Fødselshistorie: - Det burde vært obligatorisk for alle gravide å forberede seg mentalt før fødsel

Førstegangsfødende Madelen brukte hypnofødsel under sin fødsel og hun har delt sin positive fødselshistorie, som ble akkurat slik som hun planla.

Hun skriver:


"Jeg har alltid sett for meg at jeg ikke kan føde, at kroppen min ikke er skapt til det.

Tidlig i svangerskapet kjente jeg på en uro rundt det å føde, redd for at bekkenet mitt skulle være for trangt på grunn av høyden min, kun 1.53 cm.


Samtidig har jeg alltid vært fascinert av fødsler og hvordan kroppen fungerer, og derfor bestemte jeg meg rundt uke 30 i svangerskapet at jeg skulle ta hypnofødsel nettkurset til Positiv Fødsel, med et sterkt ønske om å føde vaginalt og sitte igjen med en positiv opplevelse!


Vi hører jo bare om hvor grusomt det er å føde right?


Vel....min fødsel var FANTASTISK!


1.mai hadde jeg fått time til igangsettelse.


Fortvila, stressa og frustrert over at kroppen bare ikke ville starte alt selv.


Jeg hadde jo vært så rolig.. visste at hvis jeg var stressa, så ville jeg bli redd, og hvis jeg var redd så ville jeg produsere adrenalin og oppleve smerte på en annen måte.


Jeg ville ha oxytocin, MASSE oxytocin!


«Baby kommer når baby er klar» hadde blitt min faste setning i hodet med et mas rundt om at nå måtte babyen snart komme! 


Jeg begynte å forberede meg mentalt på at det skulle bli igangsettelse.


Snakket kun med folk som hadde hatt en positiv opplevelse med å bli satt i gang- søkte trygghet i det. Stengte alle andre ute som hadde dårlige opplevelser.


Hørte på lydfilene, øvde enda mer på oppoverpusten og affirmasjonene mine.


«Kroppen min kan»


«Fødsel er trygt, jeg er trygg».


Dette skulle bli MIN fødsel, og INGEN skulle få ødelegge det.

Natt til torsdag 30.04, ca 01.30, våknet jeg av murringer i magen, men dette hadde jeg hatt ofte de siste ukene, så det var sikkert bare modningsrier tenkte jeg.


La meg til å sove igjen, duppet litt av. Våknet..det murret litt igjen, som svake mensensmerter.


Dagen før hadde jeg vært på føden for sjekk og blitt strippet.


1 cm åpning og «det blir nok igangsettelse på deg» og «ses på fredag!» fra jordmor.


Etter en times tid endret det karakter HELT og jeg var ikke i tvil om at det her var rier.


Rier var for meg et positivt ladet ord, «mine rier, rier er bra!».


På dette tidspunktet var det ikke vondt, men jeg satt på rietelleren og vekte samboeren min så han visste om det.


Følte meg rolig og trygg.


Det var god stemning.


Så overlykkelig over at kroppen fikset selv. 


10 min i mellom hver rie. Duppet litt av mellom hver og pustet rolig inn gjennom nesa, og enda roligere ut gjennom munnen for hvert tak. Oppoverpusten satt så godt øvd inn, den gikk helt av seg selv. 


Sånn holdt det på hele natten...satt pris på hver eneste rie og gruet meg aldri til neste. Nå var det 8 min mellom hver. 


Stod opp i 09.00 tiden, dusjet, spiste frokost, slappet av og ryddet litt på kjøkkenet. Det blir nok maibaby tenkte vi, men sjansen for april er fortsatt der. 


I 12-13 tiden begynte det å ta seg opp veldig med 5 min mellom hver rie.


Fortsatt like rolig og trygg.


Brukte pusten godt. Jeg bestemte meg for å ringe føden for å sjekke hvordan det stod til. Småredd for å bli skuffet over lite framgang...


Når jeg kom dit og fikk beskjed om at kroppen hadde jobbet bra og jeg hadde 2-3 cm åpning ble jeg overlykkelig!


Noe hadde hvert fall skjedd.


Klokka 15 dro jeg hjem.


Hadde det ikke vært for koronaviruset, så ville jeg nok spurt om å få være der, for det var såpass intenst allerede.


Men jeg følte meg tryggere med samboeren min rundt meg, i trygge omgivelser hjemme.


Det kunne jo enda ta flere timer.. dager.

Vi bestilte pizza, det tok 20 min å vente på den.


Nå var hver rie så intens.


«Kroppen min kan» sa jeg til meg selv.


På dette tidspunktet burde jeg nok dratt tilbake på føden, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle klare det her, det var jo leeeenge igjen!


På førstegangsfødende tar det jo ofte lang tid.


Jeg tok tida igjen, 4 min mellom hver.


Nå måtte jeg virkelig ha fokus på pusten for å ikke miste kontroll over kroppen min, men jeg var fortsatt ikke redd.


Visste at når en rie var over, så var jeg en rie nærmere å møte gutten vår.


Det føltes BRA å ha rier!


Vi kom hjem, spiste litt pizza. Intense smerter, men overkommelige smerter.


Som en kraft på et vis.


I 17.45 tiden ringte jeg tilbake på føden. Denne gangen skulle jeg IKKE hjem. 


18.45 kom jeg inn for sjekk, rimelig smertepåvirket.


Og gjett hva?!


4cm åpning og rett inn på fødestue!


Akkurat sånn jeg ville det skulle gå. At jeg skulle klare å være hjemme så lenge som mulig, helst til aktiv fødsel så lenge jeg følte meg trygg og rolig.


Jeg ringte samboeren min som ventet spent i bilen.


Han kom opp med en gang.


Endelig kunne jeg slappe litt av.


Var jo spent på hvordan det kom til å bli med tanke på viruset og restriksjonene.


Men nå visste vi... ingen av oss skulle hjem før babyen vår var ute!


Lystgassen ble skrudd på og skrudd fort opp i styrke. Den hjalp meg masse med å kontrollere pusten bedre.


Gutten vår lå å vippa litt i puls, de vurderte keisersnitt hele tiden.


Men dette var vi forberedt på.


Jeg trodde jo i utgangspunktet at jeg ikke var skapt til å føde vaginalt.


Vi kunne få en god fødselsopplevelse uansett hvilken vei fødsel tok.


Aldri var hverken jeg eller samboeren min redde. 


Det var alltid to jordmødre og en barnelege i rommet. Det var humor, god stemning og trygghet.


Dette skulle vi klare sammen! 

Vannet ble tatt for å overvåke gutten vår bedre og det ble plassert en elektrode på hodet hans.


Herfra gikk det fort, så INNMARI fort! 


På en time gikk jeg fra 5 cm til 8 cm åpning.


Hele tiden fikk jeg skryt over hvor bra jeg samarbeidet med kroppen min.


«Kroppen min kan» gikk i hodet mitt. Følte meg avspent i en spent kropp.


Full kontroll, helt tilstede hele veien.


Det viste seg at selv om jeg hadde veldig intense rier, så var de veldig effektive.


Selv hadde jeg ikke rukket å tenke på epidural, men når det ble foreslått forstod jeg at det kunne være lurt for å få litt pause fra smertene.


Epiduralen ble satt med god virkning kort tid etterpå.


Smertene i ryggen avtok, men trykketrangen kom med en gang.


Jeg fikk riedempende medisin for at kroppen min og gutten vår skulle få litt hvile.


Den hadde virkning på 20 min, men den virket IKKE så lenge. Etter 5 min klarte jeg ikke å holde igjen og jeg begynte å trykke.


Han lå litt langt oppe i bekkenet fortsatt, men vi hadde ikke tid til å vente med å få han lenger ned. 


Etter 40 min med intens jobbing og litt hjelp med vakuum kom vår lille Milian, 21.58.


Helt perfekt️.


Fødselen ble akkurat sånn jeg «planla det». En så fantastisk fin fødsel!


Det jeg synes er ekstra kult her er at jeg bare måtte sy noen pyntesting. 


I forkant hadde jeg sett for meg en «nå dør jeg» smerte, men det var aldri så vondt som jeg trodde det skulle bli.


JA - det var intenst, men en helt annen smerte enn jeg trodde det skulle være


Vi er alle helt overbevist om at fødselen gikk så bra fordi jeg var så rolig, avslappet og hadde riktig pusteteknikk.


Jeg fikk virkelig kjent på hvor godt innøvd alt fra kurset var.


Alt gikk av seg selv.


Under hver rie, trykketrangen og pressrie presset jeg alltid ned skuldrene og fokuserte på å være avspent i den spente kroppen, samtidig som oppoverpusten bare gikk av seg selv.


Jeg kan med hånda på hjertet si at det er det KULESTE og sykeste jeg har vært med på!!


KROPPEN MIN KAN!


Tusentusentusen takk, gode Line for et fantastisk kurs!


Det burde vært obligatorisk for alle gravide å forberede seg mentalt før en fødsel️."


Les mer om vårt fødselsforberedende kurs i hypnofødsel.

Hvordan kan jeg hjelpe deg med din fødselsforberedelse? Send meg en melding her!

  • Instagram
  • Facebook
  • Twitter
  • Pinterest Social Icon

info@positivfodsel.no

+47 46 52 25 35

© 2020 Positiv Fødsel