Andregangsfødende Monicas positive fødselsopplevelse: - Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk drømmefødselen jeg ønsket meg!

Andregangsfødende Monica hadde en vanskelig første fødsel, og bestemte seg for å forberede seg godt til neste fødsel. Det resulterte i en drømmefødsel!

Her er hennes positive fødselshistorie:

"Trodde egentlig aldri jeg kom til å skrive en tekst om min egen fødselsopplevelse, eller i det hele tatt ha lyst til det, men nå har det altså klødd i fingrene i en måned etter fødselen for å få det ned i ord.

Dette var en veldig positiv opplevelse, og en deilig kontrast til en ganske kjip og lang første fødsel og barseltid i 2021. 

Jeg kjøpte kurset Positiv Fødsel i februar og hadde termin 23. august.

Tenkte at det var lurt å starte litt tidlig, da jeg vet at slike ting ofte kan ta mer tid enn man regner med; ikke pga. lengden på kurset - det var helt overkommelig - men heller alt annet som kommer 'i veien' i hverdagen, spesielt når man har en treåring i hus! 

Gratis ebok: 12 tips til en positiv fødsel

Jeg følte meg innstilt på å gjøre denne fødselen bedre enn det første, så i tillegg til dette kurset oppsøkte jeg flere andre kilder for å oppnå målet mitt; podkaster, fødselsvideoer, mm.

Jeg hadde et ganske greit svangerskap nå, til tross for medfødt bindevevssykdom og en del tretthet/kvalme.

I tillegg gikk jeg gjennom en kostholdsendring for å være i ketose, da kroppen min ikke tåler karbohydrater så veldig bra.

Å være i ketose var helt utslagsgivende for at jeg taklet svangerskapet og fødselen så bra.

Det satte kroppen og mitokondriene mine inn i et 'ekstra gir', og jeg slapp unna mange av de plagene jeg hadde under forrige svangerskap da jeg ikke var i ketose.

Omtrent en måned før fødselen, begynte jeg å kjenne på en følelse av å virkelig ville møte både lillebror og utfordringen ved å føde.

Jeg gikk inn i den velkjente ventemodusen som skjer mellom uke 37 og 42, når man er innafor termin, men man ikke aner når det faktisk skjer.

Kjente at jeg hadde greid å avlære mye av frykten rundt fødsel, og fikk en tanke om at det ikke ga noe mening å være redd ens egen kropps evne til å lage liv.

Nesten litt komisk å være redd for noe slik!

Jeg fikk en slags fandenivoldsk holdning til det hele, og øyeblikk av å faktisk glede meg, dog ennå litt småredd og engstelig, som jo er vanlig før en så stor dag. 

Jeg skrev ned spesifikke mål/ønsker i dagboka mi, som f.eks at det skulle vare kortere enn 7 timer, at jeg skulle føde framoverlent på knær (som sist) og jeg lovte meg selv og babyen at jeg skulle gjøre mitt beste for å bevege meg på en måte (bruke forskjellige stillinger) under fødselen som skulle gjøre det minst mulig smertefullt for oss begge.

Logisk sett så visste jeg nå at kvinnekroppen bokstavelig talt er skapt for å føde, og at å være i en avslappet tilstand er helt essensielt for å lage oksytocin (hormonet som driver fødselsforløpet framover).

Jeg visste også at kvinnehjernen er i stand til å produsere sterkere naturlige smertestillende enn morfin. Men hadde jo ennå igjen å faktisk se det skje - å få beviset, rett og slett.

Jeg tar det meste med en klype salt, sliter med å stole på andres opplevelser og liker å finne ut av ting selv.

Jeg hadde hatt mye kynnere i siste del av svangerskapet, men en natt våknet jeg av en ganske kraftig "kynner", som tok litt tid før jeg skjønte var en rie.

Klokken var ca 02:30, og jeg la meg til å sove igjen, men våknet av ny rie, så bestemte meg for å gå ned på badet og kle på meg en Tena Lady-bleie i tilfelle noe skulle skje.

Gikk opp og la meg igjen, og kjente på hele kroppen at noe var i gjerde.

Jeg lå og så på treåringen som sov så fredfullt, og begynte å gråte litt fordi jeg skjønte at dette var siste gangen det kun var oss tre, siste gangen han var enebarn. 

Det kom en ny rie, og plutselig sa det 'klikk' inni nedre del av magen. En veldig spesiell følelse.

Det var vannet som gikk. Bra jeg hadde tatt på bleie!

Jeg sto opp og gikk ned igjen, og sjekket bleien for å se om det faktisk var vannet, og det var det. Lys rosa på farge, og det rant nesten kontinuerlig.

Da var det bare å vekke mannen og ringe fødeavdelingen. 

Klokken 04:00 ca heiv vi oss i bilen, med fødebagen og en halvvåken småforvirra treåring innrulla i dyna si.

Vi bor i distriktet, og det tar ca. 1 time til sykehuset.

Det hjalp masse å høre på musikk i bilen; lukket øynene, og så for meg at jeg dansa hver gang det kom en rie.

På veien lempet vi av treåringen hos farmora. Vi var nøyaktig 14 dager før termindatoen nå, men hadde heldigvis uansett planlagt en helg hos farmor for guttungen, så det passa veldig bra. 

Da vi ankom fødeavdelingen, fikk vi straks rommet vårt, og jeg så at de hadde gjort det i stand slik jeg ønsket i fødebrevet: mørkt rom, badekar, yogaball og lystgass.

Riene kom ganske regelmessig, så bestemte meg bare for å hoppe i karet. 

Ved forrige fødsel fikk jeg prøve lystgass, men fikk da så høy dose at jeg ble veldig dårlig og ikke fikk noe utbytte av det.

Denne gangen startet vi på en lav dose, og bygde den litt opp etterhvert, og syns lystgassen var et utrolig hjelpsomt "anker" å holde og puste i gjennom hver rie.

Jeg minte meg også på å slappe av i kjeven og hendene mens jeg pusta.

Etter en stund i badekaret, ble jeg ganske døsig, hadde jo stått opp så tidlig og var ganske varm av vannet.

Følte for å legge meg i sengen, men fant fort ut at det var mer komfortabelt å stå gjennom riene, bøyd framover med albuene hvilende på senga, og vugge hoftene att og fram mens mannen pressa på hoftene og korsryggen. 

Riene kom mer og mer hyppig, og jeg syns ikke de var smertefrie akkurat, men jeg var fryktfri.

Det var kanskje den største forskjellen fra forrige fødsel; jeg kjempet ikke imot i frykt.

Jeg følte og så for meg at riene faktisk kunne ries på, som ville hester, og hvis man tok de som de var, ikke kjempa imot de, ville de gjøre jobben sin.

Jeg valgte å la de gjøre jobben sin, som i seg selv føltes som en sjefsavgjørelse.

Jeg fikk en kjempekaftig rie, og jordmora spurte om det var blitt mer heftig nå, og jeg sa ja.

Da sa hun 'Bra! Vi vil helst ha effektive rier."

En litt irriterende kommentar der og da, men visste jo hva hun mente og var i grunn helt enig. 

Nå kom de så hyppig at det var vanskelig å prate.

Jeg følte hele kroppen jobbe skikkelig hardt, og som en primitiv refleks på det forestående, kvittet kroppen min seg med alt annet unødvendig; med andre ord spydde og bæsjet jeg.

Rakk å tenke at det var litt flaut, men slik er jo fødsel; stygt og vakkert samtidig.

Syns litt synd i mannen som fikk spy på seg og jordmora som måtte tørke opp avføringen min fra gulvet!

De var fantastiske støttespillere, og følte at de stolte på kroppen min akkurat slik jeg selv gjorde.

På dette punktet bestemte jeg meg for å stå i samme stilling som ved første fødsel: på kne i senga, med overkroppen hengende over den oppreiste sengeryggen, og jobbe med tyngdekraften.

Jeg spurte jordmoren om han kom til å bli født idag. "Ja, er du gal", var i bunn og grunn hennes respons.

Vi var kjempenært å få møte han, men det hadde gått så fort at jeg egentlig ikke turte å tro på det, da det drøyde så lenge sist gang. 

Akkurat denne neste delen husker jeg dårlig; kroppen tok litt over.

Jeg red mentalt på hver rie, pustet, ropte en del/brukte stemmen og følte meg ganske primitiv. Men ikke redd.

Med en kjemperie, kjente jeg at hodet hans var på vei ut.

Men så stoppet hodet i åpningen, og vi måtte vente på neste rie før han fikk hele hodet ut.

Akkurat i de sekundene vi venta, husker jeg at jeg ropte "Bare ta han ut da!".

Jeg tenkte at jordmora bare kunne dra han ut resten av veien.

Men plutselig kom neste rie og dermed resten av hodet og den lille kroppen. Igjen, ikke smertefritt, men fryktfritt.

Idet han var ute, kom det en enorm lettelse over meg, jeg fikk holde han, snudd meg og lagt han på brystet så han fikk begynne å lete etter puppen, noe han gjorde ganske fort. 

I kontrast med treåringen, føltes lillebror så ufattelig liten at jeg trodde kanskje han var for liten.

Hadde kanskje glemt hvor små de er som nyfødt. Men han var altså perfekte 3250 g, med ti fingre og ti tær, og vi ventet med klipping av navlestrengen i ca. 20 min.

Morkaken løsnet og kom ut av seg selv (med litt drahjelp fra jordmor) etter en halv time.

Det eneste som overrasket meg litt var hvor intense etterriene var, så måtte få Ibux og Paracet ganske fort for å takle de.

Jordmor sa at dette var helt normalt for andregangsfødende. 

Det hele tok altså rundt 6 timer fra første rie.

Jeg fikk ingen rifter som måtte syes, blødde kun 90 ml, og vi dro hjem samme dag.

Det var fantastisk å kunne legge seg i egen seng, og at vi fikk en helg til å bli litt kjent med lillebror Erke før storebror Ailo kom hjem og fikk møte han. 

Er helt overbevist om at en positiv fødselsopplevelse setter tonen ikke bare for barsel -og helingstiden, men for mange år framover for både mor og barn, så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk drømmefødselen jeg ønsket meg."

Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Monica? Meld deg på det fødselsforberedende kurset her!