Ida hadde et sterkt ønske om å føde hjemme i sin egen stue, og det fikk hun gjøre - helt uforstyrret og i sin egen fødeboble, mens den eldste datteren hennes lå og sov på rommet sitt.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Siden storesøster kom til verden noen dager før termin, og jeg allerede i over fem uker hadde hatt hyppige og sterke kynnere/modningsrier, var vi ganske sikre på at vi skulle få feire jul med lillesøster.
Men det skulle vise seg at lillesøster hadde god tid, og ventet på det nye året.
En iskald og stjerneklar vinternatt, den 5.januar - akkurat én uke etter termin, fikk vi endelig møte henne.
Hun ble født i lyset fra peisen hjemme i stua, omgitt av omsorg, ro og kjærlighet, mens storesøster sov søtt i etasjen over.
Etter å ha prøvd nærmest alle tips og triks for å oppmuntre fødselen til å starte, var lettelsen stor da vannet gikk, på ettermiddagen 4.januar.
Da jeg tidligere har født raskt ringte jeg jordmor med en gang, og vi ble enig om at jeg skulle ta kontakt igjen så fort jeg fikk rier.
I løpet av en halvtimes tid hadde mannen og svigerinnen min gjort stua om til fødestue, og så var det bare å vente på rier.
Jeg hadde jo litt modningsrier, men ikke mer enn «vanlig».
Timene gikk, og riene lot vente på seg.
Jeg prøvde å ikke la meg stresse med at jeg nå hadde fått en «tidsfrist» for når fødselen måtte være i gang, for at jeg skulle få hjemmefødselen jeg drømte om.
Litt etter kl.21 kom jordmor for å sjekke at alt sto bra til med babyen.
Da jeg fortsatt ikke hadde fått noen ordentlige rier, ønsket jeg at hun skulle prøve å tøye livmorhalsen og sette akupunktur, i håp om at det kunne få fart på sakene.
Jeg hadde allerede 4cm åpning, og etter tøying og akupunktur tok riene seg raskt opp i styrke, og ble noe mer regelmessige.
De var fortsatt ikke så sterke at fødselen var i gang, men nok til at jordmor ville bli over natten, i tilfelle.
Hun la seg på gjesterommet, og det var trygt å vite at hun var så nær, da hun egentlig hadde ganske lang reisevei.
Jeg begynte å kjenne på den gode føderusen som jeg gjenkjente fra min første fødsel.
Den gjorde meg lattermild og litt høy på meg selv. Deilig.
Jeg var litt urolig for at riene skulle stoppe opp slik de pleide å gjøre dersom jeg la meg, samtidig som jeg skjønte at det var lurt å hvile dersom det ble fødsel denne natten.
Som fryktet ble riene svakere og pausene lengre etter at vi hadde lagt oss, men jeg gikk inn for å ha tillit til prosessen, og ikke la meg stresse.
Litt etter kl.00 syntes jeg riene begynte å ta seg opp igjen.
De var litt annerledes og sterkere enn tidligere, og en halvtime senere kom en rie som ikke etterlot seg noe som helst tvil om at fødselen var i gang.
Det var virkelig en enorm kraft i disse riene, en annen dimensjon en hvordan jeg husker min første fødsel.
Det krevde alt jeg hadde å være avspent, rolig og puste meg gjennom dem.
Det var intenst og kraftfult - men aldri smertefult!
Jeg forsvant sakte men sikkert inn i den gode fødeboblen. Ble ett med kroppen og pusten, mens de andre tok seg av alt rundt.
Rolig og omtenksomt ble fødebassenget fylt, og stearinlys tent i hele stua. En magisk stemning.
Jeg følte meg så trygg og sterk. Det varme vannet var deilig, og gjorde det lettere å slappe av både gjennom riene og i pausene.
Mannen min ga meg sterkt motpress i hoftene under hver rie. Det føltes som om jeg gikk i oppløsning om han ikke holdt meg sammen.
Jordmor satt i andre enden av rommet.
Strikket, lyttet og observerte. Jeg fikk ro til å følge kroppen og instinktene mine helt uforstyrret.
Samtidig som det var en trygghet å ha henne der.
Gradvis begynte jeg å trykke. Først litt på slutten av riene, så mer og mer.
Det skjedde helt uanstrengt og automatisk, og føltes befriende. Jordmor støttet hodet til babyen i det hun kronet, og jeg pustet henne ut gjennom to rier.
Jeg reiste meg opp på kne, og løftet henne forsiktig opp fra vannet i det hun ble født kl.01.50.
Den råeste, vakreste og mest intense opplevelsen i mitt liv!
Lillesøster var hele 3,7kg stor, våken og like rolig som sin ankomst i denne verden.
Vi vekket storesøster for å hilse på, og plutselig var vi en familie på fire. Så rart og så selvfølgelig.
Etter fødselen følte jeg meg uendelig lett og i superform!
Blødningen var minimal, og jeg fikk ingen rifter.
Rart at fødsel kan være så ukomplisert - som om det var nettopp dette kroppen var designet for!
Jeg er så takknemlig for den fine “fødekohorten” min, som støttet, stolte på meg, og la til rette for denne fantastiske, uforstyrrede drømmefødselen!"
Takk til Ida som ville dele sin positive hjemmefødsel.