset Positiv Fødsel her.