Fødselshistorie: - Det var ikke før utskrivelse at jeg skjønte at det hadde vært en styrtfødsel

Som førstegangsfødende ble Gudnys fødsel på ABC i Oslo mye raskere enn hun hadde forventet. "Det var fantastisk å kjenne hvordan kroppen jobbet selv, instinktivt," forteller hun.


Her er hennes fødselshistorie:

"Fra ca. midten av 2. trimester ble jeg overveldet av fødselsangst, og da samfunnet gikk i lockdown i tillegg, fikk jeg en panikkfølelse.


Jeg hadde hørt om hypnobirthing og bestemte meg for å ta kurset for å se om det kunne hjelpe meg.


Jeg hadde likevel mine tvil, da jeg tenkte at jeg uansett kom til å takle smertene dårlig og at frykten kom til å ta overhånd.


Jeg var stadig vekk i tvil om jeg hadde valgt riktig fødested, med kun naturlig smertelindring.


Samboeren min og jeg gikk gjennom hele kurset sammen, og hørte på lydfiler flere kvelder da vi skulle sove.


Jeg øvde på visualiseringer, positive affirmasjoner (hadde lapper hengende rundt i leiligheten), oppoverpusten, mm.


Selv om jeg var dedikert og jobbet mye med kurset, ble jeg stadig vekk overveldet av frykten for fødselen, og tenkte at det at jeg var redd kom til å ødelegge for meg.


Fødselen


Jeg våknet i 10-tiden av svake magesmerter seks dager før ultralydterminen.


Tenkte at det muligens bare var litt mageknip, men begynte så smått å pakke ferdig fødebagen og spiste en god frokost.


Smertene kom etterhvert med jevnere mellomrom, og jeg sa til samboeren min at det neppe ble en juni-baby på oss. Han avsluttet hjemmekontoret og ordnet praktiske ting mens jeg oppoverpustet meg gjennom riene. Det var fra ganske tidlig av ca. 3 min mellom rier som varte i ca. 30 sekunder. Jeg fikk hentet meg fint inn i pausene og ønsket neste ri velkommen når den startet. Ble overrasket over at smertene var fullstendig borte mellom riene. I 15-tiden ringte vi inn til ABC-klinikken for å gi beskjed om at riene var i gang og rådføre oss om hva vi skulle gjøre videre. Vi fikk beskjed om at vi kunne komme hvis vi ville, men at vi godt kunne vente også. Jeg ønsket å være hjemme så lenge jeg kunne - noe som også overrasket meg, da jeg på forhånd hadde trodd at jeg skulle føle meg tryggere på sykehuset. Jeg fortsatte å telle rier og oppoverpuste, og i 18-tiden ringte vi igjen til ABC. Vi fikk samme beskjed, og jeg sa da at vi sannsynligvis kom om en liten stund. Vi bestilte taxi og jeg satte meg bak med øynene lukket og lydfil med positive affirmasjoner på ørene og pustet videre. Merket at riene stoppet litt opp da vi ankom sykehuset og måtte svare på korona-spørsmål osv. Jeg ble undersøkt i 19-tiden og hadde da 2-3cm åpning.


Vi fikk fødestue, med dempet belysning, "levende lys", tilgang på yogaball og dusj. Jeg ønsket hver ri velkommen og fokuserte på oppoverpusten hele tiden mens smertene tiltok. I pausene spiste og drakk jeg litt og pratet og tøyset litt med samboeren min. Jeg satte meg i dusjen og brukte varmt vann som smertelindring på magen og korsryggen, og det hjalp veldig. Ble sittende en stund i dusjen og pustet videre. Jeg lå ikke i sengen i det hele tatt, men byttet på å sitte på yogaball, stå med prekestol og å bevege meg rundt i rommet. I 23-tiden kjente jeg at jeg begynte å bli klar for å komme meg oppi badekaret, og spurte jordmor om det kunne la seg ordne. Hun spurte om jeg ønsket å bli undersøkt igjen, og jeg kjente en liten bekymring for at det hadde vært liten fremgang og at det var for tidlig å bruke badekaret. Etter litt vurdering bestemte jeg meg for å takke ja til ny undersøkelse. Det første som skjedde da hun startet undersøkelsen var at vannet mitt gikk utover hele sengen. Vi lo litt av det, og jordmor sa at hun måtte dobbeltsjekke for det virket som jeg hadde mye åpning allerede. Det viste seg at jeg da hadde 8cm åpning! Jeg ble veldig glad og sa at jeg nå var klar for badekaret. Det tok litt tid å fylle det opp, og jordmor var i mellomtiden inne hos en annen fødende. Da badekaret var klart gikk jeg oppi og nesten umiddelbart startet pressriene for fullt. Siden jeg hadde forberedt meg til fødsel, så skjønte jeg at det var pressrier og ikke at jeg måtte veldig på do. Jeg sa til samboer at han måtte ringe på og få jordmor inn igjen fordi jeg måtte presse. Da hun kom inn igjen sa hun at jeg bare skulle følge kroppen min. Det gjorde jeg, og kroppen presset det den kunne. Det var fantastisk å kjenne hvordan kroppen jobbet selv, instinktivt.


Jeg har tidligere trodd at fødende skriker av smerte, men opplevde selv at jeg skrek av kraft - at alle deler av meg samarbeidet for å få ungen ut.


I løpet av femten minutter var han ute og jeg fikk ham på brystet kl. 00:50.


Det var helt sprøtt og fantastisk.


Jeg måtte sy ett sting og jordmoren sa at det nesten ikke så ut som at jeg hadde født.


Jeg var ikke redd et eneste sekund og tenkte flere ganger under fødselen (også under pressingen) at dette kan jeg gjøre igjen.


Jordmødrene sa at jeg var en skikkelig fødekvinne, og at de ikke hadde trodd at jeg kom til å føde den natten siden jeg var førstegangsfødende.


Det var ikke før utskrivelse fra barsel at jeg skjønte at det hadde vært en styrtfødsel.


Et ord jeg har negative assosiasjoner til, men i mitt tilfelle ikke hadde noen som helst negativ opplevelse av.

Personlig kan jeg ikke si at det ikke var vondt, men jeg kan si at smertene i aller høyeste grad var håndterbare, og at de var mindre enn forventet.


Og premien var fantastisk!"


Tusen takk for at du ville dele, Gudny! Les mer om vårt fødselsforberedende kurs.

Hvordan kan jeg hjelpe deg med din fødselsforberedelse? Send meg en melding her!

  • Instagram
  • Facebook
  • Twitter
  • Pinterest Social Icon

info@positivfodsel.no

+47 46 52 25 35

© 2020 Positiv Fødsel