Maris første fødsel ble akkurat slik hun hadde drømt om på ABC i Oslo. Med en fantastisk heiagjeng bestående av kjæreste og jordmor Kristin følte hun seg allerede stolt og uovervinnelig i minuttene før datteren var ute.
Her er hennes positive fødselshistorie:
«Fortune favors the prepared», tenkte jeg da jeg slukte all informasjon jeg kom over om hypnobirthing.
Jeg gikk igjennom kurset Positiv Fødsel minst tre ganger, men repeterte også noen av enkeltelementene i kurset flere ganger enn det.
Jeg valgte ut det jeg syntes fungerte for meg, og øvde mye på det.
Jeg hang opp noen utvalgte affirmasjoner i baderoms- og kjøkkenskapene, gjorde avspenning hver dag i siste trimester, og øvde mye på oppover- og nedoverpusten.
I tillegg mediterte jeg hver dag i siste trimester.
Helgen før fødselen ble jeg allikevel ganske redd. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg følte meg som en hormonbombe, og tolket alt på verste måte fordi jeg var så frynsete.
Derfor lot jeg meg skremme av noen litt lite gjennomtenkte kommentarer om fødsel i en middag med venner, og av en fødselshistorie jeg leste (som forfatteren opplevde som positiv, men jeg så bare det skumle i den.
Det er visst sant at man ser med de brillene man har på seg akkurat da.
Jeg satt på baderomsgulvet søndag kveld og hikstgråt, og klarte ikke slutte.
Det var noe som preget svangerskapet mitt, dette med å gråte mye og ikke klare å slutte.
Line, fra Positiv Fødsel, roet meg ned over messenger søndag (på en søndag kveld!) og anbefalte meg å legge meg ned med avspenningen om selvtillit på øret.
Etter to runder med den klarte jeg å roe meg ned.
Tirsdagen etter begynte jeg å kjenne litt uregelmessige, svake bølger.
Jeg ble glad, og ventet på at de skulle ta seg opp, men det gjorde de ikke. De dabbet dessverre av.
Jeg la meg litt skuffet, og håpte at jeg skulle våkne av noen sterkere.
Det gjorde jeg, kl.04.00 om natten —men de kom bare fire ganger i timen. Jeg prøvde å sove videre, og litt utpå morgenen kom de litt oftere.
Jeg ba kjæresten min være hjemme fra jobb, så han skrudde av vekkerklokken og sov videre.
Da dabbet bølgene av igjen, og jeg ba han dra på jobb likevel.
Han syntes likevel det var best å bli hjemme for å se hvordan det utviklet seg, så da ble det veldig viktig for meg å få ting i gang den dagen, slik at han ikke var hjemme for ingenting.
Bølgene tok seg ikke opp, så vi bestemte oss for å prøve noen av rådene for å få i gang fødsel.
Vi gikk en tur, og det virket som det hjalp —men jeg var litt usikker, for bølgene kjentes annerledes ut da jeg gikk.
Da vi kom hjem fikk vi også lyst til å ligge sammen, i håp om at det skulle eskalere prosessen.
Det gjorde det!
Sexen resulterte i en blødning, og selv om jeg hadde lest flere bøker om fødsler så hadde jeg ikke fått med meg at det kan være en normal del av at fødselen er i gang og av det å ha rier.
Så vi ringte ABC på Ullevål, som sa at vi kunne komme inn på en sjekk.
Sjekken ble på vanlig medisinsk fødeavdeling, som kjæresten min ikke fikk være med inn på pga pandemien.
Han satt i bilen alene og frøs mens jeg ble undersøkt (veldig kald dag!). De fant at babyen hadde det fint— hun var ikke stresset i det hele tatt.
Jeg kjente bølgene ganske godt nå, og de kom med ca to minutters mellomrom.
Jeg brukte oppoverpusten aktivt mens jeg lå på benken koblet til diverse instrumenter.
Jeg ble fulgt opp av en veldig hyggelig jordmor som sa at hun trodde jeg bare kunne dra hjem igjen for alt var i orden og riene mine var ikke sterke nok ennå.
Hun sa først at hun ikke vill undersøke vaginalt, for hun var opptatt av at det er invaderende og ikke skal gjøres for ofte.
Etter å ha observert meg litt endte det med at hun likevel ville ta en kikk hvis jeg syntes det var greit.
«Det kan jo hende du lurer meg, vet du.»
Det ville jeg gjerne, for jeg var nysgjerrig på hvor godt vi var i gang.
Hun fant at jeg hadde 4cm åpning, og lurte på om det var vanlig med raske fødsler i min familie.
Det er det.
Da fikk jeg ringe kjæresten, og vi ruslet over til ABC (men pauser ca hvert andre og flittig bruk av oppoverpusten).
Vi fikk fødestue på ABC kl.15.30 onsdag 6 januar, og en fantastisk jordmor som heter Kristin.
Hun ble ganske raskt opptatt med en annen fødsel, så de første 90 minuttene var jeg og kjæresten alene på den koselige fødestua.
Jeg hang over en saccosekk, pustet og beveget på hoftene.
Jeg syntes jeg hadde god kontroll og at oppoverpusten hjalp veldig!
Vi hørte på fødelisten jeg hadde laget, med musikk som får meg til å slappe av samtidig som den ga meg en litt sånn «urkvinne»-følelse (Agnes Obel, Aurora o.l).
Kjæresten masserte meg i korsryggen når det begynte å bli mer intenst, og jeg ble helt sjokkert over hvor godt det var!
Han passet veldig godt på meg, tilbød mat og drikke, holdt en kald klut på pannen min og kysset meg masse for å sørge for masse oksytocin.
Jeg var i godt humør, og tenkte aldri at jeg hadde vondt.
Jeg tenkte mer at «Yes, denne er bra —den kan jeg bruke». Også sa jeg nok et par ganger «Faen. Oi shit, nå begynner det å bli intenst».
Jordmor kom inn igjen kl.17.00, og like etter det gikk vannet. Jordmor sjekket fremgangen, og da var jeg 7 cm åpen.
Hun tappet i badekaret, og igjen ble jeg overrasket over hvor innmari godt det var! —vannet altså.
Det jeg husker best fra tiden i badekaret er pausene mellom bølgene: jeg slappet helt fullstendig av i kroppen og nøt tilværelsen så innmari!
Jeg følte meg sterk og rå, og pausene mellom bølgene ga en ro som var nesten euforisk.
Under selve bølgene holdt mye i underarmene til kjæresten og dro i de, for det var så godt å få et slags mottrykk.
Selve følelsen syntes jeg liknet hvordan magen vrenger seg når man bare MÅ kaste opp — du har ikke noe valg liksom.
Så jeg opplevde det ikke som smerte, men som en enorm kraft.
Kjæresten min hvisket noen av affirmasjonene mine til meg, som «kraften du kjenner er kraft fra deg», og vi snakket litt om hvor heftig og kult det er at det finnes en sånn kraft i kroppen min.
Jeg kunne hele tiden kjenne at babyen min kom lenger og lenger ned i fødselskanalen, og på et tidspunkt, etter jeg hadde jobbet godt med en bølge og fått henne langt ned, smatt hun litt inn igjen.
«Faen, nå smatt hun inn igjen!» sa jeg oppgitt, og jordmor forklarte at «—det går bra, nå har du jobbet henne ned en gang, så da går det fortere i neste bølge».
Kjæresten min heiet: «dette klarer du, du er så flink!».
«Ja, det klarer jeg!» Sa jeg og lo.
Jordmor og kjæresten min lo også, og jeg fikk masse skryt av begge to: «du er helt utrolig!» «Du er så flink» «det er virkelig helt utrolig».
Så jeg følte meg allerede da fantastisk stolt og litt uovervinnelig.
Det ga masse motivasjon til å fortsette slik videre. Jordmoren tilkalte en andre jordmor som skulle være med under utpressingen.
Når babyen var langt nok ned viste jordmor meg at jeg kunne kjenne hodet hennes — det var mykt og ruglete, og langt nede!
Jeg satt på huk i vannet da jeg fikk en skikkelig effektiv bølge som fikk hodet hennes ut i et press.
Den fine lille datteren min ble født kl.18.10, 2 timer og 40 minutter etter vi kom til ABC.
Jeg klarte nok ikke helt å bruke nedoverpusten under de siste pressriene, men jeg pustet i hvert fall!
Jeg tror det viktigste er å ikke holde pusten.
Like etter kom en ny, god bølge som fikk resten av kroppen hennes ut.
Etter litt kaving og total forvirring («er hun ute?!» «Hvor er hun?» «Der!» «ta henne, Mari» «Hvor?») fikk jeg henne i armene og skulle legge henne til brystet —men navlestrengen var så kort at jeg fikk henne ikke opp dit!
Det nappet og gnagde med den korte strengen, og jeg måtte holde henne ut fra kroppen mens jordmødrene (det kom inn en jordmor nr.2 da jeg skulle presse henne ut) tappet vannet slik at jeg kunne legge babyen på magen min.
Jeg husker dette øyeblikket som en blanding av sjokk, forvirring, vantro og glede.
Kjæresten min var veldig rørt av situasjonen, og det bidro også til forvirringen —for han er sjelden synlig følelsesmessig berørt.
Det var så rart å endelig få se og høre datteren vår!
Jeg ble helt satt ut av den fine, lille stemmen hennes!
Jeg hadde tenkt mye på hvordan hun kanskje så ut, og mye av det jeg trodde var riktig: pappas øyne, smilehull og munn.
Blå øyne og masse lyst hår. —men jeg hadde ikke forestilt meg den fine, lille stemmen.
Vi hadde egentlig bedt om sen avnavling, men den korte navlestrengen nappet og var så ubehagelig at jeg måtte spørre om vi kunne klippe den før.
Ganske teit egentlig — fødsel var liksom tålbart, men den nappende og gnagende følelsen fra navlestrengen, det taklet jeg ikke.
Kjæresten min klippet navlestrengen (som han sa krevde overraskende mye kraft! Den virket som den kunne trekke en bil).
Så var det tid for å få ut morkaken.
Jeg satt på huk og presset den ut i ett press. Vi var litt fascinert av den også, så den måtte vi kikke litt på.
Jordmødrene forklarte og viste.
Etter det reiste jeg meg rett opp fra huksittende og gikk ut av badekaret — jeg følte meg så sterk og rå!
Skikkelig urkvinne-følelse!
Jeg er SÅ fornøyd og stolt av både fødselen og babyen min.
Jeg føler meg veldig heldig som hadde tilgang på kurset Positiv Fødsel, Line derfra, den fine kjæresten min som viste seg å være den ultimate fødepartneren og alle de fantastiske jordmødrene på ABC.
Jordmor Kristin var en helt perfekt match for meg.
Hun fikk meg til å føle meg trygg, ga masse god informasjon og heiet på en måte som gjorde at jeg følte meg helt RÅ!
I ettertid har jeg tenkt mye på at jeg er sikker på at fødselen ga både meg, kjæresten og datteren min en fantastisk start på det nye livet: en start preget av stolthet og mestring.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være veldig bra for datteren min (ikke til forkleinelse for de som har andre erfaringer med fødsel enn meg, for dere har helt garantert også gitt barna deres en fin start på livet)."
Tusen takk til Mari som ville dele sin positive fødselshistorie!