Førstegangsfødende Toras positive fødselshistorie: - Det var det største øyeblikket i mitt liv!

Tora ble overrasket da fødselen startet før termindatoen. Det ble tøft på slutten for henne, men hun beskriver fødselen som “det mest intense og fantastiske” hun har opplevd.


Her er hennes positive fødselshistorie:


”Nå er det nettopp tre måneder siden jeg fødte min nydelige datter, 8 dager før termin.

Det var det mest intense og fantastiske døgnet jeg noensinne har opplevd. Jeg føler virkelig at hva en fødsel er blir nedtonet.


Kurset var en god støtte i svangerskapet, som bidro til at jeg gikk fra bekymring og uro, til å kose meg og nyte tiden.


Jeg gjorde øvelsene, gleda meg og fokuserte på positive fortellinger om fødsler.


Jeg vil ikke kalle fødselen en drømmefødsel. Likevel var det en utrolig kraftfull opplevelse, som jeg er stolt av og føler sterk mestring av å tenke på.


Rett etter fødsel følte jeg ikke at jeg hadde gjort det helt selv. Slutten ble litt dramatisk, med riestimulerebde drypp som gjorde at pressriene gikk slag i slag og det som føltes som en lang fase der jeg ikke følte at det kom til å gå.


Men da jeg snakka med de fantastiske jordmødrene etterpå, fikk jeg tro på at jeg hadde gjort det selv og at det gikk bra, selv om det opplevdes dramatisk.


Den største delen av fødselen var imidlertid nesten to døgn med rier som kjentes som menssmerter i korsryggen.


Disse økte gradvis i intensitet, mens jeg lyttet til affirmasjonene, rullet på yogaballen, og var i min koselige sone fra graviditeten.


Den andre natta var de såpass at jeg våkna av de ca hver halvtime, men ikke verre enn ved mens.


Utpå dagen fredag ble de kraftigere slik at jeg i større grad måtte bruke pusten, og først da begynte jeg å faktisk tro at det kunne være fødselen.


At hun skulle komme 8 dager før termin hadde jeg ikke trodd som førstegangsfødende.


Da vi reiste til sykehuset fikk vi fødestue med en gang ca kl 15 fredag og mannen fikk komme inn.


Jeg hadde da 2-3 cm. Jeg satte på en playlist jeg hadde hørt på i graviditeten, dempet lysene, og i 5-6 timer viba jeg i min sone.

Vi fikk være i fred og når de sjekka innom følte jeg ikke at de forstyrra, men forstod godt hva jeg hadde beskrevet i fødebrevet om ro osv.


I nitida ca ble vi enige om å sjekke på ny og da var det vel 4-5cm. Det var god hjelp fra kurset å ikke fokusere på om det var lite eller mye, og jeg opplevde det som god fremgang. Etterhvert begynte jeg å bli sliten, samtidig som riene begynte å ta ordentlig tak. Da fikk jeg lystgass, som jeg brukte hele natten når jeg våkna av rier.


Samtid gjorde kjæresten hip squeeze, og disse to tingene gjorde at jeg følte meg støtta, fikk hvile mellom riene og hadde det godt selv om det var intenst.


Lystgass var også topp sammen med oppoverpusten. Jeg holdt muligheten for epidural åpen, men det gikk fint uten. I 4-tida tenkte jeg at "nå klarer jeg ikke mer".

Da hadde jeg holdt på sykt lenge og begynte å føle at jeg ikke hadde mer krefter.


Samtidig hadde jeg da full åpning og det var vel rundt her at pressriene begynte. For en følelse! Kroppen ble tatt over og det var bare å gi seg hen.


Dessverre stoppa disse litt opp etter en stund og det ble en heftig slutt med mange ulike stillinger, drypp og påfølgende hyppige pressrier, og en del ekstra folk i rommet.


Leger ble tilkalt og de var bekymret for press på babyens hode og hjertelyd, noe som gjorde meg veldig redd for babyen min.


Det skjedde flere ganger at jordmor trodde hun skulle komme på neste press, men så gled hun inn igjen.


Det var tøft fordi jeg da ble demotivert og etterhvert følte at det ikke skulle gå. Men så gikk det jaggu likevel. På et tidspunkt følte jeg at en jordmor "ropte" at jeg skulle fortsette å ta i, en annen trøsta og gav meg oksygen, mens kjæresten ropte "jeg ser henne, nå kommer hun!".


Og med kjernekraft fra meg kom hele jenta ut i ett og satte i et gryl kl 06.11.


Det var det største øyeblikket i mitt liv.


Der var hun. Så levende, nydelig, og lik på pappaen sin. Jeg elska henne umiddelbart. Jeg rivna litt og måtte sy 2-3 sting 3 steder. Til de som er redd for det vil jeg si at det var ikke så ille som jeg hadde forventa. Jeg merka hverken at jeg rivna eller syinga, og de ble raskt helt bra igjen.


Anbefaler isbind og å forsøke å få til tilbakelent/sideliggende amming så fort du og babyen får det til.


Jeg fikk det først til etter noen uker, og siden jeg var så fokusert på amming overså jeg litt at det ikke var så godt å sitte så mye rett på. Jeg var SÅ høyt oppe etter fødselen, samtidig som jeg var litt trist fordi jeg hadde blitt redd på slutten.


Det føltes først som et nederlag. Men etter at jordmødrene hjalp meg å gå gjennom og sortere tankene og jeg fikk fødselen litt på avstand, tenker jeg at forberedelsene hjalp meg å føle meg veldig rolig lenge og at jeg kanskje hadde blitt redd tidligere uten pusteteknikk og affirmasjonene.


I den siste fasen støtta jeg meg i stedet 100% på folkene rundt meg, og jeg ble veldig opptatt av at jordmor skulle være nærme og si hva jeg skulle gjøre.


Jeg følte helt ærlig at jeg elska de etter fødselen. For noen flinke folk.


De andre legene var tilkalt pga prosedyre, men de måtte aldri gripe inn heldigvis. Eneste var at jeg fikk ikke føde i vann fordi jeg gikk opp 22 kg i graviditeten og grensa var 20 kg.


Det var ganske hull i huet og grunnen jeg fikk var at det var prosedyre.


Det var jordmødre på en tidligere vakt som sa dette. Jeg turde i allefall å be om grunn, selv om jeg ikke orka å insistere.


Jeg kunne få være i badekar underveis, men hadde det fint der jeg var så det ble ikke.


Deler fordi jeg selv leste mange fødselshistorier hos deg de siste ukene før fødsel (og ble rørt til tårer av hver eneste!) og det var god hjelp for å få forberede meg.“


Last ned våre 12 beste tips til en positiv fødsel gratis her!