Renates positive fødselshistorie med god støtte fra mannen: - Han kunne ikke vært til større hjelp

Førstegangsfødende Renate og mannen hennes jobbet så godt sammen med "massasje, pustehjelp, påminnelser om å nyte «feriene» som vi kalte det, og gode samtaler, tro det de som kan", forteller hun.

Renates positive fødsel

Her er hennes positive fødselshistorie: "Igjen vil jeg gjerne takke deg for kurset ditt. Som jeg sa er jeg utrolig glad for at jeg tok det og brukte ventetiden med å lese og se andre fine historier. Men aller mest er jeg så glad for at min mann tok det. Om jeg ikke var forelsket i han før, så er jeg det iallefall nå. For en mann og for en støttespiller! Han kunne ikke vært til større hjelp for meg! Vår lille mann kom til verden 28.06, på termin. Jeg våknet opp kl 04 dagen før med litt murringer nederst i magen, smilte for meg selv over at ting var i ferd med å skje. Jeg hadde bestemt meg for å bli hjemme så lenge det lot seg gjøre. Jeg fikk corona i uke 37, og var redd etter det for å være på sykehuset alene. Dagen gikk med på å slappe av, bade, vaske hus, øve på oppoverpusten, spise og høre på musikk.


12 tips til en positiv fødsel Kl 19 kjørte mannen sønnen til toget ettersom intensiteten tok seg litt opp. Slimproppen gikk før han kom tilbake, jeg hadde 3 rier på 10 minutter og var overbevist om at fødselen var igang. Hva visste vel jeg, jeg hadde ikke gjort dette før.


Vi ringte sykehuset og de ba oss om å ikke forhaste oss, men at vi kunne komme inn når vi følte det var rett. Jeg tok på nye, kritthvite joggesko, kjole og fikset håret. Klar for å føde. På sykehuset ble jeg sjekket. Med 1-2 cm åpning ble vi anbefalt å dra hjem igjen for å slappe av. Det gjorde vi. Slappe av klarte jeg ikke.


Mannen var storfornøyd, han rakk nemlig store deler av fotballkampen, det var jo EM. Var det derfor han var så ivrig på å dra hjem igjen? Jeg satt på yogaball, ruget og sto i riene. Jeg hadde fortsatt gode pauser, og fikk fokusert på å slappe av imellom. Det beste rådet fikk jeg av min svigerinne «ta hver ri for det den er», kraftfull, ikke tenk på neste. Ved midnatt tok ting seg ordentlig opp, og jeg fikk litt problemer med å konsentrere meg om pusten. Mannen var der, minnet meg på det og ga meg god massasje i korsryggen. På dette tidspunktet tror jeg at panikken tok litt overhånd, og jeg tvilte for aller første gang på min egen styrke og hva jeg var kapabel til. Jeg begynte å gråte og ba mannen ringe til sykehuset for å si at jeg trengte epidural. Jeg tror den samtalen aldri ble tatt. Han synes det var en bedre ide å tappe vann i badekaret, tenne lys, sette på en spilleliste og holde meg med selskap på en stol ved siden av. Med massasje, pustehjelp, påminnelser om å nyte «feriene» som vi kalte det, og gode samtaler, tro det de som kan. Etterhvert også hjelp til å holde hår og bøtte ettersom jeg ble kvalm og måtte kaste opp. Etter halvannen time i badekaret holdt jeg på å miste det litt, klarte ikke å puste meg gjennom lenger. Og han synes det var på tide å dra tilbake til sykehuset. Denne gangen fikset jeg verken håret, tok på meg kjole eller nye joggesko. Jeg orket ikke å verken å tørke meg eller ta på undertøy. Kun en stor t-skjorte. Det var tross alt midt på natta, vi kom ikke til å møte noen allikevel. Sykehuset er kun 5 min unna når det ikke er trafikk. Litt før 03 hadde vi fått rom, jeg målte 4 cm og det var så befriende å vite at ting endelig var i gang. Det hadde ikke gått 20 min engang før jeg følte pressetrang. Jordmor sa hun trodde det var litt tidlig, men ville måle meg igjen. Fra 4cm til 8cm på 20 minutter. Det var bare å hoppe i badekaret, dette kunne gå fort. Jeg kom til å få svømmehud etter dette siste døgnet. Det var så utrolig deilig å endelig kunne jobbe med kroppen. Epiduralen jeg så gjerne ville ha for et par timer siden viet jeg ikke engang en tanke! Jeg fikk fortsatt gode, helt smertefrie pauser imellom, hvor vi kunne prate og jeg ble servert rød sykehussaft med knuste isbiter. Den safta er undervurdert! Min mann og vår fantastiske, rolige jordmor Marianne heiet på sidelinja og guidet meg fint gjennom. Snart skulle vi få hilse på. 04:47 var han her, og følelsen var overveldende. Herregud, jeg hadde akkurat født!

Renate og hennes nyfødte baby

Jeg har skrevet det før, men igjen: tusen takk for at du sprer så bra informasjon, positivitet og gode historier.

Nyfødt gutt på sykehuset

De kom så godt med i ventetiden, i fødsel og i ettertid. Hypnobirthing-spillelistene bruker jeg ennå, samme med pusten. Den har kommet godt med i ettertiden også. Takk til deg, min mann og jordmor Marianne på SiV." Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Renate? Da må du sjekke ut det fødselsforberedende nettkurset!