Rakels positive setefødsel etter en traumatisk første fødsel: - Denne fødselen lærte meg at trygghet ikke alltid handler om fravær av risiko – men om tilstedeværelse, kunnskap og tillit

Rakel måtte gå dypt til verks for å bearbeide den traumatiske første fødselen sin. Til tross for at den andre ble setefødsel langt hjemmefra, og midt i juletiden, fikk hun en nydelig fødsel med en følelse av trygghet, eierskap og tillit.

Her er hennes positive fødselshistorie:

"I begynnelsen av 2025 var kroppen min allerede i kamp.

Jeg hadde fått påvist kyssesyke og var ganske syk.

Jeg gikk mye ned i vekt, var sliten helt inn i margen – og graviditet var det siste jeg tenkte på.

Så ble testen positiv.

Jeg stirret lenge på den. Trodde ikke helt på det.

Last ned 12 tips til en positiv fødsel

Kanskje fordi kroppen min allerede hadde vært gjennom så mye.

Likevel, til tross for etterdønningene av sykdom og en del kvalme, ble svangerskapet en veldig fin tid.

Tiden gikk fort. Jeg var til stede, rolig og takknemlig.

Jeg koste meg med å være gravid – helt frem til de siste ukene før termin.

Da ble alt tyngre. Søvnen dårligere. Kroppen seigere. Utålmodigheten snek seg stille inn.

Allerede i uke 25 fikk jeg vite at babyen lå i seteleie. Jeg fikk beskjed om å ikke bekymre meg – det var god tid for ham å snu.

Likevel lå han der, trofast i setet, på hver eneste ultralyd.

Da han fortsatt lå i seteleie i uke 35, ble det bestemt at jeg skulle fly til Bodø for å forsøke utvendig vending.

I Bodø ble vendingsforsøket gjort. Grundig, rolig og profesjonelt.

Jeg kjente på håpet i rommet – og samtidig på vissheten om at han kanskje ikke ville snu.

Vendingsforsøket lyktes ikke. Han ble liggende.

Og akkurat der skjedde det noe i meg.

Det ble bestemt at jeg skulle føde vaginalt i seteleie når den tid kom.

Jeg ble møtt med tydelighet, trygghet og respekt.

Jeg fikk informasjon, rom og tid til å lande i beslutningen.

Fra det øyeblikket sluttet jeg å håpe på at fødselen skulle bli noe annet enn det den var.

Jeg sluttet å vente på en plan B.

Dette var planen.

Jeg begynte å forberede meg mentalt på å føde et barn i seteleie – vaginalt, til stede, våken og trygg.

Frykten fikk mindre plass.

Tilliten tok over. Jeg kjente, dypt inni meg, at dette var noe jeg kunne klare.

I starten av svangerskapet ble jeg fortalt at jeg ikke fikk føde på min lokale fødestue, på grunn av en kraftig blødning ved forrige fødsel. Det var tungt å ta inn. Det føltes utrygt.

Men jeg klarte å omstille meg. Jeg ble vant til tanken på å føde i Bodø.

Da seteleiet ble bekreftet, ble det også en naturlig del av veien videre.

Jeg gikk til samtaler med jordmor og psykolog for å bearbeide min forrige fødsel.

Min datter hadde blitt uventet dårlig etter fødsel og fløyet videre i helikopter – uten meg.

Det satt som et traume i kroppen. Jeg trengte å rydde plass. For meg selv. For denne fødselen.

Jeg reiste over til Bodø 5. desember, 16 dager før termin.

Det var tungt å forlate toåringen min og samboeren hjemme i førjulstiden.

Sorgen var stor, men jeg kjente også en trygghet i å være nær sykehuset dersom noe skulle skje.

Jeg var sikker på at jeg skulle hjem før jul.

Der tok jeg feil.

Dagene gikk. De ble til uker. Jeg vandret rundt i en fremmed by og ventet.

Bodde på et lite hotellrom. Jeg forsøkte å skape ro.

Fikk komme opp på føden flere kvelder i uken for modningsakupunktur.

Jeg hørte på lydfiler fra Positiv Fødsel og klarte virkelig å slappe av.

Siden dette var en setefødsel ønsket de at fødselen skulle starte naturlig.

Terminen kom og gikk. Ingenting skjedde.

Den 22. desember var jeg på kontroll.

Jeg hadde hatt 2–3 cm åpning i flere dager, men kroppen sto stille.

Jeg ønsket at det skulle starte av seg selv, men da legen spurte om vi skulle forsøke ballongkateter, takket jeg ja – med gråten i halsen og tårer i øynene.

Jeg hadde ventet i 17 dager. Savnet etter de hjemme var enormt.

Ballongen ble satt inn og jeg ble lagt inn på føden. Nå var det i gang.

Jeg brukte tens-apparat og hadde svært god effekt av den.

Jeg ringte samboeren min, og han kom over til Bodø samme kveld.

På natten måtte jeg opp for å tisse.

Da falt ballongen ut. Kroppen hadde gjort jobben sin. Jeg fikk sove.

Neste morgen startet vi med modningspiller, vaginalt hver tredje time.

Riene tok seg raskt opp og vi måtte stoppe før dobbel dose.

Da åpningen ble sjekket, var jeg på 5–6 cm.

Så ble det julaften. Vi ble enige om å roe ned, få litt søvn og starte med oxytocindrypp neste morgen.

Første juledag klokken 07 fikk jeg tildelt fødestue.

Likevel tror jeg ikke jeg helt forsto hvor nær vi var.

Jeg hadde hatt rier i over tre døgn, men jeg var rolig.

Riene var aldri direkte vonde – bare intense. Jeg pustet meg gjennom dem, beveget meg, brukte lystgass.

Rundt klokken 11 kom legene inn.

De informerte meg om at jeg måtte forberede meg på keisersnitt dersom det ikke skjedde noe den neste timen.

Jeg ble redd. Stresset. Lei meg. Da de gikk, begynte jeg å gråte.

Og akkurat da skjedde det.

Jeg kjente noe som sprakk langt der inne.

Vannet fosset ut – helt av seg selv. Jordmor jublet sammen med meg.

Åpningen ble sjekket. Jeg var plutselig på 8–9 cm.

Timene videre var rolige og sterke. Jeg sto og vugget.

Spiste godt – til og med smågodt. Snakket med jordmor som var med meg hele tiden.

Så på film. Mediterte. Brukte affirmasjoner. Duppet av litt.

Hørte på musikk og lydfiler. Jeg var trygg. Jeg var til stede.

Rundt klokken 20.30 var jeg fullt åpnet, men vi måtte vente på at rumpa til baby skulle komme helt ned på bekkenbunnen.

Det tok godt over en time. Jeg jobbet rolig med riene til myk musikk.

Så kom beskjeden. Nå var det tid for å presse.

Jeg gikk opp i sengen, sto på kne og lente meg over en oppreist sengerygg.

Jeg samlet alle krefter og fant urkvinner i meg.

Jeg red bølgene med full kontroll. Med Rihanna på full styrke i ørene blokket jeg ut alt rundt meg.

Rommet var fullt – to jordmødre, to leger, barnepleier, barnelege, student og samboeren min – men jeg var helt i min egen boble.

Da nesten hele babyen var ute, tok jeg hånden ned og kjente selv. Det ga meg en enorm boost.

Jeg presset hodet ut rolig og skånsomt. Jeg blødde minimalt og trengte bare to pyntesting.

Jeg fikk løfte babyen opp selv, der jeg sto på kne. Morkaken kom helt av seg selv, med bare et lite press.

Og der, med babyen min i armene, forsto jeg noe jeg ikke hadde klart å sette ord på før da.

Denne fødselen handlet ikke bare om hvordan barnet mitt kom til verden – men om at jeg fikk komme helt tilbake til meg selv.

Jeg fikk være til stede i hvert øyeblikk. Kroppen min fikk lede. Jeg ble ikke overstyrt, ikke hastet videre, ikke fratatt noe som var mitt.

Denne gangen ble jeg værende. Denne gangen fikk jeg bli hel.

Setefødselen, som mange snakker om med frykt, ble for meg et sted for styrke.

Et sted for tillit. Et sted hvor jeg opplevde hva som skjer når kvinnekroppen får arbeide i sitt eget tempo – og blir møtt med respekt.

Jeg gjorde det jeg hadde håpet på, men nesten ikke turt å tro på. Jeg fødte på min måte.Med ro. Med kraft. Med kontroll.

Og kanskje viktigst av alt: Jeg tok noe tilbake som jeg ikke visste at jeg hadde mistet.

Denne fødselen lærte meg at trygghet ikke alltid handler om fravær av risiko – men om tilstedeværelse, kunnskap og tillit. Til kroppen. Til prosessen. Til meg selv.

Jeg bærer denne fødselen med meg videre. Ikke bare som et minne, men som en påminnelse om hvem jeg er når jeg får rom til å være det.

I forberedelsene mine til fødsel brukte jeg lydfilene, pusteteknikkene og affirmasjonene fra Positiv fødsel aktivt.

Jeg lyttet, øvde og lot ordene og pusten sette seg i kroppen. Ikke som noe jeg skulle prestere, men som noe jeg kunne hvile i.

Kurset hjalp meg å skape en dyp trygghet i meg selv.

Jeg lærte å møte bølgene med pust i stedet for motstand, og å stole på at kroppen visste hva den gjorde – også i en fødsel som på forhånd ble omtalt som krevende.

Under fødselen kom alt dette tilbake helt av seg selv. Pusten, fokuset, affirmasjonene.

De bar meg gjennom intensiteten og hjalp meg å finne en kraft jeg ikke visste at jeg hadde.

Jeg var ikke redd. Jeg var til stede. Jeg var sterk.

I dag anbefaler jeg Positiv Fødsel til andre gravide, ikke fordi det lover en “perfekt” fødsel – men fordi det gir verktøy til å møte sin fødsel med trygghet, eierskap og tillit.

For meg gjorde det en reell forskjell."