Mari hadde hatt en traumatisk første fødsel. Da hun ble gravid på nytt var det helt uaktuelt å føde vaginalt igjen. Men med gode samtaler med både lege og jordmor fikk hun bearbeidet den tidligere opplevelsen og var klar for å prøve vaginal fødsel. Og denne gangen skulle hun være forberedt.
Dette er hennes positive fødselshistorie:
"Jeg ønsker å dele min positive fødselsforberedelse og fødselsopplevelse. Alt startet på bånn, men endte på topp etter en lykkelig slutt! Jeg hadde en traumatisk fødselsopplevelse med førstemann på grunn av flere uheldige omstendigheter, samt at jeg var utrolig dårlig forberedt. Da jeg ble gravid med andremann sa jeg fra første stund til legen at den eneste måten jeg kommer til å føde på er planlagt keisersnitt - punktum. Jeg klarte ikke å lese ordet «fødsel» engang før tårene tok overhånd, så det å forberede seg virket som en umulighet.
For meg var det et mysterium hvordan noen kunne føde og ha det bra med seg selv etterpå.
Legen henviste meg til en samtale med jordmor på sykehuset uten å spørre meg først, noe som først gjorde meg irritert. De kom bare til å prøve å overtale meg til vaginal fødsel.
Jeg holdt på å avlyse timen, men dro allikevel, siden det uansett kunne være nyttig å diskutere rutinene rundt planlagt keisersnitt. Jeg er i dag svært takknemlig over at jeg ikke avlyste!
Jordmoren var ikke interessert i å vende min «avgjørelse» om planlagt keisersnitt, men var mest interessert i å høre hva som hadde skjedd sist, hjelpe meg å sortere det, svare på spørsmål osv.
En veldig fin og betryggende samtale helt uten press og forventninger, som ble til mange fler. I hele andre og tredje trimester gikk jeg jevnlig til henne, samt en overlege på fødeavdelingen.
Oppfølgingen fra sykehuset var upåklagelig, og på eget initiativ lagde vi etterhvert en plan om at jeg prøver å føde vaginalt, men hvis jeg ber om det underveis i fødsel får jeg et akutt keisersnitt. Denne geniale avtalen gjorde at jeg hadde en stopp-knapp tilgjengelig, og at jeg klarte å forberede meg til fødsel.
Halvveis i svangerskapet kom jeg over Positiv fødsel-kurset.
Jeg syntes ordet «hypnobirthing» hørtes svevende ut, men jeg ga det en sjanse siden det kanskje var den eneste muligheten jeg kunne klare å føde vaginalt på.
Jeg gikk gjennom kursmateriellet så open-minded som mulig, og hørte på lydfilene før jeg sovnet. Veldig spesielt, tenkte jeg, men det tok ikke mange kvelder før jeg begynte å drømme om at jeg fødte - og at det var rått, kult og magisk. Noen ganger kjente jeg faktisk på at jeg begynte å glede meg til fødsel. Snakk om helomvending! Lydfilene ble flittig brukt i månedsvis, og de var med på å «hjernevaske» meg på en positiv måte, ved å gradvis redusere de negative assosiasjonene mine til fødsel. Det viktigste med kurset (og boka), var for meg de delene som handlet om samtykke, og det å ta informerte valg. Det hjalp meg til å skrive et godt fødebrev, og til å forstå at dette er MIN fødsel. Og det skulle vise seg å komme godt med! Riene startet en kveld rett før jeg skulle gå og legge meg.
Jeg hadde egentlig sett for meg at i det øyeblikket kom panikken til å ta meg, men istedet tenkte jeg «YES! Nå er jeg i gang!». Riene ble såpass sterke og hyppige at det var ikke vits i å prøve å sove, så jeg tente stearinlys og satte på en Hypnobirthing-liste på Spotify.
Jeg syntes det var fredfullt, spennende og behagelig (utrolig nok), å puste seg gjennom riene i min egen stue midt på natta mens resten av verden sov. Jeg holdt på i noen timer hjemme, men det kjentes ut som minutter.
12 tips til en positiv fødsel Da vi ankom sykehuset i 3-tiden på natta ble vi møtt av en utrolig hyggelig, rolig og omsorgsfull jordmor.
Noe av det første hun gjorde var å lese fødebrevet mitt. Hun undersøkte meg og konstaterte at jeg hadde 3 cm åpning, før hun fulgte oss inn på en fødestue. Jordmoren tok seg god tid til å prate med meg slik at hun hadde helt klart for seg mine ønsker og hva jeg så for meg. Jeg ønsket å bruke TENS, massasje fra mannen og yogaball på dette stadiet, men sa at så snart jeg har mer enn 5cm åpning ønsket jeg å gå i badekaret. Riene tok seg mye opp, og det var lite pause i mellom. Noen ganger kom det flere etter hverandre. Slik var det under forrige fødsel også - men denne gangen hadde jeg lest meg opp på hva som skjer i kroppen, hvordan musklene i livmoren fungerer og hvorfor det gjør vondt når man åpner seg. Dermed visste jeg at smerten var ingenting å være redd for. Jeg visste også at jeg måtte bare la det skje, og jeg brukte samboer og jordmor for det de var verdt. Jordmor var tilstede stort sett hele tiden! Etter et par timer hadde jeg 5 cm åpning, og ville dermed i badekaret. På grunn av en underliggende sykdom jeg har og noen nyoppståtte symptomer, ville de ha en 20 minutters kontinuerlig CTG måling før jeg gikk i badekaret.
Selv om jeg hadde skrevet i fødebrevet at jeg ville ha minst mulig overvåking, hadde tilliten til jordmor og sykehuset blitt så stor at jeg stolte på at CTG var det riktige i denne situasjonen. Jeg hadde på dette tidspunktet så kraftfulle og tette rier at jeg klarte ikke stå i ro, og det var vanskelig å gjennomføre en kontinuerlig CTG måling siden beltet skled nedover magen.
20 minutter hørtes dessuten ut som en evighet, og jeg ba om å få epidural istedenfor. Epidural stod også i fødebrevet som noe jeg ikke ønsket, på grunn av dårlig erfaring fra tidligere.
På tross av flere ting som ikke gikk som planlagt - CTG, badekar avlyst, og epidural - så ble jeg ikke stresset eller skuffet. Jeg tok alt som kom med knusende ro, og jeg visste at uansett hva som kom min vei ville jeg klare å håndtere det. Jeg var trygg i valgene jeg tok. Epiduralen hadde fantastisk virkning, og på grunn av mitt velformulerte fødebrev unngikk jeg ulempene jeg opplevde sist, nemlig å bli tauet til senga med CTG, scalp, kateter, blodtrykksmåling, drypp og what not. Jordmødrene brukte doppler og engangskateter, så den eneste slangen jeg hadde fast i meg var epiduralen. Jeg var med andre ord både smertelindret og mobil! Plutselig var det morgen og vaktskifte.
Jeg ble bekymret siden det hadde fungert så godt med nattevakts-jordmoren. Men da hun gikk, kom det en like god jordmor inn døra. Hun undersøkte meg og fant til alles store overraskelse at det var 10 cm åpning - kun en time eller to etter at jeg hadde 5 cm. Dessverre var babyen for langt opp i bekkenet til at jeg kunne presse ennå, så jeg måtte jobbe ham ned ved hjelp av riene og bevegelse.
Jordmoren foreslo hvordan jeg kunne stå og bevege meg på mest gunstigst måte i forhold til hvordan babyen lå i bekkenet. Jeg jobbet en god stund før hun undersøkte på nytt. Fremgangen var ikke så stor som håpet, og riene var ikke sterke nok. Jeg skjønte at dette bar i retning drypp. Heldigvis hadde jeg notert i fødebrevet at dersom fødselen skulle stoppe opp, så burde det legges inn en jobb for å få meg til å produsere oxytocin av meg selv, istedenfor å koble meg til drypp. Jordmor ba meg derfor om å stimulere brystvortene mine i 20 minutter før hun kom tilbake og gjorde ny vurdering. Fremdeles ikke god nok fremgang, og jeg fikk derfor tilbud om akupunktur. Jeg ble stående en liten stund i prekestolen med nåler før jeg fant en herlig måte å henge i stolen på, som gjorde at jeg kjente at barnet skled ned i bekkenet. For hver rie kjente jeg at han kom lenger og lenger ned. Dette gikk veldig fort, og nålene måtte fjernes like fort som de var satt - nå ville babyen ut! Kroppen min klarte det helt av seg selv, uten drypp. Etter mitt ønske ble ryggen til senga heiset opp, slik at jeg kunne stå på knær i senga og lene meg over den. Jordmor ga klare tilbakemeldinger om hvordan jeg skulle jobbe. Jeg hadde lært i kurset at egentlig trenger man ikke å presse, siden kroppen faktisk klarer det selv. Derfor trykket jeg bare kontrollert sammen med riene og fokuserte på å puste barnet ut. Hele tiden hadde jeg stålkontroll og kjente akkurat hvor i kroppen min barnet var. Det var utrolig motiverende. I fødebrevet hadde jeg ytret ønske om å få pudendalblokade i denne fasen av fødselen. Jordmor sa at hvis jeg ville ha den, burde vi gjøre det nå, ellers kunne det bli vanskelig. Da presterte jeg å si: «Vi dropper det, jeg synes egentlig ikke dette er så vondt jeg». Og jeg mente det 100%: Det var intenst og kraftfullt, men ikke vondt! Plutselig stod hodet i åpningen, og jeg tenkte på uttrykket «ring of fire» som tidligere hadde gitt meg brekninger og angst. Nå kjente jeg bare mestring og glede. Snart fikk jeg møte babyen min! Min fantastiske gutt kom i januar 2023. Et magisk øyeblikk, og allerede minutter etter fødselen tenkte jeg at dette kunne jeg gjort igjen. Denne fødselen hadde en del fysiske likheter med første fødsel - men den avgjørende forskjellen var at denne gangen var jeg ikke redd én eneste gang. Jeg visste hele tiden akkurat hva kroppen min gjorde. Jeg sa hele tiden ifra til jordmor og samboer hva jeg ønsket at de skulle gjøre. Hun som var redd for å være til bry hadde jeg forlatt hjemme - dette var MIN fødsel! Retter en stor takk til fastlegen, Positiv Fødsel og Drammen sykehus!"
Hvis du også har lyst til å forderede deg til fødsel, bør du sjekke ut det nettbaserte fødselsforberedende kurset!