Etter å ha opplevd en styrtfødsel hvor hun følte at hun mistet kontrollen, forberedte andregangsfødende Tine seg nøye for å klare å beholde roen hvis det skulle skje like fort neste gang. Og det klarte hun; hennes andre fødsel ble en fantastisk styrtfødsel hvor hun følte at hun hadde stålkontroll.
Her er hennes positive fødselshistorie:
(Trigger advarsel: fødselshistorien starter med spontanabort og tøff første fødsel. Veldig positiv andre fødsel!)
"Min første graviditet endte i en spontanabort som førte til en infeksjon i livmoren. Jeg havnet på sykehuset med operasjon osv. Jeg hadde hørt om det før, men ingen hadde fortalt meg hvor vanskelig jeg skulle oppleve å ha det I ettertid.
Derfor synes jeg åpenhet og informasjon rundt graviditet og fødsler, ja bare generelt hvordan kvinnekroppen fungerer er alfa omega! Min andre graviditet var veldig ønsket etter spontanaborten, og fødsel var noe jeg alltid hadde gledet meg til. Jeg slukte alt av “Fødeavdelingen” og kunne egentlig ikke få nok av historier om både graviditet og fødsler. Jeg ble aldri skremt av å høre om de negative eller alvorlige sidene, jeg liker informasjon og fakta og liker heller å vite enn å ikke vite. Jeg følte jeg hadde fått med meg en del mulige scenarier på veien og var veldig klar for å føde! Jeg ville helst ikke ha smertelindring, og har generelt gjennom livet brukt pusting og positive tanker for å komme meg gjennom vonde eller tøffe ting, jeg var klar! Ett ukomplisert svangerskap gikk mot slutten og 2 dager før termin gikk slimproppen. Dette visste jeg jo likevel kunne bety at det var 2 uker igjen. Likevel visste jeg at det var sånn fødslene til mamma hadde startet, og jeg hadde ett lite håp da vi har vist oss å være ganske like. Senere på kvelden gikk vannet! Samboeren ble ringt etter på golfbanen, og kom seg hjem. Vi har en liten halvtimes vei til sykehuset, og var på vei for en sjekk ikke lenge etter. I bilen tok riene seg opp, og jeg husker ikke stort etter jeg kom frem til sykehuset. Det gikk i en rasende fart, og det var vel det eneste scenarioet jeg ikke var forberedt på. Førstegangsfødene hadde jo ikke raske fødsler. Men så var jeg en av de få da. Jeg glemte alt av positive tanker og gikk litt inn I en slags panikkmodus hvor jeg hadde null kontroll, og var helt inne I meg selv. Jeg glemte alt av positive tanker og pusting, kroppen tok bare over og jeg hang ikke med! Jeg var i aktiv fødsel I 50 minutter før han var ute, og det gikk få timer fra vannet gikk til alt var over. Jeg måtte sy noen pyntesting og det var det.
Alle var litt sånn “oi, wow, dette gikk raskt, førstegangsfødene ja osv osv“ jeg følte at det var litt sånn; dette var helt ukomplisert, kroppen er fantastisk og nå er vi ferdige med dette. Mens jeg satt igjen i en slags sjokkfase. Hva skjedde egentlig nå, er han her allerede? Jeg hang rett og slett ikke helt med etter fødselen heller. Alt bare var over på null komma niks, og egentlig helt uproblematisk. Men greia var at jeg liker ikke å ikke ha kontroll, og har i ettertid sett at jeg hadde ett stort behov for å snakke meg gjennom det som skjedde. I tillegg ble det stort fokus på at neste gang, “ja da er det bare å campe utenfor sykehuset, for da går det enda raskere!” Så da gikk jeg fra å glede meg til fødsel, til å tenke at dette vet jeg ikke om jeg vil gjøre en gang til. Og ikke fordi jeg synes det gjorde vondt, men fordi jeg ikke hadde kontroll. Så satt jeg her i fjor da, gravid igjen. Corona I tillegg. Aner ikke hvor mange timer jeg brukte på å tenke ut mulige scenarier for hvordan fødselen vil starte, hvor, når, sammen med partner eller ikke. Jeg kjenner så mange som har født de siste årene, men veldig få hadde født helt naturlig og uten noe smertelindring som meg, og like “ukomplisert”. Jeg følte meg jo litt stolt, men samtidig stresset det meg så mye denne gangen at jeg ikke visste når og hvordan. Jeg var redd for å ikke rekke frem til sykehuset, og håpet for alt i verden at slimproppen skulle gå først denne gangen også, og ikke vannet! Jeg kjente etter alle mulige tegn som kunne gi meg ett forvarsel så jeg hvertfall rakk frem til sykehuset! Så tipset en venninne meg om kurset til Line! Jeg tenkte; det her er jo en forlengelse av det jeg egentlig har gjort hele livet, med pust og positive tanker. Og dessuten synes jeg det er på høy tid at man får litt mer fokus og “opplæring” i hva som faktisk skjer under en graviditet og fødsel, så jeg følte det ville være en bra match. Kanskje jeg også ville få mer ro rundt tanken om å kanskje måtte føde i en bil, eller hjemme hvis jeg ikke skulle rekke frem til sykehuset. En drøy måned før termin meldte jeg meg på, og gikk nesten rett på dette med oppoverpust og nedoverpust. Jeg hørte på lydfiler og jobbet med tankene mine. Samboeren fikk en kjapp innføring i hva det gikk i, og en liten liste over hva han kunne gjøre under fødsel. Det hjalp å lese alle de fine positive fødselsopplevelsene og den fine viben inne på facebookgruppa. Også har jo Line verdens mest beroligende stemme! Nok ett ukomplisert svangerskap gikk mot slutten og 5 dager før termin går slimproppen på kvelden. Jeg tror ikke det går an å forklare hvor glad og lettet jeg var, for jeg bare visste at nå skjer det snart.
Jeg sa ifra til mamma og pappa som skulle være barnevakter at det var sannsynlig at de måtte kjøre hit I løpet av kvelden/natta.
La storebror, og gikk for å samle litt krefter selv.
Jeg våknet 1 tiden på natta, og kjente at nå skjer det noe, jeg hadde ikke vondt eller noe, men intuisjonen min sa at nå skal du føde. Jeg ringte sykehuset, og fikk komme med en gang da jeg hadde hatt styrtfødsel før.
Det var snøstorm denne natta, men vi kom oss trygt frem. Jeg var nesten i aktiv fødsel allerede ved ankomst, og fikk beskjed om at selvom ikke vannet hadde gått så skulle jeg ikke hjem igjen.
Jordmoren synes det var spennende å høre om kurset, og selv pustet jeg meg fint og rolig gjennom riene, og snakket med både samober og jordmor underveis.
Jeg hadde stålkontroll! Jordmor spurte på ett tidspunkt om jeg ville ha smertelindring, men den tanken hadde ikke engang slått meg, jeg hadde virkelig ikke vondt, jeg hadde kontroll. Etter en times tid ba jordmor meg prøve å presse på så vannet gikk, og som sagt så gjort. Vannet gikk, og 45 minutter senere hadde jeg lillebror på brystet. OM jeg var glad for at vannet ikke gikk hjemme! Jeg følte bare at alt hadde ordnet seg akkurat slik det skulle. Jeg husker hele fødselen, jeg husker hvordan alt kjentes ut, og jeg var bare så utrolig takknemlig. Igjen hadde jeg født helt naturlig, uten smertelindring og jeg følte meg på toppen av verden! Midt inni fødselen ett sted tok følelsene min overhånd, jeg tenkte så mye på den lille familien i Gjerdrum, og hun gravide mammaen som ikke fikk oppleve å føde barnet sitt sånn som jeg holdt på å få gjøre. Den saken satt dypt i meg, da familiesituasjon vår var helt lik. Jeg var rett og slett knust på deres vegne, og midt inne der så tok jeg meg tid til å tenke på det, og på hvor utrolig heldig jeg var som skulle få oppleve å føde og møte barnet mitt. Jeg tror samboeren min og jordmoren ble litt satt ut av at jeg plutelig gråt for noen jeg ikke engang kjente, men jeg er i ettertid bare så glad for at jeg kunne ha så kontroll at det gjorde det mulig for meg å tenke over hvor heldig jeg var! I tillegg lærte jeg en haug av andre ting mellom disse to graviditetene, som f.eks dette med undersøkelser under fødsel. Jeg trodde dette var noe man måtte. Men det er det jo ikke! Heldigvis var jordmoren under den siste fødselen veldig opptatt av dette også, og derfor vet jeg ikke nøyaktig når jeg var I aktiv fødsel, fordi hun bare undersøkte en gang, når jeg kom inn, etter at hun hadde spurt om jeg ønsket det! Fantastisk. Nå har jeg ikke skrevet den mest detaljerte fødselshistorien, men det er fordi jeg nå, 3 mnd etter fødselen ser hvor forskjell det har vært for meg å ha en fødsel uten kontroll, og en med full kontroll! Det handler som andre også ofte skriver her, ikke om hvordan fødselen egentlig blir, men om hvordan man har det både før, under og etterpå. Jeg kunne skrevet så mye mer, men jeg håper budskapet kommer frem i det jeg har fått ned i ammetåka. Jeg håper virkelig dette blir mer utbredt I Norge, og jeg er så glad for at venninnen min tipset meg. Jeg blir rett og slett rørt bare jeg tenker på det, for en utrolig flott og fin opplevelse jeg har hatt. Nesten synd det var siste gangen! Tusen takk Line."
Hvis du vil forberede deg til fødsel på samme måte som Tine, så må du sjekke ut vårt fødselsforberedende kurs!
Comments