top of page

Cecilies positive vaginale fødsel etter keiserfødsel: - Det ble en fødsel på mine premisser

Cecilie hadde vært gjennom et tøft svangerskap og en keiserfødsel. Da hun ble gravid igjen ønsket hun å føde vaginalt. Det ble noen tøffe tak midt i, men hun hadde forberedt seg godt, hentet seg inn igjen, lyttet til kroppen og sa klart ifra hva hun ønsket på sykehuset.

Cecilies positive vbac-fødsel

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Jeg fødte en gutt i mars 2020, etter et langt og svært mentalt utfordrende svangerskap. Det ble en keiserfødsel, på maks overtid, fordi babyen lå i et overraskende sete-fotleie. Ingen hadde merket dette, selv om jeg hadde insistert på at det var noe i veien.


Etter et år fikk jeg hjelp til å prosessere fødselen og svangerskapet, og jeg lærte noe som jeg aldri trodde at kom til å bli sant: «Et nytt svangerskap, en ny fødsel … det kan være med på å restituere den opplevelsen du har hatt». Det skulle hun få rett i.


Jeg ble overraskende gravid igjen, tre år etter første.


Og til fødselen hadde jeg én stor drøm; å føde vaginalt. Å ha kontroll. Å kjenne at «dette klarer jeg!»


Jeg forberedte meg med Positiv Fødsel-kurset og jeg leste boken. Jeg så kurset alene og med partner. Jeg hang opp motivasjons- og affirmasjonslapper rundt omkring. Jeg lyttet til lydfiler. Jeg tenkte positivt om meg selv og jeg gledet meg til fødselen.


Da vi likevel kom til overtid (igjen) slet jeg med å faktisk tro på affirmasjonene. Tanker som at ikke kroppen min kan klare en vaginal fødsel, eller starte av seg selv, var tunge å bære. Men så snudde noe og jeg fant tilbake til ett av mine viktigste affirmasjoner: «Barnet mitt kommer til riktig tid». Og det gjorde hun, fem dager på overtid.


Jeg hadde en lang latensfase med modningsrier i ett døgn, og rier i enda ett.


Etter trivselskontroll og undersøkelser på sykehuset ble jeg målt til én cm. Mannen min holdt fast ved at det nå «kun var 9 igjen!» og vi unnet oss en flott lunsj, som vi kjøpte mens jeg hadde stadig mer intense rier.


Utover dagen kom det tre sterke rier hvert 4. minutt og vi ringte til sykehuset. De ba oss se an litt, men ringe igjen dersom de ble vondere. Halvannen time etter ville jeg gjerne dra opp dit, for å se om det kunne være i gang.



På sykehuset ble vi målt med CTG og riemåler, og jeg var fremdeles én cm åpen. Vi dro hjem for å spise, slappe av og fokusere på oksytocinproduksjonen.


Da vi kom hjem begynte jeg sakte, men sikkert, å bli ganske sliten. Og kanskje også litt redd. Redd for at styrken på disse riene skulle vedvare og bli tilsvarende sterke for hver av de 9 neste cm.


Jeg dusjet, jeg forsøkte å spise og drikke.


På kvelden dro vi tilbake til sykehuset fordi jeg følte at jeg trengte hjelp til å roe ned igjen.


Hjemme hadde jeg mistet kontrollen, jeg gråt og greide ikke å hente meg inn mellom riene da de kom så tett på hverandre.


Visualiseringer, å lytte til lydfiler, å skjerme seg fra inntrykk - ingenting av dette tok meg vekk fra intensiteten eller varigheten på bølgene, og hvor ofte de kom. Jeg følte meg ikke trygg på hvor jeg var i prosessen og trengte en slags slagplan.


Vi dro tilbake til sykehuset og der igjen ble undersøkelsene en slags bekreftelse på en frykt jeg hadde hatt; du har jobbet så hardt og så lenge, men det er likevel to cm åpning.


Da igjen slet jeg med å gjøre bruk av kurset, fordi jeg gikk rett i fella med å tenke at jeg hadde 8 enda mer smertefulle steg igjen, men i ettertid ser jeg jo at det var nettopp kursets tro på meg selv jeg benyttet meg av.


Jeg nektet å dra hjem igjen og sa ifra om at dette er for intenst til å kunne måles på centimeter. Heldigvis hadde jeg såpass mange og sterke rier til at de ikke sendte meg hjem, men heller hjalp meg å snekre sammen en plan; badekar og dempet belysning.


Vannet føltes virkelig godt og jeg strakk hele kroppen i underlige stillinger for hver rie. Dette fikk mannen min til å le, og meg også. Mannen min ga meg drikke og mørk sjokolade mellom slagene, og det begynte å bli så sent at jeg sovnet litt mellom riene.


Da jeg kom ut av badet etter en times tid, hadde slimproppen gått, og jeg ble fylt med glede over at vannet hadde hatt en så god effekt.


Riene etter dette tok seg opp i styrke og igjen måtte jeg tviholde på en del av affirmasjonene: «Jeg er trygg» og «for hver rie er jeg ett steg nærmere å møte barnet mitt».


Jeg målte tre cm etter en time i badekaret - og over de neste to timene skulle jeg føde barnet mitt. Så dette skulle gå virkelig fort.


Fordi jeg har hatt et keisersnitt tidligere og kun hadde smerter/rier sentrert rundt operasjonssåret og nedover lysken, ble babyen og jeg overvåket nøye.


Da de fikk svake målinger på babyen, besluttet vi at det beste var å ta vannet og sette på en direkte måler på babyen. Jeg hadde vært åpen for smertelindring av ulike slag i fødebrevet og vi kom frem til at epidural var riktig, ettersom jeg hadde så mange rier på kort tid (stormrier), som sannsynligvis ville ta seg opp etter vi tok vannet.


Gjennom alt dette var jeg stålsikker på at dette kom til å gå bra, jeg er trygg - og ingen av intervensjonene var med på å skape adrenalin i kroppen min.


Jeg lukket øynene og jobbet.


Epiduralen fikk meg til å gråte av takknemlighet, fordi opplevelsen hadde pågått i to døgn allerede og jeg var sliten av stormriene som herjet med meg. Den rakk å virke i femten minutter før jenta mi kom trygt til verden.


Den desidert vakreste, kuleste og råeste delen av fødselen kom i de to timene etter tiden i badekaret. Jeg lå på siden og pustet gjennom riene, og plutselig hører jeg meg selv utenfra. Jeg lager lyder som jeg aldri har laget før. Det høres helt dyrisk ut og jeg roper til mannen min at hun kommer.


Hjernen min greide å omsette tegn fra kroppen; nå er hun på vei ut.


De neste syv minuttene bruker jeg på å reise meg, henge over sengeryggen og la kroppens tyngdekraft hjelpe meg med å få henne trygt ut. Etter noen minutter kjenner jeg henne i bekkenbunnen og jeg bryter ut i latter og gledestårer, mens jeg sier til mannen min at «nå er hun snart her! Jeg kjenner henne! Du må se - du får aldri sjansen igjen!»


Og den neste rien hjelper meg å få henne forbi bekkenet, som jeg synes var fullstendig rått å kjenne på. Jeg var knallsterk, stolt av meg selv og i stor forundring over hva jeg klarte - uten at jeg egentlig bestemte dette selv!


Ved neste rie kunne jeg kjenne hodet og håret hennes.


Jeg forberedte meg på «the ring of fire», mens jeg følte meg frem med pressingen og kroppen min. Jeg lot hele kroppen senke seg, og presset. Hodet og én hånd var ute. Ved neste rie var hun her og jeg ropte «JEG KLARTE DET!» og var helt i ekstase over å få møte babyen min.


Jeg fikk ligge med henne uforstyrret i to timer, vi ammet, vi koste og jeg var i himmelen. Og så stolt av meg selv.

Ingen ting hadde gått som planlagt, jeg hadde ikke greid å omsette alt fra kurset. Men jeg hadde klokketro på at jeg kjenner kroppen min, at jeg ikke skulle sendes hjem fra sykehuset, jeg var rolig da målingene på babyen ikke var helt optimale og jeg tok imot smertelindring fordi jeg kjenner kroppen min.


Det ble en fødsel på mine premisser, til tross for at det ble en mer medisinsk vri på den enn jeg hadde forestilt meg. Jeg er veldig sikker på at jeg hadde opplevd dette svært annerledes uten kurset og uten den ståltroen på at jeg skulle greie å oppfylle drømmen min; nemlig å være en aktiv deltaker i egen fødsel, og å få lov til å føde vaginalt."


Har du også lyst til å forberede deg til fødsel sånn som Cecilie? Da bør du sjekke ut det nettbaserte fødselsforberedende kurset!

Comments


bottom of page