Førstegangsfødende Erlinda var redd for å miste kontrollen. Selv da det ble bestemt at det skulle bli keiserfødsel, og ikke en vaginal fødsel som hun hadde håpet på, så beholdt hun roen og beskriver fødselen som "fantastisk".
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Har gledet meg så lenge til å sende melding til deg og takke så mye for hva du og kurset ditt har gjort for meg og min fødeopplevelse.
Endelig kjenner jeg tiden er inne for å dele min fødselshistorie etter fem spennende, skumle og lykkelige uker med min kjære Emine som kom til verden den 18. juli. Advarer på forhånd om at historien er lang.
Først vil jeg si at helsevesenet i Norge er etter min opplevelse A+.
Jeg føler meg så heldig som har hatt utelukkende gode opplevelser med alt fra leger, jordmødre, gynekologer og sykepleiere.
Før jeg var så heldig å bli gravid, var jeg lenge usikker på hvor lang ferden ville bli. Jeg har pcos og en overvekt som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.
Hadde få menstruasjoner som igjen ga ingen eggløsning og løsningen ble hormonbehandling. Vi er uendelig takknemlige for at det gikk på første forsøk med hormoner.
Jeg har store deler av livet slitt med bekymringer som har resultert i mild helseangst.
Dette har gjort at bekymringer rundt både graviditet og fødsel har det vært mange av, men nå skal jeg konsentrere meg i hovedsak om sistnevnte selv om førstnevnte også var en fantastisk opplevelse.
Jeg syns det var vanskelig å sette ord på, men sammen med min fantastiske jordmor gjennom svangerskapet, fant jeg ut at det var frykten for å miste kontrollen under fødsel som var verst for meg.
Jeg ble tipset om kurset ditt, og jeg må innrømme jeg var litt skeptisk i begynnelsen, da frykten min for å føde var så stor at jeg ikke forstod at noe kunne hjelpe meg.
Jeg ville likevel bruke fokuset på gleden over å være gravid som motivasjon til å være så positiv som mulig underveis.
Min samboer ble med på kurset fra første stund, og dette var virkelig banebrytende for meg.
Jeg følte vi var sammen om forberedelsene fra start, han var engasjert og fulgte nøye med på alt fra pusteteknikker til prosessene under en fødsel.
Kveldene ble avsluttet med å høre på avspenningsfilene dine. Når jeg tenker tilbake på det nå, uten å ha tenkt på det da, så begynte nok allerede bekymringene mine rundt fødsel gradvis å bli borte av det at han var så involvert i forberedelsene.
Til alle som spurte meg gjennom graviditeten så sa jeg: «Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til fødsel, men jeg gleder meg til premien».
Fredag 16. juli kom. Jeg var hjemme med familien og kjente murringene som hadde kommet og gått de siste dagene dukket opp på kvelden som vanlig.
Tenkte ikke spesielt over det, men kjente at de var der. La meg sent denne natta, og våknet til og fra av murringene. Kl 04.30 lørdag morgen klarte jeg ikke å sove gjennom de lenger.
Jeg begynte å ta tiden på det jeg da skjønte at var rier, en halvtime senere våknet jeg samboeren som var i tvil på om det hele var i gang, frem til han selv begynte å følge med på intervallene på riene som jeg registrerte på appen. 7 minutters mellomrom.
Vi stod opp og jeg fortsatte å telle intervallene på appen. Vi ringte sykehuset som sa jeg kunne komme inn for en sjekk etter et godt måltid og en dusj, da jeg likevel var satt opp til en trivselskontroll fordi jeg var fire dager over termin.
Takene på riene var slik at jeg måtte konsentrere meg om dem når de kom, men jeg satt på hypnobirthing musikk på YouTube og pustet meg gjennom riene hjemme med oppoverpusten som jeg hadde øvd sånn på og kjente jeg hadde mer å gå på.
Dette ga meg masse motivasjon.
Da kl ble 07.00 kjente jeg det var tida for å kjøre innover til sykehuset. 5 minutters mellomrom på riene.
Jeg var redd jeg ville bli sendt rett hjem igjen etter sjekk, for jeg bor ca en time fra sykehuset og endel av det å bevare kontrollen var for meg å komme på sykehuset å bli der når alt hadde startet, selv om jeg visste det ikke var aktuelt før jeg var i aktiv fødsel.
Jeg måtte inn å sjekke åpning alene grunnet pandemien, men ble møtt av verdens skjønneste jordmor som ga meg en stor trygghet fra start.
Hun sjekket meg og til min store overraskelse og begeistring var jeg allerede 3 cm, og samboer kunne da komme inn.
Vi var på sjekk hos lege, ultralyd, da jeg hadde vært på vekstkontroller under svangerskapet og de målte en stor baby - 4.6kg.
Men jeg ble ikke vippet av pinnen av dette, jeg var så rolig i kroppen min da oppoverpusten fungerte så godt på hver rie, og jeg jobbet meg gjennom en etter en av dem samtidig som jeg tenkte at: «kroppen min er lagd for dette».
Vi fikk fødestue og jeg fikk spørsmål om jeg hadde skrevet fødebrev, dette hadde jeg tenkt mye på, men ville være åpen for alle utfall og muligheter så jeg hadde endt opp med to sterke ønsker: 1. ville ha epidural. 2. ville ha mest mulig informasjon underveis.
Jeg jobbet godt med pusten frem til 6cm åpning, og da fikk jeg beskjed om at det var et godt tidspunkt for å ta epidural. Denne ble tatt og det gikk fort og greit.
Etter dette fikk jeg og samboer sove 1,5 time, og jeg våknet opp kjempe motivert ettersom alt hadde gått så fint til nå. Jordmor sjekket åpning. Fremdeles 6cm.
Nå skulle det snu. Prosessen stoppet opp. Riene mine ble lite effektive. Det ble bestemt at vannet skulle tas og jeg skulle bli satt på drypp.
Jeg var fremdeles rolig og oppoverpusten var min beste venn. Den hjalp på følelsen av nedpress som jeg hadde fått etter epiduralen.
Jeg brukte lang tid på centimeterene. Vannet ble tatt og det var misfarget, noe som medførte mer overvåkning, og en elektrode ble satt på baby sitt hode.
En ny jordmor kom inn ved vaktskifte kl 20.00. Jeg var redd for å miste kontrollen et lite øyeblikk da det ble en så stor endring i prosessen, men igjen klarte jeg å konsentrere meg om pusten og sa til meg selv at selvom det ble et bytte av jordmor så var jeg et steg nærmere å møte babyen min for hver rie som kom og nå nærmet vi oss mål.
Inn kom ei jordmor som hadde gjort dette i 14 år, hun skulle snart pensjoneres. Hun var bestemt og autoritær.
Det var akkurat det jeg trengte nå, noen som kunne pushe meg videre når prosessen stoppet opp.
Hun var like fantastisk som hun andre selv om de var vidt forskjellige i fremtoningen. Jordmor målte meg til 8cm. Fremgang tenkte jeg og det ga meg videre driv.
Jeg stod masse på prekestolen, tenkte hele tiden på å være fremoverlent og åpen. Dette var en styrke å føle på, at jeg tok et valg som var positivt for baby og som også fungerte bra for meg.
Da jeg nærmet meg 10 cm åpning ble riene for svake for fremgang igjen.
Jeg ble bedt om å ligge på siden og jeg pustet inn i lystgass-masken. Her møtte jeg mitt største hinder under fødsel smertemessig.
Jeg ville kun stå oppreist, men fikk beskjed om å ligge på siden med det ene beinet som krysset det andre fordi dette ville rotere baby riktig ned i posisjon.
Jeg følte smerten kun på den ene siden, og det var tøft. Her trakk jordmor seg tilbake, og samboer var en helt.
Her så man virkelig nytten i at han hadde tatt kurset sammen med meg, og han fikk meg gjennom dette i nærmere en time ved å pushe meg, være positiv, og puste sammen med meg.
Dette resulterte i at baby ble rotert i riktig posisjon. Jeg var nå 10 cm. Dryppet var på maks, og jeg ble bedt om å presse uten pressrier.
Pudendal bedøvelse ble satt i underlivet så jeg skulle bli klar for siste fasen. Pressingen.
Jeg presset som aldri før og de så baby hadde hår på hode, men hun kom ikke lenger ned i fødekanalen, men stod bare og stanget imot ned i bekkenet.
Vi visste hun var stor etter ultralyden tidligere på dagen, og dette sammen med at hun var for langt oppe i fødekanalen betydde at det ikke ville bli aktuelt med sugekopp eller vakuum ifølge overlegen.
Jeg prøvde alt. Stod oppe igjen, lå på siden og stod på alle fire i sengen for å prøve og få henne helt ned.
Men da jeg hadde vært 17 timer i aktiv fødsel kom overlegen inn på ny å sa at jeg ikke hadde mer tid på meg og jeg måtte derfor ta keisersnitt.
Vanligvis ville jeg følt at jeg mistet kontrollen her, men jeg klarte å bevare roen og det positive fokuset selv om jeg var så forberedt på vaginal fødsel etter alle forberedelsene både før og under fødsel.
Samboer og jeg ble ført til operasjonssalen, da jeg hadde så god effekt av epiduralen ga de meg en stor dose av dette under inngrepet som bedøvelse. Jeg var våken hele tiden.
Med den trygge hånden til samboer godt plantet i min kom Emine til verden kl 04.37 den 18. juli. Jeg glemmer det aldri. Klynket hun ga da hun kom ut.
Den varme panna hennes som jeg fikk kysse da de kom bort med henne rett etter inngrepet. Og den gode tryggheten i kroppen min selv om fødselen ble alt annet enn hva jeg hadde sett for meg.
Jeg er hundre prosent sikker på at kurset ditt var helt nødvendig for at jeg kunne få denne fantastiske fødeopplevelsen som jeg fikk.
Kunnskapen, øvingene og det positive fokuset gjorde at jeg beholdt roen hele tiden, og i tillegg faktisk kan si at jeg koste meg gjennom store deler av fødselen fordi jeg kjente i hele kroppen min at jeg kom til å klare det.
Jeg vet jeg sa under svangerskapet at jeg ikke gledet meg til fødsel - dette har defintivt endret seg - jeg gleder meg oppriktig til å forhåpentligvis kunne få oppleve dette igjen.
Og jeg får frysninger av å tenke på at dét trodde jeg aldri jeg kom til å si for et år siden.
Hadde Erlinda idag snakket med Erlinda for et år siden så hadde jeg sagt: «Man kan virkelig forberede seg til en fødsel selvom det finns uendelig med utfall. Du burde gi det en sjanse, du kommer til å bli overrasket.» Tusen takk, Line."