Førstegangsfødende Annelin fikk sin etterlengtede datter Esra sammen med samboer Pia under nedstengingen av Norge. Esra er ikke hennes første barn, men under sist fødsel var hun fødepartner, da Pia fødte sønnen Levi i 2017.
Da paret planlagte at Pia skulle bli gravid i 2016, valgte de å reise til Danmark.
"Det var fordi vi tenkte det var det folk gjør, også er det litt rimeligere. Men med reisen så blir det ca samme pris som i Norge," forteller Annelin.
De reiste til Danmark syv ganger og gjorde inseminering med donorsæd. Da det ikke gikk, måtte de prøve IVF.
"Da vi skulle over på IVF, så startet vi med det på Livio i Oslo," sier Annelin.
"De pleier egentlig å la deg gå over til IVF når du har prøvd fire ganger, så vi falt litt mellom to stoler i Danmark og med diverse medisinske problemer på veien."
Satt på første IVF-forsøk
"Levi satt på første IVF-forsøk så det var vi heldig med," forteller hun.
"Det er en stor påkjenning å reise til Danmark når man må sette seg på flyet ved positiv eggløsningstest, og ikke minst ekstremt dyrt med fly på sparket, så jeg ville aldri ha gjort det i en annen by eller land igjen."
Annelin ble allerede medmor før fødselen til Pia, da hun var med på forsøkene; det eneste de trengte å gjøre var å sende papirer på det direkte til NAV.
"Pappa" på papirene
Tittelen medmor har vært vanskeligere å få. Helt siden Levi ble født i 2017, har Annelin måtte være "pappa" hos både NAV og på apoteket.
Men det er i ferd med å endre seg.
Da hun prøvde å bli gravid med nummer to, lå donorsæden klar på Livio.
"Man får ikke flytte på de, så jeg måtte fly fra Stavanger til Oslo for å prøve," forteller hun.
Hun prøvde fire ganger før hun bestemte seg for IVF, og da flyttet de prosessen over til Hausken i Stavanger, der familien bor.
De fikk hentet ut 18 egg og det var kun 1 som kun brukes. Det ble heldigvis lille Esra.
Hos helsesøster denne gangen, fikk Pia endelig tittelen medmor.
"Min jordmor var sykt stolt av å kunne tikke den boksen nå," sier Annelin.
Hun legger til at hun synes det var fint at det fødselsforberedende kurset i hypnofødsel hun tok var inkluderende.
"Jeg likte godt at Line alltid bruker 'partner' og ikke 'far' og sier 'han eller hun' konsekvent," sier hun.
"Jeg er jo vandt til at alle sier 'han' eller 'far', selv om de vet vi er to mødre. Telefonen til føden ble møtt med 'far får ikke være med' når de bare kan si 'partner', det er så gammeldags!"
Her er hennes fødselshistorie
"Natt til 1. juni legger jeg meg rundt midnatt og kjenner noe begynner å jobbe i magen. Jeg tok frem klokken for å se om de kom med jevne mellomrom og det gjorde de, ca hvert 15 min.
Slik lå jeg mesteparten av natten, følger med på timeren og pustet meg gjennom de.
De startet i magen og bevegde seg bakover i korsryggen, akkurat som en bølge.
Jeg klarer ikke helt å sovne igjen men takene er veldig håndterbare. Ved 7-tiden venter jeg på at resten av huset skal våkne, da var det ca 6-7 minutter mellom takene.
Vi gir beskjed til min familie som kommer innover i 12-tiden og etter det ringer jeg sykehuset. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle si for jeg tenkte «det kan jo ikke være rier, de er så håndterbare». Så jeg forteller jeg har tak i magen som kommer hvert 6. minutt. De sier at de vil ha meg inn pga jeg har hatt høyt blodtrykk i svangerskapet.
Jeg tar med meg mobilen og reiser inn. Ved ankomst tar de blodtrykk, urin og sjekker åpning. Jeg er 2 cm. Og har fått svangerskapsforgifting. Takene dabber av men jeg må bli over natten. Får beskjed om at fødselen må starte av seg selv innen i morgen hvis ikke blir jeg satt i gang, dette hadde jeg fryktet men håpet det ville ordne seg selv i løpet av natten. Jeg blir lagt inn på dobbeltrom og den natten igjen startet takene opp igjen, nå med litt mer kraft. Jeg spør sykepleieren om jeg bare skal ligge sånn hele natten eller om jeg nå var i fødsel. Hun sier jeg kan få en Paracet og varmepute. Varmepute!!! Tenker jeg men det var faktisk enormt deilig og hjalp veldig. På morgenen sjekker de åpning og det var 3 cm, jeg slipper igangsettelse! Jeg hadde ikke sovet på to døgn men var ellers ved godt mot, ingenting var smertefullt og alt var håndterbart. Nå håpet jeg bare på action!
Kl 11:35 er det 4 cm åpning, får beskjed om at min partner endelig får komme inn. Kl 12 00 ankommer samboer sykehuset og fødeavdelingen. Jeg har da fått klyster, og går på toalettet.
Får beskjed om at de må sette epidural for å få kontroll på blodtrykket.
Jeg gjør som de anbefaler selv om det var noe jeg virkelig ikke ønsket. Dette får jeg 13:00. Jeg kjenner virkningen av epiduralen, takene kjennes nå mer i ryggen. Kl 14:00 er det 5-6 cm åpning. Jordmor vil ha meg opp på ball for å få hodet lenger ned.
Jeg forsøker å sitte på ball men etter kort tid kjenner jeg voldsomme rier og pressetrang.
Dette var en veldig ekkel følelse, akkurat som jeg mistet all kontroll over kroppen og den trykket skikkelig, men fortsatt ikke vondt.
Jeg husker ar jeg ropte «auuu» men måtte forklare at det ikke gjorde vondt det var bare så rar følelse.
Etter 10 minutter er det full åpning, men babyen ligger fortsatt rett over bekkenet, for høyt oppe for å begynne presse.
Venter en time for at hun skal komme lenger ned.
Litt prøving stillinger, men jeg foretrekker å ligge på ryggen, som overrasket meg.
Det beste er litt mot siden. Klokken har blitt 16:09.
Baby kommer ikke nedover, legger til drypp for å hjelpe.
Kl 16:24 begynner jeg å presse, jeg jobber konsentrert, puster veldig godt og presser tre ganger per rie.
17:27 kommer Esra rett før deadlinen på 1 time pressing.
Jeg får henne på brystet og mamma Pia (samboer) klipper navlestrengen. Hele navlestrengen tømmes veldig raskt.
18:45 er det ferdig sydd etter andregrads rift. Dette gjorde ganske vondt men du har jo verdens fineste lille baby på brystet.
Vi får være alene litt, slapper av og Esra finner raskt ut at hun vil prøve amme.
18:51: Veies og måles, 3182 og 48cm, får bleien på, og legges tilbake hos mamma.
På grunn av blodtrykket mitt må jeg opp på barsel og partner får ikke være med.
Barseloppholdet skulle jeg ønske jeg kunne være foruten, men hele fødselen var en utrolig opplevelse.
Fantastisk at pusten kan gjøre så mye!
Jeg hørte på lydfilene hver kveld og gjorde ellers som Line anbefalte men det var pusten som gjorde fødselen så fin og ikke minst partner som støtte, om det bare er en hånd å holde i så hjelper det veldig."
Tusen takk til Annelin som ville dele sin fødselshistorie!