Monas positive fødselshistorie: - Alt annet rundt meg forsvant, og kroppen min tok over

Da Mona satt med den positive graviditetstesten i hånden for andre gang tenkte hun "jeg klarer aldri å føde igjen". Men det gjorde hun - i det hun beskriver som "en veldig positiv fødsel".

Monas positive fødselsopplevelse

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Onsdag formiddag kom lillesøster til verden som en rakett!


Veldig mye med denne fødselen i forhold til da storebror kom til verden gjør at dette ble en veldig positiv fødsel.


For 15 mnd siden kom storebror til verden etter 50 timer med rier, uten at jeg kjente pressriene, med hjelp av vakuum.


6 mnd etter første fødsel satt jeg igjen med positiv test i hånda, og alt jeg tenkte var: «jeg klarer ALDRI å føde igjen. Jeg SKAL ha keisersnitt.»


Disse tankene har snurret i hodet mitt mange ganger gjennom graviditeten, men allikevel var det en stor del av meg som ville mestre å føde igjen.


Jeg begynte med Lines kurs da det var 10 uker igjen til termin, men tenkte at dette kunne ikke være nok til at jeg skal mestre en ny fødsel.


Og jo nærmere termin (og over termin) jeg kom, jo mer tenkte jeg at jeg skulle hatt keisersnitt, men nå var det jo for sent.

Ondag morgen våknet jeg med ubehagelige kynnere når klokka var 5.


Noe jeg hadde gjort siste 3 månedene.


Men de kom mye oftere enn de pleide, så tanken om at det kanskje snart nærmet seg noe slo meg.


Jeg fikk ikke sove igjen for kynnerene kom så ofte.


Da mannen våknet noen timer senere ble vi enige om å kjøre storebror til svigermor slik at jeg skulle få hvile litt mer.


Da han var borte oppdaget jeg at jeg blødde litt, og tenkte for meg selv at vi burde ringe til sykehuset i tilfellet noe er galt med babyen.


Bare for å ha gjort det så tok vi tida mellom kynnerene da mannen kom hjem igjen og da var det 3,5 minutt mellom.


Men allikevel var ikke tanken min at jeg var i fødsel fordi jeg hadde ikke særlig vondt.


Måtte konsentrere meg om å puste gjennom kynnerene slik jeg hadde gjort i mange uker allerede. Pga lang reisevei til sykehuset og blødningen ville de ha meg inn på sjekk.


Vi var på sykehuset ca 0930, og jordmor målte meg til 3 cm åpning.


Noe som legen min også hadde målt meg til noen uker før så det var ikke særlig oppløftende for min del.


Men pga den lange reiseveien, blødningen + hyppige kynnere fikk vi bli. Heldigvis for det!


Ca 20 minutt etter vi ankom sykehuset gikk vannet mitt, og plutselig så raste riene over meg.


Fostervannet var misfarget, og måtte derfor flyttes til vanlig fødeavdeling for bedre overvåking.


Men før de hadde fått gjort det så ble riene så intense at jeg kjente panikken fra forrige fødsel snike seg innpå.


Jordmor som var med meg var en utrolig god støtte som fikk meg til å fokusere på pusten i stedet for smertene som ikke gav seg et sekund.


Å holde fokuset på annet enn smertene fikk meg til å gå mer inn i meg selv, og både jordmor og mannen hjalp til å få meg til å huske pusten.

Da jeg var kommet inn på den vanlige fødeavdelingen ble det bestemt at jeg skulle få epidural fordi jeg hadde så lang fødsel sist + misfarget fostervann.


Jeg ble målt til 4 cm da de skulle begynne på epiduralen.


Anestesilegen kom kjapt og her mistet jeg litt av fokuset på pustingen fordi hun snakket så mye, og hadde med seg student hun snakket mye til.


Heldigvis var jordmora der enda, og hun jobbet godt med å få meg til å holde fokus på pustingen.


Jeg satt da oppreist i senga i stedet for å ligge slik jeg hadde gjort før. Jeg skulle gi beskjed til anestesilegen når det kom rier, men det var så intenst og konstant at jeg hadde nok med meg selv og pustingen akkurat da.


Da de endelig ble ferdige å sette inn epiduralen skulle jeg få legge meg ned igjen før de skulle sette den på. Men så langt kom de aldri.

I det jeg la meg ned i senga ble jeg overveldet av en intens følelse av å måtte presse.


Alt annet rundt meg forsvant, og kroppen min tok over.


Jeg kan ikke huske noe fra det som skjedde rundt meg de minuttene.


Det var bare meg og kroppen min som gjorde det den måtte.


Plutselig høres babyskrik, og lillesøster blir lagt på magen min. Da var klokka såvidt passert 12 på formiddagen.

Jeg hadde enda ikke forstått at jeg var i aktiv fødsel, og iallefall ikke at det skulle gå så raskt.


Fra første skikkelige rie og til hun var ute var det gått ca 1,5 time!


Enda godt vi ikke ble sendt hjem igjen for da hadde hun kommet til verden langs veien.

At denne fødselen ble positiv takker jeg jordmora mi som hadde fokus på å hjelpe meg å puste, at mannen tok kurset med meg og visste hva jeg hadde øvd på å kunne minne meg på det, og Line for at hun tilbyr et kurs som setter fokus på alt det positive ved en fødsel fremfor fokuset på smerter og andre ting ved den.


Vi fikk verdens fineste førjulsgave, og nyter hvert sekund med vår lille familie."


Tusen takk til Mona som ville dele sin positive fødselshistorie!