Marlins positive vaginale setefødsel med stor fødselsangst: "Jeg skjønner nesten ikke at jeg har klart det!"

Vannet gikk en uke før termin, og sønnen lå i seteleie. Marlin hadde gruet seg gjennom hele graviditeten. Under et døgn senere lå Oskar på 3800 gram på brystet hennes, etter en setefødsel legene beskrev som en av de sjeldne helt uten komplikasjoner.

Marlin gjorde ikke dette alene, og det var ikke bare flaks.

Hun forberedte seg med Positiv Fødsel. Jeg går gjennom de tre grepene som betyr mest i et gratis fødselsforberedende foredrag, meld deg på her.

Her er hennes positive fødselshistorie:

"En uke før termin, natt til 30. april, gikk vannet helt plutselig!

Det tok litt tid i halvsøvne der før jeg skjønte at det var det det var, men det var ganske åpenbart det aldri stoppet. Så da var det bare å vekke mannen, pakke det siste i fødebagen og kjøre bort til Ullevål.

På sykehuset ble jeg koblet til CTG og sendt videre til observasjon over natten siden lillegutt lå i seteleie. Julian måtte dra hjem igjen og vente til riene tok seg ordentlig opp.

Det var ikke spesielt lett å sove resten av denne natten verken for meg eller Julian, og heldigvis tok det ikke mange timer før de første murringene meldte seg.

På dette tidspunktet var jeg veldig spent på hvor lang fødselen ville bli, om det skulle bli en april-baby eller mai-baby.

Klokken elleve på morgenen hadde jeg fått så hyppige og kraftige rier til at verken Paracet eller å "sove seg gjennom det" fungerte lenger.

Jordmor sjekket åpningen som var 4-5 cm allerede, og ble litt overrasket av det da jeg viste relativt lite tegn til smerte, høy smerteterskel visstnok!

Pusteteknikkene jeg hadde lært fra fødselskurset kom veldig godt til nytte i disse morgentimene.

Siden jeg hadde god nok åpning, ble jeg flyttet til en veldig fin fødestue hvor Julian endelig fikk komme inn til meg. Her møtte vi Taika fra Finland, som var en helt perfekt jordmor og støtte gjennom den første fasen.

Jeg fikk prøve TENS-maskin som hjalp overraskende godt, og epiduralen ble klargjort av en lege. Den aktive fasen av fødselen var i gang rundt klokken to, og på dette tidspunktet valgte jeg å aktivere epiduralen.

For et mirakelprodukt!

Den tok virkelig toppen av alle riene gjennom åpningsfasen og gjorde så Julian og jeg kunne kose oss gjennom de neste timene med maks fokus på oxytocin.

Her brukte vi alle pusteteknikker og verktøy vi har jobbet med fra boka og kurset deres.

Vi fylte rommet med batteridrevne lys, satte på musikken vår (Adore You - Miley Cyrus ble vår ankersang gjennom fødselen haha), affirmasjonskort, bilder og minner fra graviditeten, massasje og nærhet.

Alt dette gjorde at jeg kom til full åpning helt av meg selv, takket være en fantastisk trygghet i Julian, verdens beste partner.

Utover ettermiddagen overtok Synne som jordmor.

Hun var kjempeflink til å holde oss oppdatert på hvor langt vi hadde kommet, helt til 8-9 centimeter, da vakten hennes tok slutt like før kl 22.

Jordmor hadde nesten ikke lyst til å dra hjem siden det var så god atmosfære på fødestua vår og vi nærmet oss målstreken.

I disse timene fikk vi også møte fødselslegen som skulle ta imot babyen vår som lå i seteleie, og dette gjorde at jeg ble litt tryggere på hvordan sluttfasen ville bli ettersom jeg fikk et ansikt på hvem som skulle hjelpe oss gjennom siste del og være i rommet.

Både jordmor og fødselslegen overvåket meg og baby nøye med CTG og målte temperaturen min underveis for å se til at alt var bra.

Den siste jordmoren som fulgte oss frem til full åpning og i møtet med babyen vår var Abelone, en mer erfaren jordmor med akkurat den roen og auraen jeg trengte i denne fasen. Hun veiledet meg godt gjennom trykkingen.

Rett før midnatt hadde jeg full åpning, men feberen min steg litt igjen, så fødselslegen kom inn for å ta en prøve og utelukke infeksjon hos baby.

Alt viste seg å være bra, og legen veldig motivert og helt overbevist om at dette kom til å bli en vaginal fødsel uten komplikasjoner! Han gledet seg, rett og slett.

Det ga meg skikkelig mestringsfølelse og lettet på skuldrene før siste innsats.

Så begynte trykkefasen, hvor epiduralen ikke lenger tok noe særlig av smertene, og jeg fikk oxytocindrypp for å ikke slite meg selv ut og spare energien til siste innspurt.

Frem til ett, nærmere halv to, natt til 1. mai jobbet jeg meg aktivt gjennom pressriene i stående stillinger med bruk av prekestol og pusteteknikker som jordmor lærte meg.

Etter hvert måtte jeg legge meg ned, med beina i knestøtter, så fødselslegen kunne gjøre et kontrollert klipp og hjelpe babyen vår ut.

Denne delen føltes uendelig lang og så intenst at jeg et øyeblikk var overbevist om at dette kom til å ende i keiserfødsel.

Men jeg minnet meg selv på solnedganger og affirmasjoner, og stengte omverdenen ute for å ha fullt fokus i mitt eget hode.

Julian fikk et lite øyeblikk av panikk da han så den blå rumpa og de hvite beina til gutten vår komme ut først, men så hørte jeg gledestårene i stemmen hans når han sa «Han er ute nå, Marlin! Han er ute! Et siste press, så er han her!»

Og da var det bare å finne frem urkvinnen i meg og gi et ekstra gir som jeg virkelig ikke trodde jeg hadde å gå på, men som skjedde bare helt instinktivt.

Jeg ble nesten litt redd av meg selv, og følte et sekund at alle i bygget kunne høre meg.

Men inne på fødestua vår var alle helt uforstyrret og rolige og heiet meg inn mot mål.

Jordmor ga meg klare instrukser og jeg fikk en ekstra motivasjonsboost da hun sa at lillegutt sparket seg ut.

Plutselig fikk jeg han skrikende opp på brystet mitt.

Jeg har aldri vært mer stolt i mitt liv. En god gutt på hele 3800 gram.

Å få ut morkaken, som jeg hadde gruet meg til, var null problem da den skle ut med kun et par lette host.

Å sy sting derimot var ganske ubehagelig og langtekkelig, til tross for bedøvelse, for da var jeg så sliten og lei av liggestillingen med full eksponering. Men heldigvis var det verdens beste avledning å kjenne varmen fra den lille kroppen på brystet mitt.

Julian fikk klippe navlestrengen, noe jeg er veldig stolt av at han gjorde til tross at han var litt blek i minuttene før.

Så fikk vi «middag», norske flagg og litt tid sammen bare oss tre på fødestua før vi ble flyttet direkte til barselhotellet, som var en liten seier i seg selv.

Legene og jordmor var veldig imponerte og sa at dette var en dødskul setefødsel å få være med på, en av de sjeldne uten noe som helst komplikasjoner, med overraskende rask fremgang.

Det var behov for verken stort klipp eller tang.

Kun noen få håndgrep, og resten var egen innsats fra den fantastiske kvinnekroppen i hvert press.

Det føltes surrealistisk å våkne opp på hotellet etter et par timer med dårlig søvn og se det lille, fantastiske vesenet ligge der ved siden av oss.

Hele 1. mai gikk med til bare å beundre lille Oskar som kom til verden helt perfekt, selv med rumpa først, nesten nøyaktig ett døgn etter vannavgang.

Jeg skjønner nesten ikke at jeg har klart det, til tross en stor fødselsfrykt frem mot og gjennom graviditeten. Det er det sykeste og fineste jeg har opplevd. Fy søren for en mestring!"

Alle fødselshistoriene du leser her har én ting til felles: kvinnene forberedte seg med Positiv Fødsel.

Ikke fordi fødslene gikk etter planen, for det gjorde de sjelden. Men fordi de visste hva som skjedde, hadde verktøy å bruke, og kjente valgene sine.

Jeg holder gratis fødselsforberedende foredrag hver måned der jeg går gjennom de tre grepene som gjør størst forskjell.

Se neste dato og meld deg på her