Førstegangsfødende Helena hadde som mål å føle seg trygg, ha så mye kontroll hun kunne ha, stole på kroppen og gi slipp. Fødselen kunne ikke ha gått bedre, forteller hun.
Her er hennes positive fødselshistorie:
”Det er lite jeg føler jeg har vært mer forberedt på enn denne fødselen, samtidig som jeg var 100% uvitende om hva jeg skulle forberede meg på.
Midt i en global pandemi og all usikkerheten rundt graviditet, fødsel og tiden etterpå følte vi veldig trygghet i å lære så mye som vi gjorde gjennom kurset.
Det å lære inngående om hva som faktisk skjer og kan skje i løpet av en fødsel, og lære om alle rettighetene vi som fødekvinner har, var virkelig gull verdt!
Å lese andre positive fødselshistorier var et veldig godt verktøy i forberedelsene. Alt dette bidro til at jeg klarte å snu alle «skrekkhistorier» og diverse råd og tips om til noe jeg kunne dra fordel av.
Til og med VG-saken om kvinnen som fødte i minus 10 grader i korona-teltet utenfor Ullevål klarte jeg åsnu til «min fordel» -og etter å ha lest saken tenkte jeg «Okey, dette kan faktisk skje. Greit å vite, da kan jeg forberede meg på det også!»
Og den tankegangen klarte jeg å ta med meg i alle settinger. Veldig glad for det!
Det snakkes mye om drømmefødsel, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville etablere noen drømmefødsel i frykt for å bli skuffa.
Men jeg hadde satt meg noen mål; føle meg trygg, ha så mye kontroll jeg kunne ha, stole på kroppen og gi slipp.
Jeg var veldig forberedt på at fødselens start ikke kom til å skje slik mange tror, den typiske film-fødselen –og dette var noe av det jeg tenkte mest på; hvordan kommer det til å starte? Forstår jeg at det har startet? Hvordan kjennes bølgene/riene ut? Forstår jeg at det er bølger?
Men likevel –til min store og gledelige overraskelse startet det hele faktisk med spontan vannavgang ved midnatt, 4 dager før termin. Uten noen som helst forvarsel. Først da jeg faktisk innså at det var vannet som hadde gått tok skjelva meg, og skjelva fikk være med hele veien –helt til lille var ute, og litt til (ingen som snakker om skjelvinga, men alle jeg har snakket med i etterkant har opplevd det!).
Et par timer etter vannet hadde gått startet bølgene, og som antatt var jeg usikker på om dette faktisk var the real deal. Det føltes bare som litt menssmerter/murring. Jeg tenkte at det kan ikke skade å ta tiden, hvis det faktisk er bølger vi snakker om her.
Ullevål ba meg komme inn på sjekk 8 timer etter vannet hadde gått, så vi prøvde å sove noen timer uten særlig hell før vi dro til sykehuset på morgenen.
Bølgene vedvarte, i variert styrke, og vi fortsatte å ta tiden. På observasjon var alt fint med baby, men jeg hadde høyt blodtrykk (for første gang i graviditeten), så jeg ble lagt inn og samboer som satt i bilen utenfor og ventet måtte pent kjøre hjem igjen –ikke en god følelse for verken han eller meg.
Jeg fikk komme på venterom på føden, med en superhyggelig jordmor som leste fødebrevet mitt og responderte veldig godt på det. Jeg fikk være alene, så litt på serier på mobilen og pustet meg gjennom bølgene som jeg fortsatte å ta tiden på.
Fikk en blodtrykksdempende tablett som funka fjell, og jeg følte at bølgene hadde tatt seg opp ganske godt etter noen timer. Siden vannet hadde gått spontant ønsket de ikke åvaginalundersøke meg unødvendig på grunn av infeksjonsfare, men etter ca.
4 timer ble vi enige om å sjekke ståa da jeg synes bølgene reiv ganske godt. Jeg kunne seriøst ikke fått en bedre beskjed: JEG HADDE 5 CM ÅPNING! 5 cm betydde grønt lys for samboer,og jeg ble flyttet over på føden.
Vi «tok over» fødestua, dempet lyset, hang opp lyslenker og satte på musikk. Alle som kom innom synes det var såå koselig!
Hadde skrevet i fødebrevet mitt at jeg veldig gjerne ville bruke vann som smertelindring, og fikk et stooort fint rom med badekar –men på grunn av blodtrykket kunne jeg bare titte bort på badekaret som jeg ikke fikk lov å bruke... Vi jobbet veldig godt sammen om oppoverpusten, og på hvert utpust sa samboer «gi slipp».
Bølgene ble mer kraftfulle med tiden som gikk. Ved vaktskifte kom jordmor Johanne, en fantastisk dame som vi jobbet utrolig godt sammen med. Vi fant plutselig ut at vi hadde flere bekjente, og ikke minst at hun selv var gravid og tok Positiv Fødsel-kurset!
Hun synes det var sååå kult å se kurset «in action»! Vi fikk enormt masse skryt for god pusting og kontroll.
I etterkant følte jeg også at mange av de avgjørelsene som ble tatt underveis ble tatt med bakgrunn i kurset og fødebrevet mitt, som f.eks. at vi aldri snakket om epidural!
Det var faktisk ikke før alt var over at jeg innså at jeg søren meg klarte dette uten medikamentell smertelindring.
Fytti katta så kult det er å tenke over!
Timene gikk og lille var ikke så gira på å komme lengre ned i bekkenet. Jeg gikk, sto, satt og lente megover yogaball, sto på alle fire, you name it –I did it!
Men lite skjedde. Jeg synes det var litt vanskelig å bli utfordret på noen av tingene jeg hadde skrevet i fødebrevet, som gikk på mine rettigheter og som utfordret sykehusets prosedyrer.
Det var vanskelig å «si imot» helsepersonellet, og jeg synes det var vanskelig å begrunne mine ønsker. Midt oppi alt var det også vanskelig å argumentere godt nok for mine ønsker, så jeg fikk veneflon just in case, og fikk tilbud om stripping – men det ble ikke noe av.
Brukte varmekompress, pust og affirmasjoner som smertelindring. Samboer sto også godt imot korsryggen min ved hver bølge, noe som føltes utrolig bra. Han var med på pusting hele veien -virkelig uvurderlig! Dette var en jobb vi gjorde sammen. Jeg hadde ikke klart meg uten han!
Jeg var veldig in the zone, og følte jeg jobbet veldig godt med mer og mer kraftfulle bølger.
Baby fikk sensor på hodet, og bølgene mine ble målt med belte rundt magen. Neste måling var på 7-8 cm, også en gledens nyhet!
Klokken var nå rundt 17. Jeg fikk gå i dusjen da jeg på et tidspunkt følte jeg trengte endring i smertelindringen, og da kom trykketrangen i det jeg sto på knærne lent over en krakk med dusjen i ryggen.
10 cm åpning var et faktum.
Jeg husker ikke helt tidspunktet her, men tror klokka var rundt 19-20. Jeg fulgte kroppen hele veien, og på et tidspunkt følte jeg at bølgene nådde en topp så jeg spurte om det var mulig å få noe for smertene.
Jordmor Johanne som var hos oss det meste av tiden (men også ga oss rom og tid for oss selv) nevnte noe om pudendal bedøvelse, men presiserte at den beste smertelindringen nå var å få lille ut.
For å få litt fortgang i ting får jeg riefremkallende drypp og legen var innom for å sjekke ståa. Det var tidvis mye folk på stua, og jordmorJohanne var god på å gi beskjed om at jeg ønsket en stille og rolig atmosfære. Babyen hadde det bra, men de fulgte nøye med.
Jeg måtte stå over noen bølger for at lille ikke skulle bli for stressa. Med legebesøk måtte jeg over på rygg med beina i bøyler, som egentlig var noe jeg ikke ønsket, men jeg var for dypt inne i min egen zone til å si noe på det.
Jeg fikk 1 time på å trykke (prosedyre) –og vi var litt uenige om hvordan pusten skulle være i trykkefasen. Det ble ingen nedoverpust på meg, jeg fikk beskjed om å puste godt mellom bølgene –men når bølgen kom skulle jeg holde pusten og presse alt jeg kunne.
Jeg husker jeg fortsatte å variere posisjon og fikk beskjed om å endre stilling når pulsen til baby endret seg. Vi hadde vært sååå gode på pust at det ble helt unaturlig og veldig vanskelig å plutselig holde pusten!
Nytt vaktskifte, men jordmor Johanne ville ikke gå – hun skulle hilse på lille før hun dro fra jobb! Klokka var vel rundt 22 nå, og tiden for pressing begynte å renne ut. Jeg fikk 15 min ekstra tid før de «måtte gjøre noe».
Jeg fikk kjenne på hodet hennes, det var ganske absurd! Jeg husker noen snakket om sugekopp, og legen kom inn på nytt –som betydde tilbake på rygg og beina i bøyler. Så er trykketiden min ute, og jeg får beskjed om at de ønsker å gjøre et klipp før det settes sugekopp.
Med en del folk inne på stua sniker jordmor Johanne seg ut for å gjøre plass.
Nå nærmer det seg virkelig! På dette tidspunktet skjer det noe i hodet mitt som jeg ikke kan forklare.
Jeg har hatt øynene igjen de siste timene, presset meg knallrød i fjeset og blå på leppene – med en samboer som jobber som en helt for å støtte meg.
Jeg åpner øynene så vidt, og i sidesynet ser jeg sugekoppen!
Jeg ligger på rygg, og idét neste bølge kommer klarer jeg faktisk å presse ut hele babyen på ett press!
Det var den villeste følelsen! Jordmor Johanne sto plutselig ved siden av meg, og sa «du skulle ikke ha sugekopp du!»
Hun hadde såvidt rukket å gå ut døra. Jeg fikk også vite i etterkant at det var legen som hadde tatt imot lille, da vakthavende jordmor hadde tatt av seg hanskene siden de skulle sette sugekopp - det var altså bare legen som hadde på seg hansker!
Jeg var i ekstase, og ganske distansert. Uforklarlig følelse. Lille skrek og jeg fikk henne opp på brystet med en gang. Også var hun plutselig bare der!
Jeg tror aldri i mitt liv jeg har vært så lettet som akkurat da.
Det ble med 10 timers aktiv fødsel, men jeg følte jeg hadde et så godt forløp at jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke kunne gått bedre!
Vi fikk uendelig mye skryt for pustingen, roen og kontrollen.
Uten å ha noe å sammenligne med, føler jeg ikke at dette hadde gått så bra hadde det ikke vært for alle teknikkene vi hadde lært på kurset –jeg er rett og slett overbevist om at det ikke hadde vært en så god opplevelse uten Positiv Fødsel!”
Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Helena? Da må du sjekke ut det fødselsforberedende kurset.
Comments