Fødselshistorie: - Det ble HELT annerledes enn jeg så for meg!

Susanne skulle egentlig føde hjemme. Men et uoppdaget seteleie snudde alt. Selv om fødselen ikke ble slik hun hadde forestilt seg, sier hun: "Vi kvinner har så mye mer kraft i oss enn man aner, og jeg ante ikke at jeg var så sterk både fysisk og psykisk!".

Her er hennes fødselshistorie:


"OMG jeg har født et barn!!!


Og det ble HELT annerledes enn jeg så for meg!!


Under graviditeten har jeg vært ganske engstelig for fødsel, og når jeg er engstelig så finner jeg ut av ting.


Jeg leste masse om fødselsprosessen, og fant ut at jeg ville ta nettkurset til Line i Positiv Fødsel.


Jeg bestemte meg for hjemmefødsel, for å spille på lag med de naturlige prosessene.


Vi kjøpte fødekar og jeg ble godt kjent med jordmor.


Jeg hørte på avspenningsfilene hver kveld og øvde på oppoverpusten, og mannen min var med på kurset og vi lærte oss masse!


Han syntes også dette var veldig nyttig.


Til slutt følte jeg meg veldig klar, og gledet meg til fødsel!


Ventetiden føltes lang på slutten, da jeg ønsket å komme i gang!


Jeg var forberedt på at det kom til å bli en lang prosess, siden jeg er førstegangsfødende, og at jeg ville få lange pauser mellom hver rie, før det ville ta seg opp gradvis.


Jeg var jo veldig opptatt av å legge til rette for mye oxytocin, slik at fødselsprosessen ikke skulle gå for sakte eller stoppe opp.


Tre dager før termin våknet jeg av at vannet gikk kl 05.45.


Kl 08.00 ringte jeg jordmor og sa jeg hadde begynnende rier og at de kom ganske kjapt etter hverandre.


Hun sa vi var i oppstarten og at det var vanlig at riene var litt kaotiske i starten.


De tok seg raskt opp i styrke etter dette, jeg fikk veldig vondt, og det var veldig korte pauser.


Jeg mistet allerede da motivasjonen og tenkte at jeg må være verdens største pyse som gråter allerede nå etter to timer med svake rier.


Jeg ringte jordmor igjen, og tenkte at jeg var litt masete, men vi avtalte at hun skulle komme og sjekke.


Ved første sjekk kl. 9.30 sier jordmor «jamen, her er det jo 7 cm åpning allerede!».


Ikke rart jeg hadde vondt!


For en lettelse!


Riene ble intense, og de kom veldig tett etter dette.


Jeg fulgte kroppen totalt.


Jeg tråkket rundt, stod på alle fire, satt på huk, lå stille en stund og pustet.


Oppoverpusten gikk helt av seg selv hele veien, og jeg laget dype, lange lyder på utpust.


Disse lydene ble forøvrig høyere og høyere for hver rie. Dette var essensielt, og lyden føltes frigjørende og smertestillende.


Vi fikk ikke tid til å fylle badekaret, og jordmor foreslo at jeg kunne gå i dusjen.


Dette hjalp ikke for meg, noe jeg ble litt overrasket over, da jeg hadde sett for meg «aquadural» hele veien.


Jeg følte meg som et dyr som fulgte alle impulser, laget lyder, pustet, beveget meg, slappet av når jeg kunne.


Jordmor satt helt stille og sa at hun ikke trengte å gjøre noe fordi jeg var så flink til å stole på kroppen min.


Mannen min ble brukt som støtte, og han var flink til å følge mine signaler.


Han berørte meg lett, og omsluttet meg forsiktig, og det føltes utrolig deilig og trygt.


I overgangsfasen møtte jeg veggen og tenkte at jeg ikke orket mer, jeg trengte så sårt en pause!


Men jordmor minnet meg på at dette var den vanskeligste fasen og at det betydde at det snart var over.


Det hjalp.


Jeg kjente på lettelse da pressriene kom.


For en kraft!


«Han er ute til lunsj», sa jordmor!


Snart fremme!


Så snudde alt.


Kl 13 var babyen på vei ut, og jordmor gjorde en innvendig sjekk.


Hun oppdaget til alles forskrekkelse da at det var en setefødsel!


Ambulanse ble ringt og jeg fikk beskjed om å holde igjen.


I første omgang nektet jeg, for det var jo ikke sånn det skulle bli, men med tydelige beskjeder fra jordmor overga jeg meg, og aksepterte dette ganske fort.


Å holde igjen pressinga var omtrent umulig da jeg hadde sterke pressrier.


Men med adrenalin i blodet roet riene seg heldigvis litt ned.


Ambulansefolka bar meg ut på båre, og jordmor ble med, mens mannen kjørte bil etter oss.


Jeg klarte å holde igjen halve rier ved å pese som en hund, jeg ville ikke føde langs veien.


Dette var uendelig tøft, men jeg hadde fullt fokus innover i meg selv, og var ikke redd.


Jeg så nok ut som jeg sov mellom riene.


Jeg var i trygge hender.


Med full fart og blålys rakk vi fram til sykehuset på en halvtime og jeg fikk endelig lov til å presse igjen.


Da brukte jeg ikke nedoverpusten, men så for meg en presskanne og fokuserte nedover.


Jeg ble lagt på rygg, fikk veneflon, sprøyter, det var masse mennesker i rommet, ble klippet, og jeg fikk en tidsfrist før det ble drypp.


Dette var ALT jeg i utgangspunktet ikke ville.


Men jeg holdt roen, ble aldri redd, og klarte å gjøre som de sa.


Jeg følte meg SÅ trygg i helsevesenets hender, alle visste hva de gjorde og jeg turte å gi meg helt hen til det dyriske i meg.


Jeg laget ikke lyd lenger, all fokus gikk nedover i kroppen.


Mannen min kom litt etter ambulansen og sa at han trodde jeg hadde fått epidural fordi jeg var så rolig.


Det var langt fra rolig inne i meg, men jeg var i en tilstand av aksept og tok utfordringene uten å kjempe imot.


Jeg fikk vite etterpå at man egentlig skal ha epidural ved seteleie, så føler meg som DEN dronningen!


Det var jo tider i løpet av fødselen der jeg trodde jeg ikke ville klare det, men når man må, så må man.


Jeg fikk til så mye, og jeg taklet så mye mer enn jeg noensinne ville trodd jeg skulle takle.


Jeg er sikker på at alle forberedelsene har hjulpet meg.


Jeg lærte å stole på at kroppen min vet best, og at det å spille på lag med kroppen, ikke kjempe imot er det beste man kan gjøre.


Jeg hadde mange støttetanker gjennom fødselen, og spesielt en av affirmasjonene sang i hodet med Lines stemme: «kroppen min er skapt til å føde».


Jeg er så stolt over meg selv!


Jeg har vært kjempenervøs, og det var ekstremt tøft, MEN jeg taklet det uten å bli panisk.


Vi kvinner har så mye mer kraft i oss enn man aner, og jeg ante ikke at jeg var så sterk både fysisk og psykisk!


Jeg er sikker på at kurset la til rette for at jeg klarte å holde hodet sånn nogenlunde kaldt, og at jeg hadde en slik sterk tillit til min egen kropp gjennom fødselen.


I forkant var jeg nervøs for at jeg skulle glemme det jeg hadde lært, men Line skrev til meg at når fødselen starter så glemmer jeg alt og følger kroppen.


Dette senket skuldrene mine.


Og det jeg hadde lært satt godt! Jeg vil virkelig anbefale alle som skal føde å ta et slikt kurs, det er verdt hver krone!


Tusen takk for kurset, Line!"


Les mer om vårt fødselsforberedende kurs som bidrar til en trygg, rolig og positiv fødselsopplevelse.

Hvordan kan jeg hjelpe deg med din fødselsforberedelse? Send meg en melding her!

  • Instagram
  • Facebook
  • Twitter
  • Pinterest Social Icon

info@positivfodsel.no

+47 46 52 25 35

© 2020 Positiv Fødsel