Marions fødsel ble lang, og på det verste mistet hun troen på at kroppen hennes var laget for å føde. Men det var den, og da fødselen virkelig var i gang gikk det fort.
Her er hennes positive fødselshistorie, til tross for utfordringene hun møtte på underveis:
"Da jeg besøkte jordmor første gang i uke 6, var jeg åpen om min fødselsangst. Jeg turte å søke hjelp, og fikk god oppfølging hele veien.
Selv om kommunen stilte opp med kontinuerlig oppfølging, så hadde jeg ikke troen på at jeg kom til å greie dette. Så kom jeg over Positiv Fødsel på instagram. Jeg hørte episoden av Foreldrerådet der Line gjestet, og jeg synes det hørtes alternativt ut.
Folk rundt meg sa at det ikke var vits å forberede seg til en fødsel fordi man aldri vet hvordan den blir.
Når jeg fortalte folk at jeg skulle ta dette kurset, så sa de "du må ikke få forhåpninger om at fødselen blir enkel eller smertefri for da blir du så skuffet".
Etter jeg tok kurset skjønte jeg at dette hverken var alternativt eller noe "nytt og revolusjonerende".
Kurset handlet bare om hva som skjer i kroppen og hvordan hjernen fungerer. Jeg fikk endelig troen på at min kropp kan.
Og viktigst av alt: jeg lærte at svangerskapsomsorgen i Norge er frivillig, og at jeg har rett på å takke ja eller nei til alt jeg får tilbud om.
Etter et normalt og fint svangerskap uten store plager, så skulle jeg på vekstkontroll i uke 38+5.
På grunn av høy BMI ble det vurdert igangsetting før termin. Heldigvis har jeg lært at det er et tilbud, som jeg kan takke ja eller nei til.
Siden det er større sjanse for keisersnitt/intervensjoner ved igangsettelse ønsket jeg ikke dette. Jeg ville at kroppen skulle få gjøre det den er laget for. Alt var fint med meg og baby.
10. desember, 5 dager før termin begynte riene.
Da vi ankom sykehuset hadde jeg 4 cm åpning og fikk fødestue. I fødebrevet mitt sto det at vi ønsket å jobbe med riene uforstyrret med lyset av.
Jordmorstudenten som var på jobb respekterte dette. På grunn av BMI måtte jeg egentlig kobles til CTG, men siden jeg ikke ønsket det så kom hun istedenfor inn hver 30 min og målte hjerterytme til baby så jeg fikk bevege meg fritt rundt uten å være koblet til noe.
Men så ble det vaktskifte. Fikk jordmorstudent nå også, men hun var litt strengere på rutinene.
Hun påpekte at dette var bare noe de måtte gjøre i henhold til sykehusets rutiner, og at ingenting var galt med hverken meg eller baby.
Jeg følte ikke jeg hadde noe valg, og ble lagt på rygg i senga. Bare den minste bevegelse, som å sette meg opp, førte til at signalet datt ut, og jeg følte meg så fastlåst. Da stoppet riene opp.
På dette tidspunktet hadde jeg hatt rier i 9 timer.
Jordmorstudent sa "hvis det ikke tar seg opp innen klokken 12.00 (da var klokken 10.30) så er det best for dere å dra hjem å slappe av".
Jeg fikk da lov å bevege meg rundt uten CTG, og vi prøvde febrilsk å få frem oksytocin. Klokka gikk superfort mot 12.00, og ny vaginal undersøkelse viste fortsatt 4 cm.
Jeg ble så utrolig skuffet. Skuffet over kroppen min, og følte alt arbeidet var forgjeves. Det ble noen tunge dager med mye grining, og jeg rakk å miste troen på at kroppen min var laget for dette.
14.desember, 4 dager senere og 40+2, så skjedde det noe.
Klokken 10.00 kom det uutholdelige smerter i bekkenet, det kjentes ut som knivstikk. Jeg greide hverken stå eller ligge, og satt meg på gulvet i dusjen.
Det føltes ikke ut som rier, da det var konstant smerte uten pauser. Klokken 12.00 kom vi på sykehuset.
Og da fant vi ut at alle timene med rier (den 10.des) absolutt ikke var forgjeves.
For nå hadde jeg plutselig 7cm åpning!
Inn på fødestua, og ned på knær. Var så tydelig med jordmor på at JEG skulle bestemme hvordan jeg skulle bevege meg.
Hun prøvde å måle CTG mens jeg bevegde meg rundt, men fikk ikke signal nok. En eller annen gang her fikk hun festet elektrode på babys hode uten at jeg fikk med meg dette.
Jeg sto på alle fire og holdt meg fast i sengekanten som var heist opp.
Så lot jeg kroppen jobbe baby nedover mens jeg pustet nedover, og da følte jeg trykketrang.
Jordmor hører det og sier "hvis du vil trykke nå så må jeg undersøke deg først!" Men jeg kom meg ikke over på rygg på grunn av smertene, så jeg sa nei.
Etter noen pressrier føltes det naturlig å snu seg på siden og hun greide å sjekke åpning. 9cm, med bare noen klaffer igjen på siden før full åpning. Jeg fikk beskjed om å holde igjen, men det var ikke sjans.
Pressriene føltes ut som å kaste opp, og ved å puste nedover på hver rie så kjente jeg baby kom lenger ned.
Så sier jordmor at jeg kan presse alt jeg har, og det gjør jeg. Pulsen til baby synker til 70, og inn i rommet kommer flere personer. Jeg har øynene lukket pga det sterke lyset, men det var visst 5 stk i rommet da.
Jordmor sa "nå må baby ut, så hvis du ikke får han ut på neste rie så må vi bruke sugekopp".
Da kommer det krefter jeg ikke ante jeg hadde, og på neste rie presser jeg og holder så lenge at hele baby kommer ut.
Hele rommet får hakeslepp og jeg får så mye skryt. Det gjorde så godt at jeg glemte all smerte.
Klokken 13.49 var han ute. Under 2 timer fra vi ankom sykehuset.
40 min etter fødsel fant baby brystet selv. Han kravlet seg opp og bort til brystet, og med en del kaving så fikk han tak. Heldigvis filmet kjæresten min dette, og det er magisk å se tilbake på. Baby var 4090g, utrolig sterk og frisk.
Det er ingen tvil om at fødsel var smertefullt for meg. Men ved å la kroppen jobbe uten å forstyrre prosessen så stolte jeg hele veien på at det kom til å gå bra.
Kurset har hjulpet meg til å takle fødselsangst og mørke tanker. Det har hjulpet meg til å sovne på kveldene ved å høre på lydfiler.
Og det har hjulpet meg nå de første dagene etter fødsel, for nå vet jeg at kroppen min er laget for å ta vare på dette barnet. Og ingen skal fortelle meg hvordan jeg MÅ gjøre ting, fordi babyen min vet best.
Magnus 6 dager takker deg for den beste starten på livet. Takk!"
Vil du forberede deg til fødselen på samme måte som Marion? Vårt fødselsforberedende kurs gir deg verktøyene du trenger for å føle deg trygg, rolig og sterk under fødselen.