Mathildes positive VBAC etter en traumatisk første: "Jeg håper min historie kan være et godt eksempel på at traumer kan heles, og at man kan ende opp både sterkere og lykkeligere på andre siden!"

Etter en traumatisk første fødsel, fikk Mathilde en helt magisk andre opplevelse - en VBAC, takket være god forberedelse og fantastisk støttende jordmødre og gynekologer.

NB; Mathilde refererer til sin forrige, traumatiske fødselshistorie i denne positive historien. Det ender utrolig godt, og vi håper dette kan være inspirerende for de som har opplevd traumatiske fødsler selv, og skal snart føde igjen.

Her er hennes positive fødselshistorie:

"Når jeg ble gravid igjen nå, bestemte jeg meg for at jeg skulle «ta tilbake» kroppen min etter en vanskelig fødselsopplevelse.

Derfor startet jeg tidlig med Positiv Fødsel-kurset igjen, 4 måneder før termin.

Jeg hørte på lydfilene hver kveld før jeg la meg, og hang positive affirmasjoner rundt omkring i huset.

Jeg kjente at jeg helt oppriktig trodde på de også, på tross av traumet jeg har med meg.

Siden jeg fikk mitt forrige barn 3 uker før termin, måtte vi reise opp til Bodø for å være der i god tid før termin i tilfelle fødselen skulle starte.

Derfor reiste vi opp 4 uker før termin.

Jeg, samboer, barnet vårt og svigermor.

Jeg har verdens beste svigermor som kunne bli med, slik at vi kunne ha barnet vårt med oss!

Det var uaktuelt for oss å være så lenge borte fra barnet vårt.

Ukene gikk, men det var ingen tegn til fødsel.

Jeg skal innrømme at det er en ganske stor mental «test» å gå, i ukjent leilighet i en ukjent by å vente på å utsette seg for sitt største traume igjen.

Men på tross av dette følte jeg meg sterk og klar - jeg kjente en positiv spenning med tanke på det som skulle skje.

Termin kom og gikk uten tegn til at lillebror ville komme, han trivdes godt i magen, og siden jeg var i fin form og han hadde det bra, var det heldigvis ikke snakk om igangsetting (dette var noe jeg fryktet, ville gjerne at ting skulle starte av seg selv og skje mest mulig naturlig).

Dagen etter termin ble jeg strippet av jordmor, og hadde ganske intense maserier påfølgende kveld, som dabbet av til natta.

Det var kanskje den største mentale påkjenningen, for jeg kjente gleden når jeg trodde fødselen startet, og deretter skuffelsen når det dabbet av.

Likevel prøvde jeg å tenke positivt - «han kommer når han er klar. Kroppen min er skapt for å føde», osv. 

4 dager etter termin våknet jeg tidlig og fikk ikke sove mer.

Gikk på badet for å ta en dusj, og da gikk litt av vannet.

Jeg var litt usikker på om det faktisk var det som skjedde, så jeg gikk og la meg sammen med samboer og barnet vårt.

Der fikk vi en koselig, oxytocin-boostende stund, med kos og sang i senga.

Når jeg stod opp etter en stund, gikk vannet «skikkelig».

Siden det så ut til å være litt gult, ville føden at vi skulle komme inn til vurdering. 

Rett etter vi kom inn, startet riene, og vi ble tatt rett inn på fødestuen.

Jordmora som hadde fulgt oss opp hele svangerskapet var på jobb, og fikk levert fra seg ansvarstelefon for å ha fullt fokus på oss denne vakta.

Det betyr mer enn jeg kan forklare med ord, og ga meg en stor trygghet.

Hun kjenner vår historie meget godt, og visste akkurat hva vi ønsket og hva som var vanskelig for oss.

Hun fylte opp badekaret til meg, og der lå jeg i rundt 4-5 timer, til jeg hadde så og si full åpning.

For en fantastisk smertelindring det var!

Jeg klarte å være rolig og puste meg gjennom riene, samtidig som jeg fløt i takt med de i vannet - føler virkelig at det hjalp!

Det eneste jeg hadde av smertelindring var to paralgin forte, som jordmoren anbefalte da jeg hadde to rier som var ganske intense og som gjorde at jeg kastet opp veldig mye.

Men jeg følte hele tiden at riene var overkommelige, og når jeg kjente et snev av «redsel» (selv om det var minimalt) gjentok jeg de positive affirmasjonene inni meg - og kjente meg med en gang roligere.

Jeg hadde øynene igjen stort sett hele tiden, da det kjentes rett ut for meg.

På denne måten kunne jeg stenge ute en del stimuli, i tillegg til å beskytte meg selv fra å se ting som kunne gi flashbacks fra forrige fødsel, men det skjedde ikke en eneste gang!

Etter mange timer i badekaret ville jordmor sjekke meg, og fant ut at jeg hadde nesten full åpning.

Siden jeg har hatt katastrofesnitt tidligere, får jeg ikke lov å føde i badekar.

Derfor gikk vi inn på rommet og i senga.

Siden jeg har et klipp fra før, og ikke ville føde liggende, prøvde vi at jeg sto på alle 4 i senga.

Det funket ganske bra en liten stund, men etter å ha presset ganske lenge uten at baby kom lenger ned, måtte jeg endre stilling.

Vi prøvde på siden, men det ble vanskelig.

Derfor endte jeg opp på ryggen.

Men det kjentes greit ut, fordi jeg følte meg trygg, inkludert og ivaretatt av de fantastiske folkene rundt meg.

Vi jobbet godt i team, og på tross av ganske effektive pressrier, kom ikke baby lenger ned.

De måtte koble på overvåking, noe jeg også hadde fryktet på forhånd, samt starte riestimulerende. Selv om mye av det jeg fryktet var i ferd med å skje, kjente jeg meg fortsatt rolig og trygg.

To gynekologer tok timeout med jordmor på gangen, da de så at makstiden for pressing begynte å nærme seg.

Jeg skjønte da at dette muligens ikke gikk, og at det kunne ende med keisersnitt igjen.

Da skal jeg innrømme at jeg kjente et snev av panikk, samtidig som jeg var utrolig sliten etter snart to timer med pressing.

Men mens de var ute på gangen, fikk jeg utrolig motiverende ord fra jordmor som var igjen, som gjorde at jeg da klarte å presse baby ned på bekkenbunn.

Så når gynekologene og jordmor kom inn igjen, så de at det hadde vært fremgang, og de innså at dette kunne gå uten keisersnitt. 

Det som skjedde så er det mest magiske og intense jeg har opplevd noen gang, og jeg synes det er vanskelig å beskrive det med ord.

Jeg lå med øynene igjen, men hadde den mest fantastiske heiagjengen rundt meg.

Jeg hørte på heiaropene deres at de så inderlig ønsket det samme som meg - at barnet skulle komme ut vaginalt.

Når jeg fikk et godt håndgrep, samt skjøvet ifra med føttene fikk jeg tatt i skikkelig hardt, og baby kom enda litt lenger ned.

Men han skled flere ganger inn igjen.

Da spurte gynekologene om det var greit at de tok frem Kiwivakuum.

Jeg hadde jo på forhånd sagt at jeg har et veldig anstrengt forhold til vakuum etter forrige fødsel, men i denne fødselen følte jeg meg så trygg og ivaretatt, at jeg kjente at det gikk greit med vakuum nå.

Jeg ville jo bare møte barnet mitt, og jeg stolte på at de tok gode valg på våre vegne.

Så mens jeg fortsatt hadde øynene igjen, men tok imot instruksene jeg fikk og var høy på heiaropene fra min fantastiske samboer og de andre i rommet, kom lillebror ut med et lite klipp og bittelitt drahjelp fra kiwivakuumet!

Det er den mest fantastiske følelsen jeg har kjent noen gang.

Lillebror var litt medtatt etter den lange trykketiden, så barnelege ble tilkalt og han måtte ha litt starthjelp på grunn av fostervann på lungene.

Heldigvis bedret dette seg fort, og han kviknet fort til når han kom på brystet mitt.

Jeg sitter igjen med en enorm lykkerus og mestringsfølelse etter å ha utsatt meg for det som har vært mitt største traume.

Slutten på fødselen ble ganske dramatisk, og det at det ble både klipp, vakuum og at barnet mitt måtte først undersøkes av barnelege, ble ting jeg hadde fryktet på forhånd.

Men siden jeg hadde fantastiske trygge og kompetente mennesker rundt meg, som ivaretok både meg og far underveis, og at jeg oppriktig hadde tro på at kroppen min er skapt for å føde, ble det likevel en fantastisk fødselsopplevelse, og jeg føler virkelig at jeg har fått tatt tilbake kroppen min etter forrige fødsel.

Det viste seg at navlesnoren var ganske kort denne gangen, så det var ikke rart at baby kom litt ut for deretter å bli dratt tilbake.

Tenk hvor raskt det hadde gått hadde ikke navlesnoren vært så kort!

Selv om jeg hadde epidural i forrige fødsel, og ingen smertelindring i denne, vil jeg si at forrige fødsel var mye vondere.

Og det handler om at jeg var utrygg!

I denne fødselen var jeg litt overrasket og tenkte «når skal det vonde komme?».

Så takket være Positiv Fødsel-kurset, samt en fantastisk jordmor og gynekolog som har tatt oss på alvor og gjort sitt ytterste for at vi skulle få en fin fødsel, i tillegg til at jeg har lagt inn en enorm egeninnsats i traumeterapi og mental trening, ble dette virkelig en fantastisk opplevelse.

Jeg håper min historie kan være et godt eksempel på at traumer kan heles, og at man kan ende opp både sterkere og lykkeligere på andre siden!

Kvinnekroppen er rå vil anbefale kurset ditt på det sterkeste til alle fremtidige gravide!

Forrige gang hadde jeg ikke noen barseltid, og kroppen var krisemodus i ett år etter fødsel.

Nå hadde jeg hvilepuls allerede når jeg gikk ut fra fødestua - og har det fortsatt!"

Last ned våre 12 beste tips til en positiv fødsel gratis her.