Lindas positive fødselshistorie: - Det funket faktisk!

Førstegangsfødende Linda gikk fra å ha en mild fødselsangst og grue seg til fødselen til å få en skikkelig positiv fødselsopplevelse. "Å ta kurset tror jeg betydde ALT for meg under fødselen," skriver hun.

Lindas positive fødselshistorie

Her er hennes positive fødselshistorie:


”Det funket faktisk!”


Det var de tre ordene jeg tenkte da fødselen var overstått.


Etter det tenkte jeg ”Jeg MÅ sende melding til Line og fortelle om min positive fødselshistorie! Dette må jo alle prøve!”

Jeg har hatt en ”mild” fødselsangst i mange, mange år, og har grudd meg ekstremt mye til å føde.


Derfor syntes jeg det var ekstra skremmende da fødselsforberedende kurs ble avlyst på grunn av corona.


Heldigvis har jeg ei venninne som tipset om Positiv Fødsel og hypnobirthing.


Jeg var veldig skeptisk til å prøve dette, da jeg syntes det hørtes litt… alternativ ut med ”hypnose fødsel”.


I tillegg er jeg kristen, så det var også en faktor på hvorfor jeg var skeptisk med tanke på dette med ”hypnose”.


Men – jeg tenkte at jeg liker jo å forberede meg til flere ting i livet, som jobbintervju og eksamener, så hvorfor ikke forberede meg til fødsel?


Jeg fortalte ikke til noen at jeg tok dette kurset, i tilfelle det ikke kom til å funke (ikke mannen min en gang)!


Jeg begynte på kurset i uke 34, og begynte tidlig å øve på de ulike pusteteknikkene: oppoverpust, nedoverpust.


Jeg gikk tur i skogen og lyttet til de ulike positive affirmasjonene, og skrev ned de jeg likte best.


Ganske så tidlig i kurset begynte jeg faktisk å glede meg til fødsel!


Tenk for en spennende opplevelse det kom til å bli!


Bare DET var helt sykt. Hvordan kunne man glede seg til noe som tilsynelatende skulle være så vondt?


Jeg hadde termin i slutten av juni, og tre uker før jeg skulle føde fikk jeg beskjed om at jeg måtte settes i gang en uke før, fordi jenta i magen var ganske stor allerede. IGANGSETTING!


Dette hadde jeg jo IKKE forberedt meg på! Kunne man bruke hypnobirthing da?


Jeg kom inn på sykehuset for igangsetting lørdag formiddag, og hadde da ingen åpning.


En (alt for kjekk) lege satt inn ballong.


Det føltes litt… ubehagelig, men det gikk helt fint. Utover dagen hadde jeg en del kynnere, så jeg var usikker på om fødselen var i gang.


Samtidig kjentes det mer som en konstant menssmerte, og legene sa: du VET når fødselen er i gang.


Klokka 21 lørdag kveld, sprakk ballongen. En lege sjekket meg, og jeg hadde da 2 cm åpning.


Søndag morgen hadde jeg fortsatt 2cm da jeg våknet.


Jeg fikk modningspiller, og fikk beskjed om å bare slappe av.


Jeg hadde fortsatt modningsrier utover dagen, men jeg og mannen min tok oss en biltur, og kjøpte is ute i det fine været for å få tiden til å gå.


Innimellom måtte jeg puste litt her og der gjennom smerten, men ”litt vondt må man da regne med!” tenkte jeg.


Kl. 20.30 på søndagen, et døgn senere og etter to runder med modningspiller, kjente jeg at jeg fikk en annen type smerte.


Det var som om at det var festet et belte øverst i magen som noen dro hardt i, i 45 sekunder, før det slapp.

Linda under fødselen

Det var ingen tvil – NÅ var fødselen i gang.


Jeg kastet opp og prøvde å stå oppreist, men jeg hadde null sjangs.


Jeg la meg ned og begynte å ”meditere” på de ulike affirmasjonene så si med en gang.


Jeg hadde skrevet de opp på mobilen, så i starten av fødselen leste jeg over de, før jeg måtte legge mobilen fra meg:


”Jeg er venn med riene”


”Jeg har fokus på pausene”


”For hver bølge, kommer den aldri igjen”


”Jeg er et steg nærmere for å se babyen min”


”Bølgene er kraftfulle, men det er jeg også”


”Bølgene kan ikke være sterkere enn deg, fordi det ER deg”


”Jeg puster meg gjennom hver ri”.


Jeg begynte å bruke oppoverpusten fra første sekund, samtidig som jeg mediterte på ulike affirmasjoner.


I det jeg fikk en ny ri, telte jeg fra 50 og nedover, og visste at da jeg var ferdig med telle, kom det en pause.


Fra kl.21.00-02.00, gikk jeg fra 3-4 cm. åpning, og jeg var så i Aktiv fødsel kl. 02.15:


Jeg pustet. Og pustet. Og pustet. Jeg var fokusert - på denne ene oppgaven. Jeg var trygg.


Jeg var tilstede. Jeg pustet meg gjennom smertene, mens de positive affirmasjonene gjorde meg trygg og fokusert hvert eneste sekund.


Pust inn, pust ut.

Klokka 04.15, var det plutselig 10 cm. åpning.


Det var to timer med intense smerter og hyppige rier, men samtidig var jeg SÅ tilstede, trygg og rolig.


Jeg hadde bedt om epidural i tre-tiden, men det fungerte ikke helt som den skulle, og før de skulle sette en ny (eller hva det var de skulle) hadde jeg plutselig 10 cm. åpning!


MEN – noe jeg ikke var forberedt på, var at hodet måtte være langt nok nede.


Så da jordmor kjente på meg og sa det var 10 cm., sa hun bare ”da tar jeg meg en lunsjpause!”.


WHAT? Er det ikke nå man skal presse?


Fra kl.04.15-06.00, lå jeg da med 10 cm. åpning og ventet på at hodet skulle komme lengre ned.


Det var smerte på smerte, men jeg pustet. Holdt fokus. Hadde fokus på pausene.


Jeg hadde hørt på kurset at det var lurt å utnytte tyngdekraften, så jeg satt halvveis oppreist i senga.


Smerten var så intens at jeg holdt på å kaste opp flere ganger, men det hjalp å bruke tyngdekraften – babyen kom fortere ned.


Kl. 06.00 kom trykketrangen og pressriene.


Jeg visste at nå skulle jeg bruke nedoverpusten. Jeg pustet kort inn, og brukte pusten for å presse på.


Pressriene var ikke så smertefulle, det var mer en overraskende opplevelse. Jeg skjønte hvorfor man skulle øve på nedoverpusten mens man bæsjet for å si det sånn!


Etter 25 min. var den nydelige jenta vår ute, og jeg var GLAD!

Linda og Ada etter fødsel

Ada (som hun heter) hadde fått litt vann i lungene, så hun måtte en tur til barnelegen og få ut vann fra lungene, men det gikk helt fint med henne.

Jordmoren påpekte hvor flink jeg hadde vært til å bruke pusten hele tiden, og kommenterte at jeg var så rolig under fødsel.


I mitt stille sinn tenkte jeg bare ”det var fordi jeg brukte hypnobirthing!”.


Hypnobirthing handler ikke om at du går inn i en transe eller hypnose når du føder, det handler om å være mentalt tilstede i hodet, og at man anvender pusten som et verktøy i smertene.


Å ta kurset tror jeg betydde ALT for meg under fødselen. Jeg følte meg så forberedt for de ulike fasene.


Jeg visste hva jeg hadde i vente, og jeg visste hvilke teknikker jeg skulle bruke i de ulike fasene som ventet meg.


Jeg anbefaler virkelig ALLE til å ta dette kurset – bare gjør det, det skader jo ikke å prøve!


'Det funket faktisk!'"


Tusen takk til Linda som ville dele sin positive fødselshistorie!


Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Linda?