Selv om førstegangsfødende Veronika ikke gruet seg noe særlig til fødselen, så var det én ting hun bekymret seg for; å miste kontrollen. Men med konkrete arbeidsoppgaver, god pusteteknikk og en samboer som støttet henne på best mulig måte, så fikk hun en skikkelig positiv fødselsopplevelse.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Da jeg først oppdaget at jeg var gravid meldte en haug av følelser sin ankomst. Som sikkert de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Man blir glad, nervøs, spent, usikker, skråsikker – ja, alt på en og samme tid.
Mest av alt var vi glade, og etter hvert som tiden gikk følte man seg mer «sikker» i rollen som gravid, om man kan si det.
Folk kunne spørre meg; «Gruer du deg til føde? Tenker du mye på det?». Og helt oppriktig svarte jeg at «Nei, vet du hva, det tenker jeg ikke så mye på».
Likevel kjenner jeg meg selv godt og er det noe jeg er redd for, så er det å miste kontrollen.
Og var det noe jeg hadde hørt om fødsel, så var det at man bare måtte slippe taket og bare gi fra seg kontrollen. Ok, det syns jeg hørtes skummelt ut. Det liker jo ikke jeg.
Jeg begynte dermed å lete etter måter jeg best kunne forberede meg for denne ukontrollbare hendelsen, selv om jeg godt visste at man ikke kunne forberede seg noe helt på det.
Så, til tross for at jeg ikke gruet meg eller var særlig nervøs for fødselen startet jeg på kurset til Line – Positiv Fødsel.
Som førstegangsfødende var det mye i kurset som var helt kanon for meg.
Når jeg først skulle miste kontrollen så var det gull verdt å vite hva som faktisk skjedde med kroppen min i akkurat det øyeblikket. Hvorfor jeg fikk vondt, og hvor lurt det faktisk var å la kroppen jobbe – og miste kontrollen!
Og jeg kjenner meg selv godt, som sagt, og når fødselen nærmet seg så kom også nervene. En liten redsel for å skulle føde. Men det kom også en annen følelse.
En følelse av å glede seg. I flere måneder hadde jeg terpet og øvd på pusteteknikker, min kjæreste og barnefaren hadde hver kveld stryket meg på ryggen og vi hadde sammen forberedt oss på den hendelsen man ikke kan forberede seg helt på.
Jeg gledet meg til å teste ut teknikkene og de nye ferdighetene mine!
Og det er her selve fødselshistorien begynner. Åtte dager på «overtid» og dagen før trivselskontroll nummer to startet det hele. Litt tidlig på kvelden kjente jeg noe som andre har beskrevet som rier. Rart, tenkte jeg.
De var ikke regelmessige og avtok etter hvert. Jeg gikk og la meg – en smule nervøs og spent. Rundt klokken 1 var jeg oppe for det faste dobesøket.
Da hørte jeg et lite «klikk» fra innsiden av meg og jeg tisset mer – men jeg tisset ikke, på en måte.
«Vannet må ha gått», tenkte jeg.
Helt riktig. Det hadde det. Jeg sa ifra til samboeren min og sammen rigget vi oss til i stua for å se på hyggelig.
Jeg hadde jo lest at det kunne ta laaaaang tid før riene startet selv etter at vannet har gått.
Vi hadde så vidt rigget oss til, med håndklær og tissetepper i sofaen, før den samme følelsen fra tidligere på kvelden kom tilbake.
Herifra gikk det fort. Veldig fort.
Jeg ringte sykehuset og de ville ikke ha meg inn før det var fem minutter mellom riene. Ok, tenkte jeg. Nå er det tid for å ta fram disse teknikkene fra kurset og takle smerten hjemme – uten å bli redd.
Men etter kun en halvtime kom riene med fem minutters mellomrom og vi måtte igjen ringe sykehuset.
«Ja, da får dere komme innover», var beskjeden.
Ok, nå skjer det. Og da begynte jeg å kjenne litt på angsten. Jeg skalv litt og ble litt fjern. Og så husket jeg på å puste, eller, samboeren min minnet meg på det, blir riktig å si.
Kjøreturen til sykehuset tar om lag 40 minutter. Jeg hadde regnet meg fram til at det dermed skulle være åtte rier å puste seg gjennom i løpet av kjøreturen. Jeg tok feil. For det tok seg opp. Noe så voldsomt.
Da vi var framme var det kun 1,5 minutt mellom riene.
Snakk om å miste kontrollen! Å gå fra å tro det bare skulle være åtte rier, til at det ble mange, mange flere. En klassisk situasjon hvor jeg tidligere ville ha blitt redd eller usikker.
Men det rakk jeg aldri å bli. Hvorfor? Jo, fordi jeg og samboeren min hadde øvd så lenge på å telle og puste meg gjennom riene. Dette ble dermed det eneste fokus i løpet av kjøreturen.
Sykehus har som regel heller ikke noe kul atmosfære, og tidligere besøk har vært i mindre hyggelige ærender. Dette er også et aspekt som kunne ha vært med på å gjøre en mer utilpass.
Men, som den pliktoppfyllende student jeg er, så fortsatte jeg å fokusere på pusten.
Jeg glemte alt annet rundt meg, på en måte. Riene var ganske kraftige og jeg følte på mange måter at jeg var alene i rommet. Med stemmen til samboeren som sa «husk å puste».
Fra jeg kom inn på sykehuset, med 4 cm åpning, til lille jenta vår var ut, tok det to små timer.
To timer hvor jeg pustet inn i lystgassmasken og presset som en urkvinne. Med en samboer som heldigvis hadde vært med på kurset og til stadighet minnet meg på at jeg måtte huske å puste inn litt luft også.
Jeg rakk (nesten) ikke å bli redd. Noe av grunnen kan så klart være at det hele gikk så fort, men jeg tror det mest avgjørende årsaken var at jeg hadde «arbeidsoppgaver».
Ved å ta kurset flere måneder i forveien og øve hyppig på teknikkene gikk dette automatisk.
Underbevisstheten min gjorde jobben. Som de fleste andre som gir en tilbakemelding på kurset, så fikk vi veldig mye positive tilbakemeldinger fra jordmoren.
Hun sa noe som at «jeg slapp å gjøre noen ting», og viste til at jeg pustet meg godt gjennom dette uten veiledning. At pressingen på den måten ble fin og riktig, om man kan si det.
Som førstegangsfødende hadde jeg jo ingen preferanser, men jeg tror virkelig at kurset gjorde dette til en veldig god opplevelse.
Pusteteknikkene og lydfilene har jeg tatt med meg nå i barseltiden – for oh boy, det er da den virkelig jobben starter!
Tusen takk for et supert kurs, Line. Det vil varmt anbefales videre!"
Hvis du vil forberede deg til fødsel på samme måte som Veronika, så må du sjekke ut det fødselsforberedende kurset!
Comments