Tredjegangsfødende Kristines positive vannfødsel: - Jeg klarte ikke slutte å smile!

Kristine hadde to styrtfødsler bak seg. Én igangsettelse og en setefødsel. Hun trodde hun visste det hun trengte vite om fødsler; at en fødsel er uforutsigbar og det er ikke vits i å forberede seg. Etter å ha hørt om Positiv Fødsel på en podkast skjønte hun at hun tok feil.

Kristines positive vannfødsel

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Jeg var nå gravid med mitt tredje barn og tenkte at jeg visste det som trengtes før en fødsel.

Jeg visste det gjorde vondt og at det ikke er noen vits å forberede seg til noe så uforutsigbart. Her er det bare å overgi seg i kontrollen til sykehuset.


Så feil kan man ta.


Jeg må si noe om mine to andre fødsler for å fortelle hvor enormt Positiv Fødsel-kurset hjalp meg.


Bak meg har jeg to styrtfødsler. Den første var igangsetting med drypp og den andre var vaginal setefødsel.

Etter min første fødsel slet jeg mye i ettertid med fødselsopplevelsen min. Jeg hadde lagt alt av avgjørelser i legens og jordmorens hender, og ikke tatt noe ansvar selv.


Og jeg var nesten mentalt avskrudd kroppen min. I ettertid slet jeg bla med å sove.


Min andre fødsel var jeg mer forberedt, men den var også veldig medisinsk styrt og preget av «regler for setefødsel».


Begge fødslene innebar at jeg fikk beskjed om å være i sengen på ryggen og føde. Det var veldig viktig med målingene og pipende skjermer også.


Når jeg nå var gravid med mitt tredje barn hørte jeg en podcast om positiv fødsel.


Jeg hadde nok hatt flere fordommer mot «positiv fødsel» og at dette var noe svevende greier. Nå lyttet jeg til podcasten og alle lysene i huset gikk på.


Jeg skjønte at her hadde jeg bommet skikkelig.


Etter tre svangerskap og to fødsler skjønte jeg plutselig hva fødsel handlet om.


Og hvilken styrke kvinnekroppen har.


Hva den er laget for å gjøre.

Medbestemmelsesrett.


Og ikke minst, viktigheten av å forberede seg til en oppgave!


Jeg glødet nærmest da jeg satt med Positiv fødsel-kurset og noterte.


Jeg fikk mannen til å ta det med meg også, i alle fall store deler av det. Og han var helt ombord.


Han hadde jo stått to ganger før og sett hvordan fødslene reiv i meg. Han hadde sett angsten min. Han hadde sett meg etterpå.


Han var glad for at vi faktisk kunne gjøre noe selv. Jobbe og påvirke dette selv!


Jeg lyttet til avspenningene og affirmasjonen litt om hverandre hver kveld.


Jeg sovnet som regel med det på øret og håpet at underbevisstheten min klarte å få med seg slutten på lydfilene.


Jeg leste om positive fødehistorie og øvde meg på oppoverpusten.


Selv om hodet mitt (og angsten) egentlig ikke trodde helt på at dette fungerte, valgte jeg å stole på prosessen.


Til slutt endte jeg faktisk med å glede meg litt til fødsel.


Jeg bestemte meg for å søke fødeplass på ABC-enheten. Jeg ville føde på et sted hvor de som jobbet der delte synet på fødsel.


Jeg hadde hørt så mye fint om den enheten. Men tvilen kom snikende, det var jo å si fra seg mulighet til smertelindring, som epidural.


Jeg hadde i mine forrige fødsler kjent på frykt og ropt etter epiduralen, men aldri rukket å få den. Hva om jeg nå begynte å rope etter det på et fødested jeg selv hadde valgt, som ikke tilbyr det.


Men jeg bestemte meg for å ikke seg for meg hva jeg fryktet skulle skje, men se for meg det jeg ville skulle skje.


Dagen etter termin begynte jeg å kjenne på murringer som virket som litt mer alvor enn uken før, ( da jeg hadde trodd jeg var i gang).


De var ikke tette og ikke veldig vonde. Noen måtte jeg puste meg litt igjennom og jeg begynte da med oppoverpusten, jeg så for meg en båt som jobbet seg oppover oppover bølgen.


Jeg så også for meg at jeg blåste såpebobler som steg til værs. Men denne dagen passet jo litt dårlig, da mannen hadde eksamen og 2-åringen skulle til lege. Det ble ikke tid til oksytocin og egentid.


12 tips til en positiv fødsel


Det ble bæring av illsint 2-åring som ikke ville til lege, mens jeg svett og høygravid pustet meg igjennom noen tak på legekontoret.


Jeg ba en stille bønn om at det ikke måtte ta seg opp da jeg sto i parkeringskjelleren og lempet 2-åringen inn i bilen før vi kjørte hjem.


Det gikk greit og mannen kom seg hjem med enda et barn. Da var det bare å puste seg igjennom litt middagslaging. Jeg fikk etter hvert tatt en varm dusj og litt tid for meg selv.


Da skjønte jeg at dette ikke kom til å gå over av seg selv.


Vi rakk å legge barna for kvelden og barnevakten kom. Typisk nok dabbet riene av litt da, de forsvant liksom helt. Men vi bestemte oss for å kjøre inn allikevel.


Ettersom mine forrige fødsler hadde gått fort visste vi ikke helt om vi hadde det travelt eller ikke.


Vi fikk komme rett inn på føderommet, som var mørkt, med tente lys (elektriske sådan).


Jeg hadde med meg min egen hodepute og på øret hadde jeg lydfilene med affirmasjonene.


Jeg hadde skrevet i fødebrevet mitt at jeg ikke ønsket å bli sjekket med det samme og at vi ville være mest mulig alene på rommet.


Jordmor var imøtekommende og var bare opptatt av at jeg og mannen kunne legge oss å slappe av.


Da det tok seg opp kunne vi ringe på. Så gikk hun ut og vi fikk være alene.


Ikke lenge etter begynte jeg å kjenne på rier som ble tettere fortsatt veldig håndterlige, men jeg måtte være oppe i senga å jobbe.


Mannen hadde sett på hipsqueeze-teknikken og dette ble jeg helt avhengig av under riene.


Riene tok seg etter hvert opp i intensitet, jeg kjente de virket. Og nå opplevde jeg en helt annen følelse med bølgene enn jeg noen gang hadde gjort før!


Jeg gledet meg nesten til de skulle komme.


Da kunne jeg jobbet med visualiseringen og oppoverpusten. Og jeg ble glad da jeg kjente det var kraft i dem. «for hver bølge er jeg nærmere..»


Nå begynte jeg å skjønne hva forberedelsene hadde gjort for meg.


Jeg fantes ikke redd! Ikke ett sekund av de kraftige bølgene kjente jeg på redsel. Bare glede!


Vi ringte på jordmor da bølgene ble veldig tette og kraftige. Hun sjekket meg da til 5 cm.


Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle legge for mye i de cm. Da jeg tidligere har gått fra 3 cm til 10 cm på 10 min.


Jeg visste at det hadde lite å si for meg. Så jeg tenkte bare at det var en bekreftelse på at jeg var i gang. Jeg satt for det meste på knærne i sengen, lent over en ball.


Etterhvert fikk jeg komme oppi badekaret og syntes det var skikkelig deilig. Jeg ville fortsatt kun stå fremoverbøyd og jobbet best sånn.


Jordmor sa jeg bare måtte følge kroppen min, finne ut hvor jeg selv jobbet best, presse hvis kroppen min ville det osv.


Hun var en veldig god støtte. Hun var positiv, oppmuntret meg og holdt seg i bakgrunnen mens jeg jobbet og mannen presset på hoftene mine under hver rie.


Jeg opplevde det så fint og naturlig. Jeg kjente meg trygg og rolig. Jeg er helt sikker på at affirmasjonene jeg hadde hørt på i flere måneder hadde «hjernevasket» meg nok til at underbevisstheten min jobbet på laget mitt nå.


Jeg hadde forberedt meg på hvilke affirmasjoner jeg ville bruke under fødsel.


Men den som ble viktigst for meg hadde jeg ikke fra kurset. Jeg begynte å si til meg seg «jeg har gjort det før, jeg vet jeg klarer dette».


Og da det ble mer intenst så var det dette jeg sa høyt til meg selv. Og det roet meg, det ga meg troen på meg selv.


Jeg visste at dette er jeg laget for, kroppen min er laget for dette.


Da det ble som mest intenst sa jordmor at jeg kunne kjenne på hodet til baby selv.


Hun førte hånden min ned og det er den mest styrkefølelsen jeg noen gang hadde kjent på.


At kroppen min gjør dette nå! Jeg lager og jobber ut dette barnet nå!


Jeg fikk ta henne imot selv. Live ble født i badekaret og jeg løftet henne ut mellom beina mine.


Jeg smilte og lo (!), noe jeg ikke hadde gjort rett etter fødsler før i hvert fall. Det var et skikkelig rush. Og jeg klarte ikke slutte å smile.


For jeg hadde mentalt jobbet hele tiden, jeg hadde pustet oppover-pusten, jeg hadde visualisert oppover og jeg hadde snakket til meg selv (litt mer høylytt enn planlagt), og jeg hadde aldri blitt redd!


I ettertid begynte jeg å tenke på at tanken på epidural aldri hadde streifet meg. Tenkte at det var jo litt rart, for det har jeg gjort begge ganger før (men aldri rukket å få).


Jeg var jo så redd for å begynne å rope på det nå når jeg var på en avdeling som ikke hadde det tilgjengelig. Men jeg hadde ikke tenkt på det engang. For jeg tenkte aldri at det var vondt!


Det var helt magisk å få oppleve en slik fødsel.


Og da snakker jeg ikke om en vannfødsel uten smertelindring (selv om det også er en fin del av det), men en fødsel hvor jeg har troen på meg selv, på kroppen min, på fødekraften min.


At jeg vet at jeg bestemmer i dette føderommet. At babyen og jeg jobber sammen.


Uavhengig av personellet i rundt. At jeg i tankene mine kunne jobbe meg igjennom den tøffeste delen. At jeg jeg aldri ble redd!


Det er takket være Positiv Fødsel-kurset.

Kurset ga meg alle verktøyene jeg trengte, til og med da jeg trodde at jeg som tredjegangsfødende visste hva fødsel var.


Jeg er også helt overbevist om at jeg hadde fått noen helt andre fødselsopplevelser med mine to første om jeg hadde disse teknikkene under både igangsetting og setefødsel.


Jeg kommer til å anbefale alle gravide i min vei dette kurset. En ting er fødselen, og hjelpen kurset er før fødsel. En annen ting er tiden etterpå og hva man sitter igjen med i barseltid.


Jeg vil påstå at en positiv fødselsopplevelse gir en bedre start på barsel, på tilknytning til barnet og helsen etterpå."


Har du også lyst til å forderede deg til fødsel sånn som Kristine? Sjekk ut det nettbaserte fødselsforberedende kurset!