Susanne fikk oppfylt alle ønskene sine for fødselen og beskriver en følelse av overveldende takknemlighet for at fødselen ble akkurat slik hun ønsket.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Da jeg meldte meg på kurset ditt holdt jeg det hemmelig. Jeg skammer meg litt for det..
Men jeg tenkte at «dette blir for alternativt for mannen min og familien».
Jeg tenkte at jeg prøver dette og om det ikke funker, er det ingen som kan si: «Nei, det var nok det jeg tenkte».
Men jeg skrev affirmasjoner og hang opp rundt i huset (bare dette hevet noen øyenbryn i familien), øvde på pusteteknikkene, hørte på lydfilene og snakket med mannen min Anders om mye jeg lærte i kurset som om det var noe alle gjorde.
Vi planla å se en morsom film, spise, hvile, ta et bad og kose masse for å få opp oksytocin i kroppen min.
Selv om jeg var alene i kurset ditt ble jeg veldig positiv til at denne fødselen kom til å bli fin, sikkert ikke helt som planlagt, men jeg var trygg og rolig.
Men NÅ, NÅ skal jeg rope om kurset ditt fra hustaket!
Fordi den følelsen av mestring jeg nå sitter igjen med er noe alle mødre fortjener å føle!
Tusen, tusen takk Line for den gave du har gitt meg.
Vår lille Jens kom til verden 4 dager før termin, 6 dager før jul. Opplevelsen kunne ikke vært mer uforventet, fordi den gikk helt etter planen. Nesten da.
Fødebrevet mitt ble som en sjekkliste og jeg kunne ikke vært mer takknemlig!
Dagen før fødsel startet med en tur til jordmor hvor hun sa at hodet var så godt som festet og jeg gikk der fra med en kjempe god følelse i kropp og sinn og gledet meg utrolig til å føde.
Dagen ble ganske travel med besøk hos min 3 mnd gamle niese og kjøp av brukt bæresjal i byen.
Da jeg endelig fikk kommet hjem, spist middag og lagt meg i sofaen sammen med mannen min Anders, gikk vannet.
Klokken var 19.15 og det var som om en ballong med vann sprakk mellom bena mine.
Jeg ga mannen min (som var i tlf med svigermor) et forskrekket uttrykk og sa bare «håndkle» og «IKKE SI NOE!».
Jeg fikk dyttet et håndkle mellom bena og kommet meg opp av sofaen og ut på parketten før det virkelig startet å flomme.
Jeg ble så satt ut og glad og hele situasjonen virket helt komisk, så der vi sto i stua begynte vi begge å le imens dammen rundt bena mine ble større og større.
Vi hadde ikke noe annet valg en å si at vannet var gått til svigermor og vi ble ønsket lykke til.
Jeg ringte til føden på Ahus og fikk beskjed om å først kjenne etter liv og så vente på riene.
Jeg tok meg en dusj og la meg i sengen i håp om å få litt søvn før det braket til. Et par timer etter vannet gikk begynte riene.
Jeg satte på lydfilene og visualiserte papirlyktene fra Disney-filmen «Tangled» sammen med oppoverpusten.
Jeg hadde planer om å jobbe mye oppreist og fremoverlent, men fant fort ut at jeg likte meg best liggende på siden eller på pilatesballen.
Jeg tok også en tur i badekaret, men synes det var for trangt til å finne en god stilling.
Riene ble sterkere og tettere og i 12 tiden ringte jeg til føden igjen.
Der fikk jeg beskjed om å vente litt til. Riene skulle være så vonde at jeg ikke kunne snakke fikk jeg beskjed om.
Litt rart, tenkte jeg. Jeg prøver jo ikke å snakke når jeg har ri…
Jeg jobbet meg gjennom de økende intense riene og begynte å tenke at NÅ vil jeg til sykehuset og få hjelp til bedre stillinger og kanskje litt lystgass.
Men så lettet det litt og jeg fikk meg noen minutter på øyet da det var 8-9 minutter mellom noen av riene.
Da det tok seg opp igjen og da jeg flere ganger fikk lyst til å gå på do, ringte jeg føden igjen.
Da var klokken rundt 03.00. På føden var de fortsatt litt skeptiske og jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke var langt nok på vei ville jeg bli sendt hjem igjen.
Men da jordmor fikk høre meg jobbe gjennom en ri på 1min og 20 sek sa hun det bare var å ta med meg mannen og tingene våre å komme.
Jeg tror som du nevnte i kurset at jeg kanskje hørtes for rolig ut på tlf da jeg ringte inn og at de ikke helt forstod hvor langt jeg var på vei.
For da vi etter en halv times tid senere satt oss i bilen begynte jeg å få trykketrang.
Litt panisk sa jeg dette til Anders og han gasset på!
Jeg prøvde å holde igjen da jeg visste det var en dårlig ide å presse hvis jeg ikke var 10cm enda.
Etter en kjøretur som egentlig skulle ta 35 minutter, men som gikk en del raskere enn dette takket være øde veier og råkjøringen til Anders, var vi fremme.
Jeg fikk vel en 4-5 rier fra bilen og opp til føden.
Der møtte vi jordmor som tok oss med inn på rommet vårt, der var det dempet belysning og elektriske kubbelys!
Jeg jobbet meg gjennom en ri før jordmor fikk undersøkt meg og Anders gikk for å parkere bilen.
Da jordmor endelig fikk undersøkt meg sa hun at jeg var 10cm og at hun kunne kjenne hodet!
Overrasket og lettet spurte jeg om jeg endelig kunne trykke og det fikk jeg et ja til! Hun satte på badekaret og jeg ringte Anders.
Der fikk jeg bare sagt at jeg var 10cm og at jeg fikk lov til å trykke.
«Skal jeg løpe?» spurte Anders. «JA,» sa jeg.
Det var kanskje litt dramatisk, men nå ble jeg litt usikker på hvor raskt det kom til å gå.
Jeg hadde aldri i mine villeste drømmer tenkt at jeg som førstegangsfødende kom til å gå fra vannavgang til 10 cm på under 10 timer!
Av med klærne og opp i badekaret.
Det lindret godt i ryggen og jeg var godt i gang med trykkingen da Anders kom og satt seg i en stol ved siden av badekaret.
Jeg spurte om lystgass, men det kunne jeg ikke få i badekaret.
«Ok, da blir det som jeg ville,» tenkte jeg. Helt naturlig fødsel uten smertelindring av noe slag.
Anders og jordmor heiet og oppmuntret meg.
Anders sa «Jo! Dette klarer du!» når jeg sa jeg ikke ville mer. For på et tidspunkt ville jeg ikke mer.
Da hodet skulle gjøre sin fremtreden klarte jeg ikke å konsentrere meg om nedoverpusten lenger.
«Putt ham inn igjen!» sa jeg, da hodet hans stod og presset seg ut.
Det gjordet veldig vondt og jeg klarte nesten ikke kjenne trykketrangen lenger.
Litt ukontrollert presset jeg med hele kroppen, så alle muskler spente seg.
Jordmor hjalp meg ved å kjenne på magen og si ifra når jeg hadde ri. Slik jobbet vi sammen min lille Jens ut i verden.
For en lettelse når hodet kom ut og jeg kunne trekke ham opp på brystet mitt!
Bare 12 timer etter vannet gikk! Så nydelig han var!
Navlesnoren fikk pulsert ferdig og Anders fikk klippe. Et par minutter senere kom morkaken.
Vi fikk tørket oss og jeg lå med vår lille baby på brystet da jeg ble sydd i noen overflatiske rifter.
Som det stod i fødebrevet mitt ventet vi med kunstig oksytocin for å se om det ble nødvendig, det ble det ikke!
Nå var hele ønskesjekklisten for fødselen min sjekket av og jeg var helt overveldet av takknemlighet.
Mine viktigste ønsker for fødsel var å bli hjemme så lenge som mulig, føde i badekar, ingen medikamentell smertelindring, ta imot barnet selv, rolig og positiv atmosfære, ingen intervensjoner eller unødvendige undersøkelser.
Jordmor var også helt fantastisk, fødebrevet ble lest og ingen spørsmål var nødvendig. Hun forstod akkurat hva jeg ville og hele opplevelsen opplevdes utrolig trygg.
Vi var så heldige å få et familierom på barselhotellet og koste oss der i to dager før hjemreise.
Og jeg følte meg litt som en kjendis.
Hele første dagen på hotellet var det tydelig at jeg hadde vært et lite samtaleemne for de ansatte.
Alle som var innom, sa hvor imponerende det var for en førstegangsfødende å ha den fødselen jeg hadde!
Jeg fikk mange spørsmål og et par av dem hadde hørt om deg, Line.
Tusen takk Line! For alt du har lært meg og fikk meg til å tro at dette var mulig!"
Ut helgen får du 30% rabatt!