Maren drømte om å føde på Storken. Men da det hadde gått 42 uker og fødselen fortsatt ikke hadde startet, spøkte det for den drømmen. Fødselen ble ikke helt slik hun hadde drømt om, men hun håndterte alt av utfordringer.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Det har nå gått noen måneder siden vår lille skatt ble født, 26. oktober 2022, og jeg har tenkt så lenge på at jeg har lyst til å skrive til deg!
Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for å ha lest boken din i forkant av min første fødsel. Jeg er ganske sikker på at den hadde fått et annet utfall om jeg ikke hadde forberedt meg!
Jeg hadde veldig lyst til å føde på Storke og håpet derfor at jeg oppfylte alle kriteriene for å få lov til det.
Skuffelsen var derfor stor da det eneste som hadde skjedd fram til uke 42 var at jeg hadde fått tre cm åpning og jeg ble fortalt på kontroll at Storken egentlig ikke var et alternativ.
Men det var en snill jordmor som hadde meg inne, og siden det var så viktig for meg ble alle papirene mine gjennomgått og jeg fikk faktisk lov til å starte fødselen på Storken!
Klokken 15:20 ble vannet mitt tatt. Jordmor regnet med at dette ville ta sin tid og at jeg kanskje ville trenge drypp.
Men riene kom som kastet på meg og jeg rakk heldigvis å få i meg litt middag før det ble mer enn nok å bare puste.
Riene tok seg jevnt og trutt opp i intensitet, jeg følte meg sterk og klar, og var veldig glad for at de ble mer og mer effektive. Pusten var mitt beste verktøy, telle til fire på innpust og til seks på utpust.
Min mann, som også var godt forberedt, var helt rolig og støttet meg i arbeidet. Jeg følte at vi var verdens beste team!
I 20-tiden sa jordmor at dette var så lovende at vi kanskje fikk møte babyen til midnatt. Vi ble så motivert!
Men timene gikk og det viste seg at babyen hadde vanskelig for å komme seg ned på bekkenbunn.
Klokken 02:15 hadde jeg full åpning uten at det kom noen skikkelige pressrier.
Motivasjonen begynte å dale og det ble virkelig en jobb å holde fokus. Spesielt siden jeg fikk noen kraftige rier umiddelbart etter at jordmor hadde undersøkt hvor høyt baby sto og jeg ikke kom meg raskt nok opp av sengen for å gynge meg gjennom dem ved preikestolen.
Jeg skjønte at jeg kom til å måtte undersøkes flere ganger og begynte å kjenne på en frykt for de vonde riene liggende i sengen.
Jeg fortalte jordmor dette og at om jeg måtte undersøkes flere ganger var det mulig jeg måtte ha hjelp fra epidural.
Dette kunne jeg få, men da måtte jeg ned på fødeavdelingen. Hun ønsket da at jeg gikk ned selv med preikestol, i håp om at babyen kom lenger ned.
Etter en seig tur i gangene og heisen på KK, hadde faktisk baby kommet litt lenger ned.
Du kan tro mestringsfølelsen var stor da anestesilegen ble sendt ut igjen fordi jeg ombestemte meg!
Jeg ville heller gå opp igjen på Storken for å få baby helt ned! Dette var selvfølgelig ikke aktuelt, nå ble det fødsel på føden.
Klokken 04:20 måtte jeg begynne å presse på rein vilje, med god hjelp fra jordmor og litt drypp. Det begynte å nærme seg en time og jeg vegret meg for å presse veldig hardt da babyen sto i åpningen, det gjorde så vondt.
Men da jeg observerte en grønnkledd dame i rommet og hørte det jeg trodde var sterile forpakninger bli åpnet, vekket det en ny motivasjon i meg. Jeg tenkte at tang eller vakuum kom til å bli enda vondere, så her var det bare til å presse på. Jeg fikk et klipp og klokken 05:20 kom babyen.
Jeg fikk ta henne imot selv og det er det råeste jeg har gjort!
Selv om jeg hadde sett for meg fødsel i vann, eller på knær foran sengen var det ikke noen skuffelse at jeg trengte litt ekstra hjelp og derfor måtte føde halvt sittende i fødeseng.
Jeg hadde uansett verktøyene jeg trengte for å håndtere at ikke alt gikk akkurat slik jeg ønsket.
Kunnskapen og forståelsen jeg fikk gjennom å lese boken din gav meg tryggheten jeg trengte for å klare å stå i fødselen uten medikamentell smertelindring i alle disse timene.
Gjennom økt kunnskap opplevde jeg også at jeg kunne stille spørsmål og diskutere muligheter med jordmødrene gjennom fødselen min og jeg følte et veldig stort eierskap til min egen opplevelse.
Jeg kan ikke få takket jordmødrene og -studentene på Storken nok, jeg merket at alle hadde lest fødebrevet mitt og ivaretok meg og ønskene mine så godt de kunne.
Det gikk ikke lang tid før jeg var klar for å gjøre dette igjen, men jeg håper det går litt fortere da. Uansett - jeg klarer alt!
Men, jeg må også si at selv om jeg nå ser tilbake på fødselen min med glede, føltes det ganske traumatisk de første dagene etter at baby kom.
Det var lenge å holde ut og jeg var helt sjokkert over hvor sårbar jeg følte meg gjennom fødsel og like etterpå.
Jeg følte meg helt avhengig av hjelp og støtte fra min mann og var sjeleglad for at vi fikk være på familierom i tre dager med god ammeveiledning, og oppfølging av klipp og kropp til både baby og meg.
Jeg fikk også prate meg gjennom fødselen med jordmor som tok imot baby noen uker senere, noe som var veldig godt og har styrket meg veldig!
Derfor blir jeg oppriktig sint og lei meg for å høre at ABC-klinikken legges ned, i stedet for at vi ruster opp med jordmorstyrte enheter i dette landet!
Jeg føler meg tryggere når jeg vet at jeg kan få føde på jordmorstyrt enhet igjen (om jeg har mulighet) og føler veldig med kvinnene som nå mister muligheten til det.
Tusen takk for hjelpen, Line!"
Hvis du også har lyst til å forderede deg til fødsel sånn som Maren bør du sjekke ut det nettbaserte fødselsforberedende kurset!
Comments