Tredjegangsfødende Renate hadde fødselsangst etter sin andre fødsel. Til tross for at hun opplevde deler av sin tredje fødsel som svært krevende, så innså hun i ettertid at hun hadde hatt en positiv fødsel.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Helt siden uke 34 startet modningen, og min første tanke var: Det kan ikke skje nå! Jeg er ikke klar, termin er om flere uker!?
Onsdag 25. november våknet jeg opp uthvilt og kjente på de samme sammentrekningene som alle de andre dagene, forskjellen var at jeg våknet av disse, og de var mer kraftige enn tidligere.
Skjer det i dag, tro? Jeg hadde nærmest mistet troen på at denne babyen skulle bli født, i nærmere 6 uker hadde jeg kjent på modning. Hver dag. Jeg var sliten og lei, men takket være kurset ditt klarte jeg å holde motet oppe og se på hver dag som bonus. For jeg visste godt hva som ventet meg, og med 3 barn hjemme skjønte jeg at jeg kom til å få mye mindre tid til de andre barna når lille kommer. Så her ble hver dag en bonus, og det var nok 3-åringen veldig glad for! Samboeren hadde forsovet seg, så han stod opp med 3-åringen slik at jeg kunne sove litt lenger.
12 tips til en positiv fødsel Planen var at han skulle dra så fort jeg stod opp, men sammentrekningene mine tok seg opp mer og mer, og etter en halvtime oppe skjønte jeg at i dag er dagen. Så han lever i barnehage og kommer hjem igjen. Sammentrekningene blir kraftigere og kraftigere. Jeg bestemmer meg for å bli hjemme så lenge jeg kan. Jeg hadde en stor frykt for denne fødselen, kom jeg til å rekke sykehuset? Tankene oppslukte meg voldsomt de siste ukene.
Likevel klarte jeg å legge de fra meg i blant og slippe å være en tikkende bombe som plutselig tok av i sammenbrudd. Jeg våknet av sammentrekninger rundt 6.30, tanken var at jeg skulle holde meg hjemme så lenge som mulig, men allerede kl 8.00 kjente at jeg måtte begynne å tenke på turen til sykehuset.
Dette kommer til å gå like fort som jeg fryktet, like fort og intenst som forrige fødsel som jeg så på med skrekk og gru. Den fødselen kjentes ut som en eneste stor rie hvor jeg var i aktiv fødsel i 3 timer.
Jeg hadde 4-5 minutter mellom riene, og de tok seg fort opp i intensitet.
Kl 9.00 kjørte vi inn til sykehuset. Jeg taklet ikke å være hjemme lenger.
Ankom sykehuset en halvtime senere, riene var like intense og hadde ikke dabbet av i bilen slik som de hadde gjort ved mine 2 tidligere fødsler.
Vi ble stoppet ved inngangen for å svare på korona spørsmål, damen i skranken kortet ned alt hun kunne, hun så at jeg hadde vondt.
Samboeren kunne ikke bli med opp på føden før jeg hadde blitt undersøkt, men denne fantastiske damen ringte føden og spurte om samboeren min kunne følge meg opp, og det var greit! Det satte jeg stor pris på!
Jeg kom opp og ble tatt med inn på en fødestue hvor jeg ble undersøkt.
«Du har bare 2 cm» Jeg hadde lyst til å slå til jordmoren, BARE 2 cm?! Jeg har jo kraftige rier, hvordan i alle dager kan jeg bare ha 2 cm?!
Dette kom til å ta lang tid så jeg for meg. Jeg var forberedt på å føde i det jeg kom inn døren etter hvor kraftige riene var!
Jeg ba om en ny undersøkelse etter 1 time, det gjør de vanligvis ikke, men siden samboeren ventet utenfor gikk jordmor med på det. «Fortsatt bare 2 cm»
Fortsatt?! Jeg ble irritert en stund, før jeg hentet meg inn og tenke: «nei nei, jeg kan ikke slippe til adrenalin nå»
Så klarte jeg å fokusere på pusten igjen. Riene var like kraftige som da jeg dro hjemmefra og kom med 4-5 minutters mellomrom nå også. Jeg skjønte ikke hvorfor det ikke tok seg mer opp.
Jeg ba samboeren om å kjøre hjem, det var ikke noe vits i at han skulle stå utenfor å vente når dette så ut til å ta lang tid.
Jeg ba om en ny undersøkelse 12.30, 2 timer siden sist. Jeg skjønte på jordmoren at hun mente dette var unødvendig, men hun gjorde det siden hun viste at jeg trengte å ha samboeren min der.
«Nå er det litt mer modent og jeg kan tøye til 3cm»
Hun tøyde meg, uten å spørre hva jeg mente om det. Jeg følte meg snytt, samtidig som at jeg visste fra tidligere at dette ville hjelpe.
Klokken var nå 12.45, hun sa at jeg kunne si ifra til samboeren min at han kunne komme. Hun mente at dette enten kunne gå veldig fort, eller ta litt tid. Men han kunne komme.
Og nå elsket jeg jordmoren! Jeg har ikke 4 cm og han kan komme?! For en lykke!
Jeg merker at riene kommer med kortere mellomrom, intensiteten har ikke økt.
Samboer kommer etter en halvtime, jeg får gått på do og setter meg tilbake på ballen.
Dette orker jeg ikke lenge. Jeg må opp i sengen. Når klokken nærmer seg 13.45 kjenner jeg press.
Jeg sier ifra. Jordmor tar seg god tid, og mener vi ikke trenger å undersøke enda. Samboer protesterer, og sier at jeg føder kjapt når jeg kjenner press.
Jordmor tar en sjekk, «oi, du har 9 cm.» Nå går jordmor inn i en slags «autopilot» posisjon.
Alt skjer fort. Jeg fokusert på pusten. Flere jordmødre og barnepleiere kommer inn i rommet.
Etter 2 rier kom den vesle gutten vår. Kl 13.55. Jeg kjenner på en lettelse, tenk at det skulle gå fortere denne gangen, og det var mindre vondt enn jeg husket fra forrige fødsel.
Jeg følte ikke at fødselen var positiv, jeg følte jordmoren ødela mye av fødegleden jeg hadde.
Jeg var irritert på holdningen jordmor hadde. Mulig det var min tilstand som gjorde at jeg ikke klarte å se «det gode» i henne.
Men etter å ha tenkt på fødselen i ettertid, skjønte jeg at «jo, det var en positiv fødsel.»
Og hovedgrunnen må ha vært min måte å takle riene på. Jeg fokuserte hele tiden på pusten, og slappet av så godt jeg kunne mellom riene.
Under mine 2 tidligere fødsler husker jeg svært få detaljer. Denne gangen sitter jeg igjen med å huske alt.
Jeg har fått med meg hver eneste ting som skjedde, dette tror jeg handler mye om at jeg fokuserte på pusten og beholdt roen.
Jeg hadde fødselsangst etter fødsel nr 2, men etter denne fødselsopplevelsen kunne jeg gjerne født igjen.
Jeg veit at kurset har hjulpet meg! Jeg startet i uke 25, gikk igjennom det 2 ganger før jeg kun tok for meg oppoverpusten og nedoverpusten nærmere termin.
Jeg har lært så mye av kurset ditt! Jeg har til og med brukt kurset etter fødselen! Det var en drøm å gå på do for å gjøre nr 2 med nedoverpusten! Og jeg har klart å slappe mye mere av under amming! Jeg har lært så mye om hva oxytocin gjør med kroppen! Tusen tusen takk! 🥰"
Comments