top of page

Elines positive prematurfødsel: - Jeg hadde kontroll hele veien

Eline hadde så sterk fødselsangst at hun vurderte å ikke få barn, selv om hun og mannen hadde lyst på barn. Etter anbefaling fra jordmor begynte hun å forberede seg til fødsel mentalt.

Elines positive styrtfødsel

Her er hennes positive fødselshistorie:


“Nå er baby 15 uker gammel og jeg har endelig overskudd til å skrive til deg.

Jeg hadde utvikla en skikkelig fødselsangst, basert på andres historier og egne tanker rundt fødsel.


Jeg var førstegangsfødende og vurderte faktisk å ikke få barn fordi jeg grudde meg sånn.


Bare tanken på å føde gjorde meg fysisk uvel; kvalm, svimmel og klam i hendene.


Men fordi vi hadde så lyst på barn, valgte vi å prøve. Og da jeg ble gravid, visste jeg at nå måtte det jobbes.



Vi kontakta ei jordmor på Oslo jordmor- og kvinnesenter på videolink og jeg fikk konstatert at følelsene jeg hadde rundt fødsel var utvikla til å være sterk fødselsangst.


Hun anbefalte meg å prøve å forberede meg mentalt til fødsel, si positive ting om fødsel til meg selv.


Jeg visste virkelig ikke hvordan, så jeg googla mye og fant fram til kurset ditt - noe jeg aldri ville vært foruten.


Jeg er en planlegger som trenger å ha kontroll.


Jeg trenger å vite. Først leste jeg boka di, etterfulgt av at jeg og mannen tok nettkurset ditt tre ganger sammen.

Jeg lærte at det går an å være utrolig godt mentalt forberedt, uten å vite eksakt hvordan nettopp min fødsel ville bli.


Jeg hørte på lydfilene dine hver eneste kveld/natt, og jeg minte meg selv stadig på de positive affirmasjonene.


Jeg fikk ny kunnskap om hva som skjer i kroppen under fødsel, og ikke minst hvorfor det skjer.

Vi hadde termin 8. juli. I uke 34 konstaterte jordmor på helsestasjonen at baby hadde lagt seg godt til rette med hodet ned. 29. mai ble vi imidlertid bekymra fordi jeg plutselig ikke kjente spark i ribbena, som baby til vanlig gjorde mye av.


Vi dro på sykehuset og fikk heldigvis bekrefta at der var det liv! Men hun hadde lagt seg på tverra, med ryggen opp mot brystet mitt.


De sa også at baby var liten for alderen. Hadde jeg sagt at jeg var halvannen måned kortere på vei, hadde de trodd på meg.


Baby var lita, uten at de kunne si noe om hvorfor, ellers så alt helt normalt og fint ut.


Vi dro hjem og plutselig kjentes alt normalt igjen.


Jeg hadde store planer om å være hjemme så lenge som mulig når fødselen en vakker dag startet.


Jeg skulle ha dempet belysning og bade i det nye badekaret. Nå hadde jeg nesten begynt å glede meg!


Det skulle bli en rolig og fin opplevelse, det hadde jeg bestemt meg for.


2 juni våknet jeg kl. 0600. Jeg hadde sovet dårlig fordi baby hadde turna noe voldsomt.


Kl. 0645 gikk vekkerklokka til mannen for andre gang og jeg spurte om han ikke kunne holde rundt meg slik at vi produserte litt oxytocin.


Han sa at jeg dessverre måtte nøye meg med hunden i dag, nå måtte han i dusjen fordi han hadde dårlig tid.


Mannen sprang i dusjen og jeg ble liggende å snakke med- og godsnakke med Fant.


Så gikk vannet mitt.


Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg tissa, men skjønte fort at det måtte være vannet mitt som gikk.


Jeg gikk inn på badet og sa rolig til mannen min at nå hadde vannet mitt gått. Mannen min sa «Hæ??» og jeg gjentok.


Så svarte han «Hæ, nei! Vent litt, jeg har sjampo i øynene!».


Det hele var kjempemerkelig (og veldig morsomt i ettertid!), for jeg følte meg så utrolig rolig og glad!


Jeg satte meg på do og fikk fanga opp litt fostervann på et bind. Det var ikke misfarget og jeg ringte fornøyd inn til fødeavdelingen på sykehuset.


De stilte kontrollspørsmålene sine og jeg la til at jeg hadde vært der for få dager siden fordi jeg kjente lite liv i magen.


De leste journalen min og så at baby hadde lagt i tverrleie. De ba meg om å legge meg ned helt stille på gulvet, så skulle de sende ambulanse. Jeg måtte ikke gå.


Jeg spurte om det virkelig var nødvendig med ambulanse og sa at mannen min var hjemme å kunne kjøre de 10 minuttene det er til sykehuset.


De ville fortsatt sende ambulanse og jeg la til at jeg er politi og syntes det var litt pinlig med så mye styr.


Liggende på badegulvet var jeg i min helt egen, rolige boble.


Jeg sendte snap med bilde av meg selv med teksten «No har vannet mitt gått, men det går heilt fint. Kvila på badegulvet», som jeg sendte til nærmeste familie.


Ambulanse ble det og de bar meg i bærestol ned trappa og ut i ambulansen. Kleint, men jeg brukte tiden til å snakke med ambulansearbeideren bak i bilen.


Så var vi fremme på sykehuset og jeg ble tatt rett inn i ei fødestue. «Jippi, badekar»! Ålesund sykehus har to fødestuer med badekar, og jeg var så heldig å få det ene!


Det passet meg perfekt, i og med at jeg hadde sett for meg å føde i badekar. «Men det får ikke du bruke» fikk jeg beskjed om. Det var fordi jeg nettopp var kommet til 35. svangerskapsuke. Søren.


Men dempa belysning og en rolig fødsel på land skulle jeg ha. Jordmor sjekka åpningen og jeg hadde ca. en liten fingertupp.


Ikke mye altså, men jeg var fornøyd med å ha kommet så langt. Baby var jo på vei!


Det viste seg at jordmoren jeg fikk er like glad i å prate som meg, så samtidig som jeg ble kobla på rieteller og en ny veneflon, snakket vi om alt og ingenting.


Jeg tenkte hele tiden at jeg skulle forholde meg rolig og at jeg skulle jobbe med kroppen min.


Etter hvert spurte hun meg om jeg kjente noe nå. «Niks, ingenting». Mannen min spurte også med jevne mellomrom.


«Nei, fortsatt ingenting.» Da viste det seg at maskina registrerte at jeg hadde masse rier uten at jeg kjente noe. Merkelig.


Mannen min laget toast til meg, jeg spiste og vi snakka sammen, vi tre. Ganske koselig.


Jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert at fødselen skjedde i dag, men at jordmoren ville beholde meg på fødestua litt til.


Hun gjorde klart redskapene «sånn i tilfelle» og la til at hun er optimist.


Så begynte jeg å kjenne på litt «mensen-murringer» i korsryggen. Jordmor sjekka åpningen igjen etter tre timer som var blitt ca. en cm.


Jeg hadde «veldig tøyelig mormunn», så hun strakk den til ca. to cm.


Praten gikk og jeg sa at jeg ville gå ut av senga for å stå, jeg hadde lært at jeg kunne utnytte tyngdekraften.


Så sto jeg og gynga i preikestolen samtidig som vi prata.


Gyngingen kjentes behagelig og jeg følte at det hjalp.


Murringen ble verre. Så sjekka jordmor åpningen igjen. «JIPPI, 3 cm!», tenkte jeg.

Hun sa at hun dristet seg til å registre 3-4 cm åpning og at jeg nå var i aktiv fødsel. Dette var seks timer etter at vi ankom.


Jeg valgte å gå i preikestolen igjen, det gikk jo så fint sist! Jeg så for meg stigende såpebobler som i bryllupet vårt.


Så som et pang fikk jeg mange kraftige og effektive rier etter hverandre med veldig korte pauser.


Mannen min trykket meg hardt i korsryggen som vi hadde trent på og minte meg på å slappe av i skuldre, kjeve og hender.


Jeg konsentrerte meg ene og alene om oppoverpusten. Riene var så intense! Samtidig opplevde jeg dem som overkommelige, jeg visste hva som skjedde i kroppen min og hvorfor det kjentes ut som det gjorde.


Ikke visste jeg fra før at rier var voldsomme mensensmerter! Og det hadde jeg jo hatt i mange år.


Jeg registrerte at det var kraftfullt, men overkommelig.


Jeg var i min helt egen verden. Tenkte at dette får jeg til. Kroppen min kan det.


Jeg bestemte meg for at jeg skulle spare epiduralen til det ble verre, jeg hadde jo følt på smerten mange ganger før, bare i mindre skala.


Jeg måtte legge meg i senga for å hvile litt i ei lita pause, riene kom så hyppig og var så kraftfulle. Jordmor spurte om det var i orden med en ny sjekk, noe jeg igjen bekrefta.


Det viste seg at jeg hadde 8 cm åpning etter at hun hadde registrert aktiv fødsel!


Helt plutselig fikk jeg en voldsom og akutt trykketrang da jeg lå i senga. Jeg hadde ikke noe valg, kroppen min ville trykke.


Jeg fikk beskjed om at jeg måtte holde igjen og puste. Så kom jeg på nedoverpusten og pustet det jeg klarte.


Jeg fikk beskjed om at jeg nå kunne trykke, så jeg trykket og pustet det jeg var god for. De sa at jeg pustet baby ut!


Lille jenta vår på 2100 gram ble født kl. 1454.


Åtte timer etter at det hele starta, etter 30 minutter i en aktiv styrtfødsel. Så slik gikk det altså til, at lille Elvira ankom i ei heidundranes fart, i vanlig lys og uten smertelindring.


Ikke hadde vi skrevet ferdig fødebrevet heller, det hadde vi jo fem uker igjen på å få ferdig.


Fødebagen hadde vi (heldigvis) gjort klar dagen i forveien, samme dag som vi overtok nytt hus og jeg sto og malte på den nye stua.


Line, jeg er deg evig takknemlig. Er det noe som er sikkert, så er det at baby kommer ut uansett.


Men jeg ville hatt en helt annen opplevelse av det som skulle bli min positive styrtfødsel, uten boka og kurset ditt.


Jeg følte nemlig at jeg hadde kontroll hele veien. Jeg anbefaler dem begge på det aller varmeste.”


Hvis du vil forberede deg til fødsel som Eline, så må du sjekke ut det fødselsforberedende nettkurset.

Kommentare


bottom of page