top of page

May-Linns positive vannfødsel: - For en nydelig opplevelse og for en nydelig start på livet

Vi hører at fødsel nummer to ofte går fortere enn den første. Men dette stemmer ikke alltid. May-Linn måtte smøre seg med tålmodighet. Til tross for dette fikk hun en kjempefin andre fødselsopplevelse i badekaret.

May-Linns positive andre fødsel

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Andregangsgravid. Tette barn. «Du går nok ikke like lenge denne gangen, du skal se du føder før termin». «Ikke dra for langt hjemmefra, med din historikk går nok denne fødselen veldig fort». Nu vel.

Som forrige gang, hadde jeg periodevis maserier, kynnere galore og generelt modningstegn en masse. Termin kom og termin gikk. 40+6 kom og 40+6 gikk. Plutselig var jeg på trivselskontroll på sykehuset. Så langt kom jeg ikke forrige gang.


Vi snakket om når jeg skulle komme tilbake for neste kontroll og det gjorde meg litt sint. Jeg skulle jo ikke være gravid lenger.


Barnet hadde det fint i magen og jeg ble enig med gynekologen om at jeg kunne komme på en ny kontroll 42+0 og deretter avvente en igangsettelse. Vi kunne heller vurdere det fortløpende og ta daglige eller annenhverdaglige CTG-målinger etter at jeg passerer 42 uker.


Jeg ble helt matt av tanken på å passere 42 uker, men følte meg likevel bedre av at det ikke lenger var noen bestemt deadline på å få i gang fødselen.


Svangerskapet begynte å tære godt på både hode og kropp. 41+1 knakk jeg sammen foran partner og gråt en hel del. 41+2 bestemte jeg meg for å ta grep og gjorde alvor ut av å bruke dagen på avspenning.


Jeg kom meg ut i frisk luft, jeg fant på noe på ettermiddagen,og jeg brukte ledig tid innimellom på film, affirmasjoner og levende lys. Jeg våknet 41+3 med murring i magen. Igjen.


Mens mannen min spiste frokost med barnet vårt, fikk jeg ligge litt til i sengen. Murringen i magen begynte å ta form litt som en bølge. Det tiltok, fikk en slags topp og så dabbet det av igjen. Kunne det være begynnelsen på rier?


12 tips til en positiv fødsel


Forrige fødsel hadde begynt ganske plutselig og med betraktelig lettere gjenkjennelige rier.


Jeg stod opp og sa ha det til mannen min som dro på jobb. Vi var enige om at slike murringer av og på ikke var noen god grunn til at han skulle bli hjemme. Da han hadde dratt, dabbet det av fullstendig.


En time senere sjalet jeg barnet opp på ryggen og gikk til nærbutikken. Mens jeg gikk, kjente jeg at murringene var tilbake og at jeg gikk saktere mens de pågikk. Jeg pratet helt fint gjennom dem og jeg hadde ingen problemer med å gå bærende med barnet mitt på ryggen, men det ga meg et pang av optimisme.


Da vi kom oss hjem gikk det plutselig litt lenger tid mellom igjen, men intensiteten tok seg opp og det kjentes utvilsomt ut som en rie.


Etter at jeg hadde et par som jeg pustet meg litt forsiktig gjennom, ringte jeg mannen min. Etter enda flere som også krevde mer fokus, ringte jeg også føden. Jeg hadde ingen planer om å dra inn ennå, men jeg ønsket å informere dem om at jeg kom til å komme dit en eller annen gang i løpet av ettermiddagen/kvelden/natten.


Nå var klokken omtrent 11 på formiddagen. Jeg og ettåringen hadde danseparty frem til pappa kom hjem. Jeg koste meg masse og kjente fremdeles rier jeg måtte puste meg gjennom.


Det ble det brått slutt på etter at mannen min kom hjem. Nå ble jeg veldig i tvil på om han burde ha kommet hjem i det hele tatt. Mens mannen min ryddet litt på kjøkkenet og forberedte og spiste lunsj med barnet vårt, tok jeg meg en dusj.


Jeg kjente to rier igjen. Ikke så mye å skryte av.


Mens barnet sov hvilen sin, satte vi på en romantisk komedie, dro for gardinene, tente lys og spiste is. Det tok ikke lang tid før jeg kjente rier igjen.


Barnet våknet og intensiteten på riene dabbet av, og etterhvert også antallet rier. Mens mannen min passet barnet, kunne jeg sette på meg headsettet og lytte til affirmasjoner.


Jeg bestemte meg også for å ta et bad. Nok en gang tiltok riene. Jeg begynte å se et mønster. Bare jeg var i stand til å slappe av, viste kroppen min tegn til å være klar.


Likevel var jeg så usikker. Hva om kroppen min bare tullet med meg? Hva om baby lå dumt i magen? Etter litt frem og tilbake, ble vi enige om å levere barnet vårt til barnevakten slik at vi kunne gi reell avspenning et skikkelig forsøk.


Jeg bestemte meg for at hvis det ikke var noen fremgang til neste morgen, så ville jeg undersøkes. Det var trist å si ha det til barnet og igjen stoppet alt opp.


Jeg tok ut alle triksene jeg hadde lært gjennom Positiv Fødsel for å sette i gang oksytocinproduksjonen.


Jeg brukte oppusten, også utenom riene, jeg hørte på affirmasjoner, jeg satte meg inn på barnerommet for å føle meg nær barnet vi nettopp sa ha det til, jeg tente lys, jeg holdt øynene (og gardinene) lukket og jeg ba mannen min være i nærheten.


Etter 20 minutter ringte vi føden, som er 5 minutter unna, og ga beskjed om at vi var på vei. Riene i bilen var smertefulle og jeg begynte å bli redd for å føde igjen. Jeg kjente mye nedpress.


Jeg tillot meg å stresse i håp om å ikke ha så mange rier i bilen og jeg gjorde mitt aller beste for å stirre inn i lampene i gangene på sykehuset, fordi jeg ønsket pausen velkommen og hadde troen på at jeg nå ville klare å få fart på fødselen igjen når jeg var vel installert.


Vi var på sykehuset rundt 18. Vi valgte å begynne i badekaret. Jeg ønsket ikke CTG eller vaginal undersøkelse ved inntak slik prosedyren ved sykehuset jeg skulle føde på indikerte.


Det ble respektert og jordmor utførte i stedet en sjekk av blodtrykk, temperatur, oksygenmetning og barnets hjertelyd med doppler.


Hun spurte naturligvis før hun satte i gang og så enkelt var tilliten min til henne som fagfolk med respekt for meg etablert.


Jeg hadde kjent jevnt med bevegelse gjennom dagen og følte meg trygg på at barnet hadde det bra.


Vi tente de batteridrevne telysene og stemningsbelysningen, dro ned persiennene og skrudde på favorittmusikken min. Vi hadde en avtale med jordmoren om at vi skulle få være alene, men at hun kom innom for å lytte til barnet og at vi ble enige fra gang til gang om hvorvidt hun skulle bli eller gå igjen.


Det tok ikke veldig lang tid før vi ringte etter jordmor. Jeg kjente betraktelig mer nedpress og kjente at jeg ville føle meg tryggere og slappe bedre av om hun var der og kunne observere.


Jeg gjorde et poeng ut av å både holde øynene lukket, men også å kommunisere hva jeg kjente og følte underveis. Jeg kommenterte at jeg følte meg så innmari dopa. Så kom euforien.


Jeg jobbet så godt med riene, kjente at jeg faktisk klarte å slappe fullstendig av og for første gang forstod jeg at det kunne finnes folk som ikke opplever fødsel som smertefullt.


Jeg sa det også høyt: Etter at jeg kom i badekaret, så har ikke riene vært vonde. De har blitt mer og mer intense, men aldri vonde.


Så var det brått ikke sant lenger og jeg skjønte hva som var i ferd med å skje.


Jeg sa det også høyt: «Nå er det ikke lenge igjen, for nå vil jeg ikke mer», sa jeg. Smertene var fremdeles veldig overkommelige, men hjernen hadde slått seg på. Hvor lenge skulle dette vare? Hva er klokka egentlig?


Jeg lurer på hvordan barnet vårt har det hos barnevakten. Og til tross for at jeg vet det betyr at enden er nær, også i øyeblikket, så måtte jeg jobbe hardt for å ikke miste motet.


Jeg rakk ikke tenke så veldig lenge, for jeg fikk mer og mer trykketrang. Jeg hadde flere rier der det kom helt naturlig å trykke pittelitt på slutten.


På dette tidspunktet hadde jeg begynt å vokalisere på utpusten og det føltes veldig godt. Jeg slapp pusten rolig ut og holdt munnen og ansiktet avslappet og visualiserte nedoverpusten. Jeg tenkte på noe fint jeg så en svensk jordmor si på et NRK-program, at det er fint å høre og at det er som en fødesang.


Jeg kjente barnet i magen snu seg og sparke fra. Barnet mitt og kroppen min samarbeidet. På en pressrie gikk vannet. Da var klokken 19:30.


På den neste kom hodet. Og på den tredje og siste, klokken 19:32, kom kroppen og barnet var født.


Jeg løftet henne ut av vannet, så henne inn i øynene, tok inn alle skrukkene i fjeset hennes og gråt. Herregud, for en nydelig opplevelse og for en nydelig start på livet hun fikk. Stille kom hun på brystet mitt og der lå hun og så seg om mens vi tappet badevannet. Tusen takk for jordmødre som respekterer kvinners kropper og autonomi, som er faglig dyktige og som arbeider som voktere av fødero oppå det hele.


Og tusen takk for folk som Line fra Positiv Fødsel, som gjør det til jobben sin å informere kvinner om hva kroppene våre er i stand til og lærer oss å stole på dem og som jobber med informasjonsarbeid rundt fødsel, komplikasjoner og rettigheter.


Dere gjør det mulig å få oppleve helt magiske fødsler. Jeg føler meg heldig som fikk oppleve nok en fødsel uten komplikasjoner, men jeg er overbevist om at den gode følelsen og tryggheten ville fulgt meg inn i enhver fødsel."


Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som May-Linn? Sjekk ut det fødselsforberedende nettkurset.

bottom of page