Anne Gørills positive prematurfødsel: - Alle timene jeg la i avslapning og øvelse var så verdt det!

Førstegangsfødende Anne Gørill fødte datteren sin i uke 36+5 og opplevde en utrolig tillit til kroppen og dens evne til å føde barnet hennes. Hun forteller at hun aldri ville hatt en så positiv fødselsopplevelse om hun ikke hadde vært like godt forberedt.

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Nå er det nøyaktig 4 uker siden jeg ble mor for første gang (wow, det er helt sykt hvor fort tida går når man ikke er gravid), og har endelig litt tid og overskudd til å sende deg min fødselshistorie.


Jeg vil først takke deg for et flott kurs. Jeg har alltid hatt en positiv forhold til fødsel, preppet full av min 6-gangsfødende mor; “Kvinnekroppen er laget for å føde”.


Men med ditt kurs forstod jeg hvorfor, og lærte meg teknikker som hjalp meg til å få den positive erfaringen som jeg fikk.


Jeg begynte å forberede meg til fødselen i uke 30, og hørte mye på filene med avslapping. Noen ganger hørte jeg på dem mens jeg gjorde yoga.


Det jeg spesielt fokuserte på var å gi slipp, og å puste inn ro og komfort.


Jeg skrev lapper med positive affirmasjoner og hengte det rundt i huset. Jeg fikk også mannen min til å lese noen av tekstene, og vi snakket om viktigheten av å være rolig og positiv under fødselen.


Ikke det at han trenger å bli påmint det. Han som er roen selv. Dette skulle vi klare sammen!


Mandag 4. januar, litt over 3 uker igjen til termindato, ble verden snudd på hodet for min del.


Jeg hadde tenkt å bruke dagen på å pakke fødebag, rydde bort jula, og kjøpe de aller siste tingene før den nye verdensborgeren kom.


Men ingenting jeg hadde planlagt denne dagen ble noe av. Jeg hadde ikke sovet noe den natta. Bare 3 timer fra klokka 21-00 dagen før.


Det var liksom sånn jeg overlevde den siste tida. Jeg sov da jeg følte for det. Kl. 07.30 merket jeg en fryktelig smerte i nedre del av magen.


Og jeg nærmest hoppet opp (riktignok så mye du klarer å gjøre som høygravid) og fortet meg på do. Jeg er vant med magesmerte pga min IBS.


Så jeg tenkte ikke så mye over det, og gikk tilbake til sengs når det ikke kom noe ut.


Omtrent en halv time senere kom smertene tilbake. Like plutselig og like vond.


Tilbake på do merket jeg noe lyserosa utflod i trusa. Spennende, tenkte jeg. Her er det noe på gang. Men det kunne ta timer før noen eventuell fødsel, så jeg gikk å la meg igjen.


Jeg var litt usikker på om dette egentlig var rier, så jeg begynte å google; “Rier- kjennes ut som mageknip” uten at jeg egentlig ble så mye klokere.


Da klokka rundet halv 10 gadd jeg ikke legge meg igjen etter nok et dobesøk.


Smertene hadde nå begynt å gjøre såpass vondt, at jeg måtte puste meg gjennom dem. Jeg hadde øvd masse på oppoverpust, og jeg begynte å legge meg oppå yogaballen min hver gang riene kom, og så for meg ting som gikk opp.


At jeg tok på strømpebukse var et bilde som gikk igjen. Jeg kjente kroppen min krympe seg i smerte i begynnelsen av hver ri, men til min store overraskelse merket jeg musklene slappe av i hver utoverpust mens jeg tenkte “gi slipp”.


Dette går bra! Det funker jo! Jeg satte på de positive affirmasjonene mens jeg pakket fødebagen i ro og mak.


Det som overbeviste meg om at det faktisk var rier som var på gang, var at de hadde en tydelig begynnelse og slutt.


Jeg begynte å ta tida med appen min. De kom raskere og raskere og varte fra 30 til 60 sekunder.


Klokka 10.30 ringte jeg sykehuset. “Hei, jeg tror kanskje fødsel er på gang her.”

“Hvor kjenner du smerter?” I nedre del av magen.

“Kjenner du noen smerter i lysken og nedover lårene?” Nei

“Har du smerter i korsryggen?” Nei

“Har vannet gått?” Nei

“Har slimproppen gått?” Ikke som jeg vet..

“Hvor ofte har du rier?” Hvert 6.-7. Minutt kanskje..


På det tidspunktet fikk jeg enda en ri, og min pusting må ha overbevist dama i den andre enden om at jeg faktisk var i fødsel, for da sa hun:


“Jeg tror du skal komme inn til sykehuset jeg".


” Vi bor bare 10 minutter unna sykehuset, så vi gadd ikke stresse. Jeg gikk å sa ifra til mannen min (som heldigvis hadde hjemmekontor) at vi måtte dra på sykehuset.


Men at vi hadde god tid, fordi jeg først ville vente til klesvasken jeg hadde satt på ble ferdig.


Klokka 12 kom vi inn på sykehuset og vi ble plassert på et rom som var mye mindre enn det jeg hadde sett for meg.


Egentlig tilhørte et bad til rommet, men siden det var så fullt på sykehuset denne dagen, måtte jeg dele badet med ei anna kvinne som akkurat var ferdig med å føde.


Jeg kunne høre babygråt fra rommet på den andre siden av badet.


Etterhvert kom det en jordmor, og hun begynte en hel haug med registreringer. Hun opplyste meg om at siden dette var en prematurfødsel, kom jeg ikke til å kunne bruke badekar, slik jeg hadde ønsket.


Jeg måtte også gå med en monitor på magen hele tiden, samt andre ting som var prosedyre ved prematurfødsler.


Jeg var i uke 36+5, og finner det fortsatt litt komisk at disse to dagene satte stopper for min badekarfødsel (apropos hvor tilfeldig termindatoen blir satt).


Men jeg tok det med godt mot, og innfant meg fort på rommet.


Jeg sto en del i prekestolen i begynnelsen, mens jeg hørte på lydfil. Jordmora respekterte mitt ønske om å ikke gjøre en vaginal undersøkelse.



Jeg hadde vært en ekstra gang på sykehuset i forkant for å snakke om min vaginisme, og i tillegg hadde jeg skrevet det i fødebrevet.


Nå skal det sies at da klokka var rundt 16, og jeg hadde fått en ny jordmor, spurte jeg det spørsmålet som jeg egentlig ikke hadde lyst å stille: “Hvor lenge tror du det er igjen nå?”


Vi bestemte oss i fellesskap at hun skulle ta en vaginal undersøkelse, og fortalte meg at jeg hadde 7 cm åpning. (Ikke det at hun kunne svare på hvor lenge det var igjen etter undersøkelsen heller..)


Jeg kjente jeg ble veldig oppmuntret av dette, og fortsatte å puste meg gjennom riene.


Jeg fikk lystgass som smertelindrende, og prøvde å fokusere på hver ri og at den brakte meg nærmere og nærmere barnet mitt.


Plutselig kjente jeg et trykk nedentil, og jeg kjente en trang til å presse. Jeg opplyste jordmora om dette, og hun sa at jeg bare måtte presse hvis jeg ville.


Sakte men sikkert gikk riene over i pressrier. Jeg kjente kroppen presse, og det var nesten godt å hjelpe til etter riene jeg “bare” hadde pustet meg gjennom.


Jeg er litt usikker på hva klokka var da jeg begynte å kjenne på dette.


Men det varte og det rakk uten at det var så mye framgang. Men jordmora lot meg holde på, med kun noen små kommentarer innimellom:


“Husk å puste.” Jeg fløt nærmest i min egen lille lystgass- / fødeboble og mistet litt begrep på tid og rom.


Kanskje sovnet jeg litt mellom riene også. Jeg lå mesteparten av tiden på alle fire i senga oppå en sakkosekk. Hele tiden bevisst på å holde kroppen oppover, framover og åpen.


Men så kom vendepunktet. Jordmora oppdaget at pulsen på babyen var kommet godt over 200. Nå måtte hun ut. Hun ba meg legge meg på rygg, og festet noe i senga som jeg kunne ha beina på.


Så ba hun meg om å presse.


Og jeg presset! Du og du som jeg presset! I over en time presset jeg på hver ri! Det kom inn en til jordmor, samt barnepleieren som hadde kommet inn i rommet på et tidspunkt. For å få ekstra kraft fant hun ene på at vi skulle ha “drakamp” med et laken.


Hver gang det kom en ri, dro vi begge så hardt vi kunne i lakenet, og jeg presset til jeg ble rød i ansiktet.


I pausene kommenterte de hvor sterk og flink jeg var, mens jeg kom med vittige kommentarer.


Når jeg tenker tilbake på dette øyeblikket i ettertid, kan jeg bare huske at vi lo og hadde det morsomt sammen. Selv om jeg ikke helt tror på det selv engang.


Da jeg hørte at jordmora nevnte sugekopp, kjente jeg at jeg mobiliserte alt jeg hadde av krefter.


Sugekopp? Nei takk! Jeg hadde da presset aktivt i over en time, og jeg hadde kun spist en mandarin og en energibar siden morgenen.


Jeg kjente likevel at jeg hadde krefter igjen, og ble motivert av at dette var innspurten! Det var nå det gjaldt.


Til nå hadde smertene vært tålelige. Og det var ikke før hodet sto i åpningen at jeg virkelig kjente på smerte. Jeg klarte ikke å holde inne et hyl i de aller siste riene. Men nå var det snart over!


Plutselig så kom hun. Med kroppen full av hvit talg og en del blod. Men helt perfekt.


Hun ble lagt på brystet mitt, og en rar følelse av “Denne lille kroppen kom akkurat ut av deg nå. Sykt! Du er mora hennes” fylte hele meg.


Det var bare rart og veldig fint på en gang.


Etterpå fikk jeg vite at hode til babyen min hadde kommet ut litt skjevt og satt seg litt fast i fødekanalen.


Og at dette var grunnen til den lille framgangen under pressriene, og at jordmor til slutt så seg nødt å klippe for å hjelpe henne ut.


Men alt i alt var jeg overlykkelig over at jeg klarte å presse henne ut uten sugekopp.


I pausene kommenterte de hvor sterk og flink jeg var, mens jeg kom med vittigkommentarer.


Så igjen vil jeg si Line, tusen takk for kurset. Jeg hadde aldri ville hatt en så positiv fødselsopplevelse hadde jeg ikke vært så godt forberedt.


Alle timene jeg la i avslapning og øvelse var så verdt det!


Det beste med kurset var at gjennom kunnskapen jeg fikk, opplevde jeg en utrolig tillit til kroppen min og dens evne i å føde frem barnet mitt.


Og uansett hva som skjedde under fødselen, forholdt jeg meg rolig og positiv, og ikke minst: Jeg slapp å være redd."


Tusen takk til Anne Gørill som ville dele sin positive historie! Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Anne Gørill? Da må du sjekke ut det fødselsforberedende nettkurset!