Pappa Joachim visste at han ville være en støttende og opplyst partner for sin kone Line som hadde hatt to traumatiske fødselsopplevelser bak seg. Hennes tredje fødsel ble en positiv keiserfødsel for begge to. "Jeg er mektig stolt av min kone som var så rolig, så behersket og så tilstede under operasjonen," skriver han.
Her er deres positive fødselsopplevelse - sett fra Joachims perspektiv:
"Mitt navn er Joachim. En heldig ektemann, stefar og nybakt pappa.
Jeg traff min flotte kone Line våren for 2,5 år siden, og mine herlige stebarn noen måneder senere.
Vips hadde vi kjøpt hus sammen september 2018, vips var vi gift september 2019 og etter et års prøvetid var hun endelig gravid med termindato i september 2020.
Line gruet seg en del til fødsel siden hun hadde to traumatiske opplevelser bak seg..
Hun gjorde en del research, så på bilder, leste positive opplevelser.. Alt for å booste opp trygghet for fødsel..
..Så dukket kurset over alle kurs opp: Positiv Fødsel.
Hun fikk benket meg ned foran TV i stua sammen med henne. Jeg visste ikke hva dette kurset dreide seg om, men jeg visste at jeg ville være støttende og ikke minst selv være opplyst om fødsel og alt det innebærer.
Det var tross alt VI som skulle få barn, og VI som stod i forkant av en felles opplevelse som bør være positiv for begge.
Så jeg deltok med den største selvfølgelighet.
Jeg likte kurset. Likte at det var et eget kurs hvor man skal endre mindsettet og med flere gode tips og triks.
Vi ble forberedt. Vi ble trygge. Vi begynte å glede oss til fødselen!
Vår lille gutt lå i seteleie. Lenge. Til slutt trodde vi han hadde snudd seg, men lillegutt snudde seg aldri.
Han var i seteleie under hele graviditeten, og på slutten fikk vi vite at det var sete-fotleie.
Vaginal fødsel kunne ikke gjennomføres, og det ble satt opp planlagt keisersnitt med et lite forbehold: dersom ultralyden på sykehuset viste at han hadde snudd seg like før inngrepet ville keisersnittet bli avlyst..
Dagen var 3. september 2020.
Uke 38+6 inn i graviditeten.
Vi dro til sykehuset. Line var taus. Engstelig, spent og nyskrubbet fra topp til tå med desinfiserende såpe.
Hun var klar, men likevel ikke.
Jeg var klar, men likevel ikke.
Vi visste jo ikke om han hadde snudd seg..
Vi kom på sykehuset. Ultralyden viste at han fortsatt var i sete-fotleie. Jordmor begynte å pakke pledd og varmeflaske ned i krybben..
DA... og først DA gikk det opp for oss begge. Vi skal få se gutten vår snart!!
Følelsene gikk fra 0 til 100 på 1-2-3.
Vi gråt begge to. Gledestårene var ustoppelige.
Vi tok bilder av de flotte sykehusuniformene våre.
Vårt siste bilde sammen før vi ble nybakte foreldre! For snart skulle gutten vår, titte ut og se på den store verden – han som vi hadde kjent sparkene til i flere måneder.
For første gang skulle vi endelig få hilse på ham!
Line ble trillet i sengen av jordmor, og jeg trillet krybben ned til operasjonssalen.
Nervene til Line økte betraktelig. Jeg prøvde så godt jeg kunne å trøste, gi omsorg og bygge henne opp. Jordmoren var også veldig flink.
Minuttene gikk.
Så forsvant Line inn på operasjonsrommet.
Jeg stod alene igjen i lobbyen. Ventet og ventet.. Minuttene gikk og det føltes ut som en evighet ettersom jeg visste hva som foregikk bak veggene.
Hun ble klargjort til operasjon, og alt jeg ville var å være der for å holde henne i hånda. Gi nærhet og omsorg.
Endelig (!) fikk jeg komme inn på operasjonsrommet.
Der var det mange mennesker og masse utstyr.
Jeg kom bort til Line og fikk holde hånden hennes, mens jeg strøk henne på kinner og pannen.
Jeg fikk vite i ettertid at hun hadde benyttet seg av pusteøvelsene fra kurset, og jobbet ned pulsen KUN ved hjelp av pusteteknikken!
Dette hadde imponert anestesisykepleierne som så pulsen dale på skjermen.
Jeg er imponert over kontrollen hun tok i en situasjon der hun ikke hadde kontroll.
Bak forhenget begynte operasjonen. Nervene hennes økte igjen, men fikk straks full kontroll.
Jeg holdt henne i den ene hånden, og hun ba pent anestesilegen om å holde henne i den andre. Hun klarte å produsere oxytocin fremfor for adrenalin og fortsatte pusteøvelsene.
Pulsen hennes gikk kontrollert ned. Selv om vi hadde keisersnitt så hadde hun nå fått fullt utbytte av kurset!!
Jeg er mektig stolt av min kone som var så rolig, så behersket og så tilstede under operasjonen.
Jeg må innrømme at jeg synes hele seansen var litt “brutal” siden hun ble flyttet hit og dit der hun lå.
Var spesielt å sitte på sidelinjen og se at de røsket godt i henne.
Det var heldigvis god informasjon underveis av den flinke anestesilegen. Vi hadde teamet oss godt sammen på vår side av forhenget vi tre.
Men så plutselig...hørte vi gråtelyd! Han var kommet ut!
Det øyeblikket der var helt fantastisk.
Jeg hørte bare gråtelydene, alt annet ble borte. De gråtelydene er nok de beste lydene jeg noensinne har hørt!
Gutten vår kom endelig til syne og vi utbrøt begge "se så pen han er!". Vi gråt og lo om hverandre.
Han ble godt plassert på mammas bryst og vi fikk se på den gode, velskapte og skjønne gutten vår.
Så perfekt!
Like etterpå bar jordmor han ut og jeg fulgte etter.
Mens jeg var ute hadde Line fått den ene sykepleieren til å holde henne i hånden og sagt rett ut at det var viktig for henne med nærhet for å fylle kroppen med oxytocin.
Så hun steppet inn for meg og overtok hånden jeg hadde holdt.
Jordmoren tørket han litt før hun bar han videre bort til et nytt stellebord. Det var da jeg tenkte:
Han der er min sønn – vær forsiktig nå!
Jordmor la han ned, og jeg fikk klippe navlestrengen. Det gikk veldig bra og det var et stort øyeblikk.
Jeg klarte ikke ta øynene vekk fra den skjønne gutten min, men jeg begynte å tenke på Line som lå der alene på operasjonsbordet og ble sydd sammen igjen.
Heldigvis kom vi raskt tilbake slik at Line fikk ha han videre på brystet før hun måtte trilles avgårde til overvåking.
Etter dette skulle lillegutt veies og måles. Han veide 3540 gram. Lengden måtte vi forbli uvitende om et par dager til. De kunne ikke måle babyer som har ligget i seteleie.
Jeg hadde han på brystet mitt i 10-15 minutter hud mot hud hvor jeg kjente varmen hans.
Det var magisk!
Så var det å ta turen ned til den spente mammaen som ventet på oss. Hun tok imot oss med store gledestårer.
Det var litt rart for henne å plutselig være alene.. Men endelig var vi sammen alle tre.
Line var i kjempefin form. Kun mistet 400 ml blod, operasjonen var uten komplikasjoner og følelsen i bena var allerede begynt å komme tilbake.
Hun var raskt på bena igjen, og jeg var kjempe heldig som fikk lov til å være på sykehuset med Line og med den lille gutten vår de neste dagene og nettene.
Vi fikk begge tilbragt tid med det nye familiemedlemmet, jeg fikk lært meg bleieskift og noen dager senere dro vi hjem til de stolte storebrødrene.
Jeg er både ydmyk og takknemlig.
Hilsen stolt pappa"
Tusen takk til Joachim som ville dele deres positive fødselshistorie! Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Joachim og Line? Da må du sjekke ut det fødselsforberedende nettkurset!
Comments