Innspurten før fødselen ble ikke som Silje hadde håpet, da hun og samboeren begge ble syke med covid-19. De var heldigvis ikke syke lenge, og ved hjelp av det de hadde lært på kurset, fikk Silje fødselen hun hadde håpet på.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Min fødselshistorie begynner allerede 20 dager før gullgutten kom til verden. Da tester både jeg og samboer positiv på covid-19.
I 9 måneder har jeg gått og vært redd for å bli smittet, og nå var testen positiv. I uke 37, den første permisjonsuken min går til å ligge strak i sengen med høy feber, vondt i kroppen og stygg hoste, og kjempegravid!
Allerede her fikk jeg bruk for avslappingsteknikkene.
Og gode råd fra live-sendingene på Facebook, om at man kan ikke kontrollere alt. I hvert fall ikke corona og fødsel. Tankene gikk kjapt fra stress og kaos, til «likegyldighet» og fokus på å bli frisk før fødselen starter.
Eventuelt at om fødselen starter nå, så blir jeg tatt vare på av flinke jordmødre som vil meg og baby det beste!
Heldigvis tok det ikke lenger enn 7 dager før vi begge var friske, og etter 10 dager i isolasjon kunne vi endelig fokusere på fødsel og de siste ukene som gravid.
Jeg sendte mannen tilbake på en jobbreise for å gjøre ferdig arbeidet som han måtte forlate da vi ble syke. Han skulle være borte fra tirsdag til fredag.
Jeg koste meg alene, besøkte familien, tok pedikyr, spiste god mat og så på jentefilmer på Netflix plukket fra listen hos Positiv Fødsel.
På onsdagen slet jeg med å gjennomføre de to vanlige rundene på kveldsturen min. Tenkte at i dag holder det med én, jeg må høre på kroppen. Torsdagen var jeg på farten hele dagen, i storform!
Magen min var uvanlig stram, men jeg tenkte det kanskje var fordi babyen var blitt større. Kl 2100, når rompen landet i sofaen for første gang den dagen, kjente jeg første hint til at «noe» skjedde.
Det var definitivt ikke kynnere
Men heller ikke smertefulle rier. Plutselig gikk det opp for meg at mannen ikke var hjemme, og jeg vurderte å ringe ham. I samme sekund får jeg en sms der han forteller at han er på vei hjem.
De var ferdig med arbeidet, en dag før tiden. Takk gud tenkte jeg, og jeg ble avslappet med engang.
Jeg gikk og la meg, og helt til jeg våknet fredag i 7-8 tiden, hadde jeg i halvsøvne logget rier (vi valgte å kalle de rier, framfor bølger) i rieappen gjennom hele natten, de kom med ca 10-15 minutters mellomrom.
Endelig i gang tenkte jeg!
Jeg spiste frokost, dusjet litt og tok det hele med ro. Mannen var stresset over at fødebagen ikke var fullstendig klar, så vi pakket den om for å passe på at vi hadde med oss alt vi trengte.
Jeg tror muligens litt av stresset hans smittet over på meg, for plutselig ebbet riene litt av.
Jeg gikk og hvilte meg i sengen. Jeg fikk ca 1 times søvn.
Da jeg våknet var klokken nærmere 14, og riene var begynt å bli såpass kraftfulle at jeg måtte holde meg fast i spisebordstolene mens jeg pustet. Jeg hadde et stort ønske å være hjemme så lenge vi kunne.
Så fra kl 15 til vi reiste til KK, vekslet jeg mellom å gå, gynge/danse med hoftene og sitte på fitnessball.
Alltid med gode tanker og oppoverpusten som min venn!
Klokken 19 ringte vi KK for andre gang, og de mente jeg kunne komme på en sjekk. Bilturen på 20 minutter var den eneste perioden under fødselen jeg helst skulle vært foruten!
Riene var ekstremt smertefulle under kjøreturen, men da vi kom fram og jeg fikk pustet litt på parkeringsplassen gikk det bedre!
I ettertid har jeg lurt på hvorfor vi ikke hørte på lydfiler på full guffe på stereoanlegget, det hadde nok hjulpet.
Vi kom inn på undersøkelsesrommet, og jeg hadde 4 cm åpning.
Hurra vi fikk fødestue!
Jordmor leste ønskebrevet vårt, og var nysgjerrig på kurset ditt når vi fortalte om det.
Jordmoren var kun en flue på veggen slik jeg ønsket, og jeg hørte henne kun når hun kom med oppmuntrende ord, og under pressingen.
På fødestuen fortsatte vi arbeidet som vi hadde gjort hjemme. Prekestolen ble godt brukt!
Endelig følte mannen at han fikk bidra litt også, med kos, massasje og kiling på ryggen, når riene ble mer kraftfulle. For mer smertefulle syntes jeg de aldri ble.
Folk ser rart på meg når jeg sier det. Men det er helt ærlig, de gav meg ikke smerte eller stress!
De ble mer kraftfulle, og jeg forsvant lenger og lenger inn i fødeboblen. Jeg tror jeg har tømt hjernen fullstendig, og tenkte kun «gi slipp» og hadde hele tiden fokus på pusten.
Jeg gledet meg til riene, og tenkte hele tiden; «en rie nærmere baby», «rier er ikke farlig - kraftfulle, men ikke farlig»
På et tidspunkt spurte jordmor om jeg ville hvile litt i sengen, og det var deilig etter mye bevegelse med prekestolen.
Jeg var heldig å hadde gode pauser mellom riene, og jeg var så avslappet at jeg sovnet mellom riene selvom de kom tett.
Tiden gikk, uten at jeg tenkte over at klokken ble mer og mer.
Øynene var lukket, lyset var avslått og rolig musikk spilte på radioen. Da jeg begynte å kjenne nedpress, var den eneste gangen jeg lot en negativ tanke slippe til.
«Jeg klarer ikke mer», men like fort som den kom, klarte jeg å stilne den med kunnskapen fra kurset om at nå var det ikke lenge igjen! Og det hjalp at jordmor minnet meg på at jeg måtte slappe av så baby kom seg ned i bekkenet.
Like etter foreslo jordmor en dotur, og da gikk vannet og pressriene starter umiddelbart! Bare 15 minutter etter var min lille baby ute!
Hele prosessen fødsel var en lang affære, men jeg mistet aldri motet, var aldri sliten eller følte jeg trengte mer hjelp, enn den fantastiske støtten jeg hadde i kjæresten min og vår flinke jordmor!
Jeg gir kurset æren for at jeg fikk oppleve en fødsel akkurat slik jeg ønsket! Tusen takk!"
Vil du også forberede deg til fødselen på samme måte som Silje? Sjekk ut det fødselsforberedende kurset.
Comments