Sofia ønsket sterkt en vaginal fødsel etter hennes første fødsel ble en uplanlagt keiserfødsel. Og det fikk hun. Datteren hennes ble født bare 20 minutter etter at hun hadde målt 6cm.
Her er hennes positive fødselshistorie:
(Trigger advarsel: Historien hennes starter med å fortelle om tidligere fødselsopplevelse som ikke ble som hun hadde håpet)
"For å kunne si fortelle min fødselhistorie må jeg si noe om min første fødsel.
Når jeg tenker tilbake på min første fødsel nå tror jeg at jeg egentlig hadde opplevd fødselen som en positiv opplevelse hadde det ikke vært for de siste timene.
Fødselen begynte spontant, og jeg hadde god fremgang.
Jeg følte jeg mestret riene og var inn og ut av dusjen gjennom hele fødselen, da det varme vannet mot korsryggen var utrolig god smertelindring.
Mot kvelden hadde jeg etterhvert svært langsom fremgang til tross for gode rier. Jeg ble etterhvert mer og mer sliten, og babyen begynte å stresse.
Jeg følte jeg mistet mer og mer kontroll, og begynte å tvile på på kroppen min og prosessen.
Etter 12 timer aktiv fødsel viste en ultralydundersøkelse at babyen min var stjernekikker og at han lå høyt i bekkenet.
Det ble besluttet at det var best for oss begge at han ble hentet ut raskt.
Dette var en stor sorg for meg lenge, og jeg ble redd for at jeg aldri ville få muligheten til å oppleve en vaginal fødsel.
Jeg tror noe av denne antakelsen kom fra at min mor selv hadde hatt tre keisersnitt.
Selv om hun ønsket en vaginal fødsel med min yngste søster, ble hun sterkt frarådet dette fordi hun hadde hatt to keisersnitt fra før som øker risikoen uterusruptur: at det gamle keisersnittarret i livmoren sprekker som følge av sterke rier.
Jeg ble gravid igjen, og innså at jeg måtte jobbe med tvilen min og de negative antakelsene rundt kroppen min og fødselen.
Positiv Fødsel-kurset virket definitivt som riktig verktøy til dette.
I tillegg forsøkte jeg å holde hode og kropp sterkest mulig ved å opprettholde styrketrening og yogapraksis gjennom graviditeten.
Jeg hørte på positive fødselshistorier på «Positive Birth Story Podcast» (noen episoder flere ganger), mens jeg visualiserte opplevelsen mange kvinnene beskrev under fødsel: når babyen synker ned i bekkenet og rienes karakter endrer seg.
Vi fikk bistand fra Ragnhild, en nydelig doula som gav meg gravidmassasje og viste mannen min berøringsteknikker som kunne virke smertelindrende.
Jeg ba også om en fødselsforberedende samtale med jordmor på sykehuset for å «forhandle» rammene for fødselen.
Da jeg hadde hatt keisersnitt fra før var jeg nå betegnet som risikofødende, noe som innebærte at babyen og riene skulle overvåkes kontinuerlig med CTG for å raskt avdekke potensiell uterusruptur under fødsel.
I tillegg skulle jeg ha ilagt veneflon fra start, i tilfelle nytt hastekeisersnitt.
Begge delene skremte meg, særlig kontinuerlig CTG da dette betydde at jeg ikke kunne bruke verken dusj eller badekar som smertelindring, noe som hadde mye å si for min første fødsel.
Jeg gikk litt forvirret fra denne jordmorsamtalen da jeg på en side fikk beskjed om at «slik er retningslinjene», samtidig som de ikke drev med tvangsbehandling dersom jeg ikke gikk på med på dette.
Jeg snakket gjennom dette med mannen min, og bestemte meg for ta det litt som det kommer og at han skulle tale min sak hvis jeg møtte motstand på behovene mine underveis i fødselen.
Jeg hadde siden uke 37 hatt mye mensliknende murringer og kjent økende press nedover i bekkenet.
Rundt uke 38-39 merket jeg også tidvis rieliknende «tak» i magen, men som kom sjeldent og uregelmessig.
Nøyaktig en uke før termindato, rundt kl. 17 under middagen med mannen og treåringen, kjente jeg takene hyppigere.
De kom også nå med jevne mellomrom, omtrent hvert 5.-7. minutt.
Vi så det an en times tid, og da takene ikke gav seg bestemte vi oss for å be min mor om å komme for å sitte barnevakt.
Jeg innså plutselig at jeg ikke fikk se sønnen min på noen dager, og bestemte meg for å ta kveldsstellet og bade sammen med ham.
Vi satt i badekaret sammen mens jeg måtte puste meg gjennom forholdsvis milde bølger.
Gutten min spurte meg faktisk «Mamma skal du føde babyen nå?».
Mens jeg leste eventyr for ham på sengen rett før kl. 19 kjente jeg riene ble sterkere, og måtte be mannen ta over.
Like etterpå kom min mor.
Mannen min hadde tent stearinlys og dempet belysningen.
Jeg satt på en spilleliste jeg hadde laget på forhånd, og bevegde meg rundt på stuegulvet mens jeg jobbet aktivt med avspenning.
Jeg vekslet mellom å stå oppreist, lene meg over sofaryggen, sitte på huk og sitte på pilatesball.
Jeg ringte føden og sa vi mest sannsynlig kom inn før midnatt.
Ikke lenge etterpå endret jeg mening da riene tok seg veldig opp og sa til mannen at vi måtte kjøre nå.
Vi rasket med oss det siste i fødebagen og satte turen mot sykehuset.
Jeg merket at mannen min var litt stressa (særlig i en rundkjøring der han nesten holdt på å kjøre ned en annen bil).
Selv om riene på dette tidspunktet begynte å bli ganske intense sa jeg til ham at han ikke måtte være redd, og at det gikk fint.
Jeg hadde tre rier mellom parkingeringsplassen og sykehusinngangen.
De var nå så kraftige at jeg stønnet høyt foran nysgjerrige tilskuere.
Mannen min tok seg av smittevern-registreringen ved inngangen, og han fikk heldigvis bli med meg inn.
Inne på føden møtte jeg en dansk jordmor, som tok oss med for en innkomst-CTG.
Jeg fortsatte å puste meg gjennom riene (utpusten var nå alltid dype lange stønn) stående lenende over sengen eller mens jeg holdt rundt mannens skuldre.
Mannen min brukte teknikkene doulaen hadde vist oss: trykket mot korsryggen, ristet lårene mine og strøk meg nedover bena under riene, og jeg var overrasket over hvor godt dette faktisk kjentes ut.
Jordmor sa hun hadde lest fødselsbrevet mitt og at de ville prøve å imøtekomme ønskene mine ved å la meg gå inn og ut av dusjen ved behov, og bruke CTG inne i mellom.
Jordmor undersøkte meg og jeg hadde nå 6 cm åpning.
Hun gikk ut en stund, og da hun kom tilbake sa at hun var lei seg for å si at den vakthavende legen ønsket kontinuerlig CTG og at det også måtte legges inn veneflon da fødselen hadde kommet såpass langt og tok seg opp raskt.
Hun bemerket seg også at riene hadde tatt seg opp den korte tiden hun var ute ut fra hvordan jeg oppførte meg.
På dette tidspunktet var jeg så dypt konsentrert med riearbeidet at jeg ikke klarte å respondere på det hun sa i det hele tatt.
Jeg fikk en underlig fornemmelse av at noe bevegde seg nedover i bekkenet og sa til mannen min at «jeg tror det skjer noe».
Hun skaffet oss derfor raskt en fødestue.
Inne på fødestuen sto jeg foroverlent mot sengen mens jeg hele tiden forsøkte å tenke «slapp av i kjeve, slapp av i hender, slapp av i underlivet».
Samtidig følte jeg at jeg rett og slett begynte å miste kontrollen av riene som var så tette og herjet så voldsomt i meg.
Jeg ba derfor om lystgass.
Det hjalp å ha noe å holde i, samtidig som masken hjalp meg holde fokus på pustingen.
Ellers merket jeg ingen særlig effekt av lystgassen.
Jeg rakk å bruke masken gjennom to-tre rier for jeg på siste ri kjente en uungåelig pressetrang nedover.
Jeg sa til jordmor at jeg måtte trykke, og husker at jeg tenkte inne i meg «skal jeg virkelig få lov til å oppleve dette, allerede nå?».
Plutselig var rommet fullt av mennesker og jordmor ba meg legge meg ned på fødesengen.
Jeg utbrøt (litt til min egen overraskelse) «Jeg kan ikke føde på ryggen!» flere ganger.
Jordmor sa at babyen ikke hadde det bra og måtte ut raskt, og at jeg måtte legge meg ned slik at hun fikk undersøkt meg.
Legen som kom inn gjorde klart noe utstyr og sa at babyen skulle forløses med sugekopp.
En sykepleier forsøkte å legge i veneflon, og jeg husker jeg umiddelbart ble redd for at dette nå gikk mot et nytt keisersnitt.
Jeg tok meg også sammen og tenkte at nå gjør jeg ALT for å få ut babyen vaginalt.
Jordmor sa jeg hadde full åpning, og hodet sto godt nede og jeg kunne begynne å presse.
Jeg tok instinktivt tak i håndtakene på sengen og presset 3 ganger med neste ri.
Og nå kjente jeg hvordan kroppen beveget babyen.
Å presse føltes merkelig befriende ut sammenliknet med de kraftige åpningsriene.
På neste ri kom hodet og kropp ut, og plutselig lå en liten våt baby på magen min.
Helsepersonell rakk verken legge inn veneflon eller feste sugekopp.
Jeg holdt rundt babyen min og begynte å gråte – både av lettelse og fordi jeg var så satt ut av opplevelsen.
Jeg kunne nesten ikke tro hvor raskt dette hadde gått, og var bare på sykehuset i litt over en time før babyen var ute.
Datteren min var ute 20 minutter etter jeg ble målt til å ha 6 cm åpning!
Til tross for den heftige opplevelsen en rask fødsel innebærer, er jeg så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å oppleve en vaginal fødsel.
Og viktig lærdom for meg, som jeg håper at noen av dere fødekvinner der ute kan ta med dere: når alt ligger til rette for det gjør kroppen dette av seg selv, til tross for sporadiske tanker av tvil, følelse av frykt og opplevelse av å miste kontroll – noe som er helt naturlig at skjer under en fødsel.
Jeg tror også at forarbeidet, både fysisk og mentalt gjorde denne opplevelsen langt mer håndterbar.
Avspenningsteknikkene har også kommet godt med i barseltiden, særlig når man må finne roen til å amme og roe en kavete baby på kveldene.
Tusen takk Line for utrolig verdifull lærdom gjennom kurset ditt!"
Tusen takk til Sofia som ville dele sin positive fødselshistorie!