Helena fikk ikke den naturlige fødselsopplevelsen hun hadde sett for seg. "Fødselen, med potensiale til å bli traumatisk og ødeleggende fordi den ble så annerledes enn jeg ønsket, ble en sterk og fin opplevelse," skriver hun.
Her er hennes fødselshistorie:
"Jeg ønsket å føde på sykehus, men helst på en måte som kunne minne om en naturlig hjemmefødsel.
Jeg var førstegangsfødende, hadde vært frisk i svangerskapet, jeg følte meg sprek og rolig, og alt lå tilsynelatende til rette for å skape rammene for en harmonisk fødsel på Storken, på Haukeland sykehus.
Jeg skulle føde i dempet lyd og belysning, gjerne i vann, med musikk og lite forstyrrelser annet enn det helt nødvendige fra jordmor.
Med hjelp fra mannen min skulle jeg hente frem urkvinnen i meg, og føde uten smertestillende og annen medisinsk innblanding.
Det var planen.
Det skulle imidlertid vise seg at min fødsel skulle havne langt utenfor de rammene jeg hadde lagt opp til.
Det begynte med at vi på en av de siste svangerskapskontrollene ble gjort oppmerksom på at gutten hadde avflatet vekst, og jordmor var usikker på størrelsen.
Jeg hadde ingen andre symptomer på svangerskapsforgiftning og sviktende morkake, men ble henvist til en undersøkelse på sykehuset hvor de skulle undersøke barnet med ultralyd, estimere størrelse, se på blodstrøm i navlesnoren og vurdere morkaken.
Der skulle de samtidig ta stilling til om fødselen skulle settes i gang.
Jeg kjente at jeg ble kald innvendig. Dette var ikke planen.
Jeg kjente den roen jeg hadde hatt vakle.
Jeg ville at kroppen min og babyen skulle få tid til å samarbeide om når han var klar til å komme ut.
Undersøkelsen gikk sin gang, dette var på selve termindatoen 25/6. Og legen var ikke i tvil om hva han anbefalte.
Barnet virket friskt, men litt lite, og med den avflatede veksten mente han det var tryggest å få ham på utsiden selv om det ikke var mulig å fastslå morkakesvikt.
Anbefalingen var så klar og tydelig, og vi fikk god veiledning, så jeg følte meg ikke på noen måte overkjørt, men litt trist og engstelig med tanke på hva jeg stod overfor sånn helt plutselig.
Jeg prøvde å puste dypt og minne meg selv på en av affirmasjonene; jeg beholder ro og styrke, uansett hvordan fødselen utvikler seg.
Så fikk vi ikke så mye tid til å tenke, jeg ble geleidet inn på føden, måtte si hadet til mannen min i døra på grunn av smittevernreglene rundt covid19, og ble tatt rett inn på et rom hvor det ble planlagt oppstart av igangsetting.
Legen hadde allerede forsøkt å sette inn kateter med ballong uten å lykkes, noe de mente kunne bety at jeg allerede hadde begynt modningen.
Jeg fikk første dose med hormon og ble liggende og vente.
Solen hamret mot asfalten utenfor KK, og gradestokken krøp opp mot 30.
Heldigvis var jordmoren med ansvar flink til å se meg, og hjalp meg med mat og drikke og oppfordret meg til å gå små runder utenfor med jevne mellomrom for å holde meg i bevegelse.
Jeg var ved godt mot, men forberedte meg på at dette kunne ta tid.
Til min overraskelse begynte jeg med rier kl seks på kvelden, og hadde begynnende vannavgang kort tid etter.
Dette var en seier fordi det betydde at de ikke trengte å ta vannet, og jeg følte at kroppen
spilte på lag.
Riene kom regelmessig hvert 3-4 min og var merkbare, men foreløpig veldig
håndterbare.
Jeg ble undersøkt til 3 cm åpning og fikk beskjed om at jeg snart skulle bli flyttet på
fødestue.
Da kunne jeg få ringe mannen min og få han inn igjen.
Det var mørkt på det rommet jeg lå, og selv om jeg lå der med en annen som og ventet på å komme i gang, følte jeg ro, var glad for å være i gang, og generelt ved godt mot.
Da jeg kom inn på fødestuen endret dette seg derimot dramatisk.
Der inne var det lyst og veldig tydelig medisinsk, invasivt miljø.
Jeg ble undersøkt til 4 cm åpning, og vi var fornøyd med fremgangen min, men jeg kjente uroen boble nederst i magen selv om jeg strevde med å holde den under kontroll.
Mannen min kom kort tid etter, og jeg ble koblet til alt mulig overvåkningsutstyr.
Riene kjentes mer nå, jeg visualiserte, pustet og jobbet meg gjennom hver og en. De var vonde, men jeg følte at jeg håndterte det.
Ved de neste undersøkelsene ble det imidlertid klart at utviklingen hadde stoppet opp, til tross for riene, og jeg ble forespeilet muligheten for at de måtte legge på riestimulerende drypp.
Alt handlet om å få han ut innen en viss tidsramme.
Jeg stresset, ante ikke hvordan jeg skulle håndtere riestimulerende og enda mer intense rier, jeg kikket ustanselig på overvåkningen av guttens hjerteaksjon og kjente at den gode kontrollen og roen begynte å glippe for alvor.
Her må jeg bare rose jordmoren enormt.
Hun så hvordan jeg slet, jeg ønsket ikke epidural, men var rådvill, hun veiledet meg på en nydelig måte som hjalp meg å gjenvinne fatningen.
Hun roste meg for pusteteknikkene mine og fortalte meg hvor godt hun synes jeg jobbet.
At hun forstod dette var langt fra hvordan jeg hadde forestilt meg fødselen, men at dette skulle vi klare sammen, på mine premisser, at ingen skulle tvinge meg til noe jeg ikke ønsket.
Dette hjalp.
Dersom riestimulerende måtte til, ble vi enige om at det var lurt å få på plass epiduralen for
sikkerhets skyld.
Når den var på plass slappet kroppen min så godt av og jeg kunne fortsette å jobbe godt med riene og det gikk fremover med åpningen igjen, riene tok seg opp og jeg slapp
riestimulerende.
Jordmoren sa hun var imponert over hvor rolig og fattet jeg jobbet, og jeg nådde 10 cm innen kl 06 på morgenen.
Da hadde jeg kunnet se solen stå opp over Bergen og bade fjellene i et gyllent lys.
Med vaktskiftet kom jordmoren som skulle få meg i mål.
Hun heiet meg frem, med drypp for å få gutten langt nok ned i bekkenet til å kunne starte trykking ble riene lange og intense, men urkvinnen var kommet på plass.
Jeg stod på kne i senga og jobbet ham nedover.
Jeg var sliten, men sterk.
Omsider var vi der. Jeg kjente kroppen ta over, jeg kunne gi etter for trykketrangen, og etter en halv time med aktiv trykking var han ute, endelig.
Jeg trodde jeg skulle revne i det han spratt ut i verden, revne i uendelig smerte, og revne i uendelig kjærlighet.
Jeg hadde klart det.
Mannen min spurte kort etter, ganske blek om nebbet, om jeg noen gang kunne tenke meg å gjøre dette igjen.
«Ja, selvfølgelig», hulket jeg gjennom tårene.
Fødselen, med potensiale til å bli traumatisk og ødeleggende fordi den ble så annerledes enn jeg ønsket, ble en sterk og fin opplevelse.
Dette til tross for alt jeg følte ikke gikk min vei.
Det føler jeg at jeg kan takke dette kurset for, og en gjeng fantastisk kompetente jordmødre.
Definitivt en positiv fødsel.
Jeg hadde glede av kurset i sin helhet, men må innrømme at jeg valgte meg ut enkelte deler som jeg tok med inn i min fødselsforberedelse (og senere fødsel), og lot andre ting ligge.
Blant annet valgte jeg aldri å gå over til ordet bølge i stedet for rie, da rie ikke ringer med spesielt negativ klang for meg.
Jeg brukte heller ikke mye tid på å lytte til innleste avspenningstekster og lydfiler.
Imidlertid har jeg jobbet mye med trening av pusteteknikk, jeg søkte opp andre videoer (i tillegg til kursets) til veiledning, og øvde.
Jeg har også fra før jeg ble gravid brukt YouTube- og internettfenomenet ASMR mye i forbindelse med avspenning og fortsatte å bruke utvalgte favoritter derfra på kveldene ved siden av pustetreningen frem mot fødsel.
Jeg skrev ned positive affirmasjoner, noen forfattet jeg selv, andre tok jeg fra listen i kurset, leste dem inn på mobilen og hørte mye på disse når det nærmet seg fødsel.
Ikke minst øvde jeg meg på å visualisere, noe jeg var lite kjent med fra før. Bildene som gikk igjen hos meg var såpebobler som danset og steg oppover og en stor, langsom, gyllen soloppgang."
Tusen takk til Helena som ville dele historien sin!
Comments