Martine fødte sitt andre barn hjemme foran barne-TV, under 20 minutter etter at vannet gikk. Hun jobbet så godt med pusten at hun trodde fødselen bare var såvidt i gang.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Jeg hadde termin 24. mai 2022, og kjøpte kurset i januar. Jeg så gjennom kurset i løpet av ganske kort tid og hørte deretter nesten daglig på en lydfil (jeg valgte meg «Det magiske teppet» og filen med positive affirmasjoner og hørte på disse to filene så og si daglig).
I april så jeg igjen på kurset sammen med mannen min, som dermed fikk et godt innblikk i teknikkene.
Dagen etter termin våknet jeg tidlig på morgenen med en sterk følelse av nedpress og at jeg måtte på do.
Jeg oppdaget tynn, rosa utflod, som jeg antok var en tegningsblødning. Jeg hadde uregelmessige kynnere som kom sammen med nedpresset og følte virkelig at det skjedde modning.
Planen var at moren min skulle komme med fly to dager seinere for å passe storesøster på to år. Magefølelsen gjorde at jeg sendte henne en melding om at hun kanskje burde endre billetten og komme samme ettermiddag eller dagen etter.
Jeg leverte datteren vår i barnehagen og ruslet rolig hjem i varmt og fint vårvær.
Når det kom kynnere brukte jeg dem som anledning til å øve på oppoverpusten, og jeg kjente det hjalp på følelsen av nedpress som ble sterk sammen med kynnerne.
Jeg ville egentlig slappe av mest mulig denne dagen, da jeg tenkte jeg i løpet av de neste to dagene antakelig ville trenge kreftene til fødsel.
Men kroppen var rastløs og full av energi.
Jeg var så spent på hvem den lille ville være og på om det var en lillebror eller -søster som gjemte seg i magen.
Jeg satte på en klesvask og kosta, spyla og vaska verandaen. Når det kom murringer stoppet jeg etter hvert arbeidet for å puste meg gjennom dem.
Etter verandaen var vaska (og en pause der jeg sammen med en nabo lo av at jeg hadde fått for meg at verandaen måtte være ren før babyen skulle komme), spiste jeg en god lunsj, med litt mørk sjokolade til dessert. Deretter hang jeg opp klesvasken og la meg til å sove en dupp.
Jeg kosa meg hele dagen, og prøvde å øke oksytocin-produksjonen så mye jeg kunne.
Kroppen var likevel urolig, jeg var så spent og glad for at jeg merket så tydelige modningstegn.
Jeg fikk ikke sove, men hørte på affirmasjonene og lydfilen «Det magiske teppet». Murringene ble litt svakere, men jeg benyttet dem fortsatt som anledninger til å øve på oppoverpusten. Jeg kjente hele dagen at babyen presset på og roterte seg nedover i bekkenet.
Utover ettermiddagen ble murringene mer kraftige, men fortsatt ikke smertefulle.
Selv om jeg i stadig større grad måtte konsentrere meg om å puste gjennom dem. Det var rundt 7-8 minutter mellom murringene da mannen min kom hjem ca kl 1615, etter å ha henta storesøster i barnehagen og mormora på togstasjonen. De varte i rundt ett minutt, men var fortsatt så greit håndterlig med pusten at jeg tenkte på dem som kynnere eller murringer framfor rier.
Jeg prata med mamma om at ting var på gang og at det var viktig for meg med et positivt språk og at jeg ikke ville bli snakket til når det kom sånne «tak» som jeg pustet meg gjennom.
Jeg regnet nå med å jobbe med rier hjemme gjennom nattetimene og reise inn på sykehuset tidlig morgen dagen etter.
Vi skulle feire at fødsel nærmet seg med å spise sushi til middag.
Mannen hentet sushien vi hadde bestilt, mens mamma, datteren vår og jeg så på et barneprogram på tv. Murringene økte nå i hyppighet, men det gikk fortsatt fint å puste gjennom dem og de var kortere enn før, rundt 40 sekunder lange. Ca kl 17.45 var mannen hjemme igjen og vi begynte å spise.
Stadig oftere måtte jeg puste meg gjennom nye bølger, men i pausene spiste jeg sushi og prata. Mannen begynte å snakke om å ta turen til sykehuset, men jeg tenkte at ting så vidt hadde begynt og ville jobbe med riene hjemme en stund til.
Nå pustet jeg meg gjennom dem med dyp pust. Datteren vår skjønte at jeg hadde vondt og ville kose meg og mate meg med sushi. Plutselig kom det en kraftig bølge, som fikk meg til å stønne høyt.
Nå gikk også vannet.
Klokka var 18.25. Da jeg sa at vannet gikk kom datteren vår og ga meg vannflaska. Alle lo av den søte toåringen, før jeg måtte puste gjennom neste bølge.
Etter vannavgang ble riene kraftigere og hyppigere. Mannen ba mamma om å ta med seg datteren vår ut. Jeg begynte å grue meg til kjøreturen de 20 minuttene til sykehuset.
Mannen ringte føden for å si ifra om at vi ville komme. Da han kom gjennom til dem var riene veldig tette, så han sa at han ikke var sikker på om vi ville rekke å kjøre ned selv.
Jeg kjente svak trykketrang, men lurte litt på om jeg bare måtte på do enda en gang, som så mange ganger før denne dagen.
Dessuten måtte det være lenge igjen av fødselen, den hadde jo så vidt begynt, tenkte jeg.
Plutselig kom en kraftig pressrie, som ikke levnet noen tvil om hva som holdt på å skje.
Hele kroppen pressa, der jeg lå på gulvet og holdt meg fast i en gravidpute. «Den kommer nå», brølte jeg, og mistet et øyeblikk kontroll over pusten. Jeg kjente en utbuling i skrittet, og forsto at det var hodet som var på vei.
Jeg brukte all min viljestyrke på å finne nedoverpusten og prøvde samtidig å holde babyhodet litt igjen fysisk med hendene.
Mannen fikk instruksjoner over telefonen og henta en haug med håndklær. Han fikk av meg buksa og trusa. Ny pressrie. «Hodet er ute!», sa mannen.
Jordmora sier i telefonen at vi skal ta det helt med ro nå og vente tålmodig på neste rie.
Det føles som en evighet mellom riene.
Da en ny bølge bygde seg opp pressa jeg det jeg kunne og kjente at babyen gled ut. «Det er ei jente!» utbrøt mannen min. Enda ei jente, akkurat som jeg hadde trodd og håpet.
Vi fikk videre instruksjoner over telefonen og hadde en perfekt stund der i tv-stua, bare vi tre, fortsatt med barne-tv på, før stua ble fylt opp av hyggelige ambulansearbeidere og etter hvert en jordmor og jordmorstudent. Alle smilte og det var en varm og god stemning i rommet.
Etter å ha født morkaka og en kjapp sjekk av den nyfødte gikk turen til sykehuset og etter hvert barselhotellet.
Før vi kjørte rakk storesøsteren og mormoren å hilse på den lille raketten som var født. Jeg kunne ikke drømt om en bedre fødselsopplevelse enn dette, selv om det ikke akkurat gikk som planlagt.
På sykehuset fant jordmor ut at jeg etter våre beskrivelser antakelig var i aktiv fødsel fra ca kl 18. Kl 1843 var jenta vår født. Det var en helt magisk opplevelse.
Tusen takk for gode verktøy og nyttig kunnskap fra kurset ditt. Jeg brukte både pusteteknikkene og visualiseringene aktivt gjennom fødselen, og lydfilene, affirmasjonene og det å lese og lytte til positive fødselshistorier hjalp meg til å skifte innstilling til fødsel og til å tenke på riene på en helt annen måte enn tidligere.
Det å vite en del om hva som skjer i kroppen gjennom en fødsel gjorde også at jeg følte meg veldig trygg hele veien."
Vil du også vil forberede deg til fødsel på samme måte som Martine? Da bør du sjekke det nettbaserte fødselsforberedende kurset.