Førstegangsfødende Tarans fødsel gikk over all forventing, og da hun trodde ikke det var mulig å bli lykkeligere, fikk hun seg en overraskelse.
Her er hennes historie:
"Jeg gruet meg aldri til fødselen, mye på grunn av kurset. Det jeg likevel så for meg de siste ukene av svangerskapet var panikkfølelsen jeg var sikker på at ville komme så fort riene startet.
At jeg følte meg såpass rolig da jeg våknet av riene klokka 2 natt til søndag 20. februar i år, gjorde meg derfor usikker på om det faktisk var nettopp rier jeg kjente.
Jeg hadde faktisk denne lille tvilen innerst i tankene helt til jordmoren min bekreftet 7 cm åpning senere samme dag.
Men før jeg kommer til denne bekreftelsen, vil jeg fortelle om timene før. Jeg og samboeren min, Knut, hadde lagt oss sent denne kvelden, og da jeg våknet av riene hadde jeg knapt sovet i et par timer.
I stedet for katastrofetankene jeg var forberedt på at skulle komme, begynte jeg å puste meg gjennom riene ved hjelp av oppoverpusten og visualisering, samtidig som jeg tenkte at dette ikke var så ille og at det derfor var bedre å la Knut få sove noen timer til.
Dette kom jo tross alt til å bli en lang dag. Jeg vekker ham ikke før to timer senere, og vi ender med å ha en veldig koselig stund der vi småprater mens Knut stryker meg over ryggen.
En time etterpå blir jeg rastløs og vil stå opp, men sier at Knut gjerne kan sove videre fordi jeg synes riene er såpass enkle å arbeide med.
I et par timer rydder jeg huset, tar små dusjer og trasker meg gjennom riene, da jeg merker at bevegelse hjelper meg gjennom dem.
I 7-tiden vekker jeg igjen Knut, da riene er blitt kraftigere.
Vi ser litt på tv og jeg ender til slutt opp i en lang dusj der riene går fra å komme hvert tiende minutt til hvert tredje, og vi skjønner at vi må ringe sykehuset.
Klokka er 10:30 da vi er inne på sykehuset, og etter litt frem og tilbake blir jeg endelig plassert i en seng der riene blir målt og til slutt åpningen.
Og det er her jeg virkelig skjønner alvoret. «Det er 5-6 cm åpning», sier jordmoren, før hun korrigerer seg til «kanskje 7».
Hvis jeg skal ta epidural må jeg gjøre det nå. Jeg takker pent nei.
Riene er kraftige, men jeg har lagt merke til at så lenge jeg slapper av og puster rolig gjennom dem, er det ikke noe stort problem.
Former for smertestillende virker rett og slett unødvendig.
Like etterpå blir jeg satt i badekar og jordmoren forlater meg og Knut på rommet etter ønsket mitt i fødebrevet.
Det tar likevel bare en halvtime før jeg må be henne komme tilbake igjen. Noe kjennes annerledes.
Jordmoren tar en ny sjekk og bekrefter at joda, her er det full åpning. Jeg vil snart kjenne pressetrang, og hvis jeg vil føde et annet sted enn badekar må jeg forlate det nå.
Badekaret virker beroligende å være i, samtidig som at riene er såpass kraftige nå at jeg ikke orker tanken på å gå et nytt sted, så jeg ber om å få føde der i badekaret.
Snart kommer pressriene, og med den beste hjelpen fra jordmoren min og de positive oppmuntringene fra Knut, presser jeg ut den lille snuppa vår på en time.
Hun blir født 13:03, og blir straks lagt til brystet mitt mens jeg hører en lykkelig pappa gråte bak meg.
Fra riene startet til vesla var ute, tok det 11 timer, men vi var kun inne på sykehuset i 2,5 time.
Jeg trengte kun å sy to små sting, og fikk massevis av skryt fra jordmoren om hvor godt og riktig jeg brukte pusten min.
En av de første tingene jeg sa etter fødselen var at dette kunne jeg gjøre igjen.
For det var helt uvirkelig at fødselen skulle ha gått så fort og så enkelt.
Jeg trodde ikke jeg kunne bli lykkeligere, da jeg lå på barsel med verdens nydeligste lille jente i armene mine, og Knut plutselig gikk ned på kne foran oss og sa «Det blir ikke et mer perfekt øyeblikk enn dette. Taran, vil du gifte deg med meg?»"
Vil du også forberede deg til fødsel på samme måte som Taran? Da må du sjekke det nettbaserte fødselsforberedende kurset.