Ida Marie trodde hennes første fødsel var en drømmefødsel og skjønte ikke hvorfor hun gruet seg til å føde igjen. Men etter å ha tatt det fødselsforberedende kurset forsto hun seg selv og kroppen bedre og fikk en fantastisk andrefødsel.
Dette er hennes historie:
"Jeg fødte mitt første barn juni 2020, og trodde at dette var en drømmefødsel. Min første fødsel gikk utrolig fort. Jeg kom inn på sykehuset med 8 cm åpning, og etter to timer på sykehuset var datteren min født. Jeg forsto dermed ikke hvorfor jeg gruet meg så innmari til fødsel nummer to. Vi bestemte oss derfor å ta et fødselsforberedende kurs, i håp om at dette kunne roe nervene mine og den negative holdingen jeg hadde til fødsel.
Det var først etter jeg startet med kurset at jeg forsto hvorfor jeg gruet meg sånn.
Det satte ord på og forklarte hvordan kroppen og hjernen fungerer. Jeg forstod fort at det var adrenalinet som hadde tatt overhånd ved fødsel nummer 1. I tillegg var det flere unødvendige stressfaktorer i overgangen fra hjemmet til sykehuset. Vi måtte levere barn og glemte papirer, som gjorde at vi brukte lang tid før vi var fremme på sykehuset. Med andre ord så ble ikke hormonet oxytocin produsert, og jeg husker derfor fødsel nummer 1 som svært smertefullt!
Under graviditeten ble det veldig mye fokus på hvor stort barnet var, og uten at jeg visste det selv, så var dette en enorm påkjenning psykisk. Etter vi startet med kurset, så forsto vi raskt at dette er noe som vi ikke skal fokusere på. Istedenfor å snakke om baby i negativ forstand begynte vi å fokusere på at baby har det bra og er en frisk og fin gutt.
Vi hørte på lydfilene hver kveld, og fokuserte på oppoverpusten samtidig. Lydfilene fikk meg til å slappe av, og var så verdifulle. Sakte, men sikkert begynte jeg å tenke mer positivt til fødsel, men også tiden etterpå. Fra å være på nippet til å utvikle svangerskapsdepresjon, begynte jeg nå å glede meg til at lillebror skulle melde sin ankomst.
12. februar, 22 dager før termin, gikk plutselig vannet mitt.
Lillebror hadde ikke festet seg, så jeg måtte komme til sykehuset for en sjekk. Jeg var ikke klar for fødsel, og adrenalinet tok overhånd. Mens samboer pakket fødebagen, satt jeg i stolen og skalv. Hele kroppen ristet, og jeg klarte ikke å slappe av. Jeg var livredd. Riene hadde ikke startet, jeg hadde ikke vondt, men jeg var bare ikke klar.
Vi satte på lydfilene og jeg begynte å fokusere på pusten min. Prøvde å gå inn i bobla. Dette hjalp tidvis. Hele bilturen hørte vi på lydfilene og dette fikk meg til å slappe av. Jeg hadde nok ikke klart å finne roen uten dem.
Da vi kom fram til sykehuset begynte riene å komme.
Uten en gang å tenke, så var jeg så fokusert på å puste meg igjennom dem. Vi var helt sikre på at fødselen skulle gå fort, siden det gjorde det med min førstefødte. Men riene var uregelmessige, og det føltes ut som «ingenting» skjedde.
Det rakk å være tre vaktskift mens vi var på sykehuset, og alle jordmødrene vurderte å sende meg ned på pasienthotellet. Helt til de undersøkte meg. Jeg hadde en stor vannblære som var under hodet til baby, som gjorde at baby ikke beveget seg ned i bekkenet. Men jeg fikk stadig større åpning. Jordmødrene syntes jeg var så rolig under riene, og tenkte at riene ikke var så sterke ennå. Selv visste jeg at riene hadde blitt kraftigere, men de var ikke regelmessige.
Etter 15 timer med jobbing og pusting under riene begynte jeg å bli veldig sliten.
Jeg fikk valget om de skulle stikke hull på vannblæra (siden jeg hadde 10cm åpning) eller om jeg ville ha smertestillende slik at jeg fikk slappet av litt før de eventuelt stakk hull. Jeg klarte ikke å velge, og samboer valgte derfor for meg. Jeg fikk dermed epidural.
Legen som satte den var mektig imponert over hvor rolig jeg var under riene. Han omtalte meg som en drømmepasient. Jeg rakk å slappe av i nesten to timer, før vannet gikk av seg selv. Epiduralen begynte å miste effekten og nå var det opp til meg, kroppen og baby å gjøre den siste innspurten.
Det tok 50 minutter fra vannet gikk, til lillebror var ute. Jeg hadde stålkontroll, og kunne kjenne hvordan musklene jobbet med å få baby ned i bekkenet. Jeg klarte å slutte å presse når jordmor sa det, fordi jeg hadde så kontroll. Dette gjorde at jeg kun slapp unna med noen pyntesting.
Jeg følte meg som en superwoman under hele fødselen og hadde stålkontroll hele veien.
For en fantastisk følelse!!! Jeg var tilstede mellom riene, og klarte til og med å snakke og le i mellom dem. Ved min første fødsel, så klarte de ikke å få meg til å prøve andre stillinger enn å ligge på ryggen, og det føltes ut som jeg ikke hadde noen pauser mellom riene. Det var nettopp fordi jeg ikke klarte å slappe av.
Denne gangen klarte jeg ikke å ligge på ryggen. Jeg måtte opp, og jeg måtte være fremoverlent. Jeg klarte å slappe av, og fikk gode pauser mellom riene. Dette gjaldt under hele fødselsforløpet. Lydfilene har med andre ord gjort noe med underbevisstheten min. Det er så fantastisk at jeg ikke har ord! Tusen takk for at du hjalp oss med å få oppleve fødsel på denne positive måten."
Vil du også forberede deg til fødsel sånn som Ida Marie? Du må du sjekke det nettbaserte fødselsforberedende kurset.