Etter syv IVF-forsøk planla jordmor Maja hjemmefødsel. Selv om ting ikke akkurat gikk slik hun hadde sett for seg, og hun ble overflyttet til sykehus helt på slutten, så hadde hun gjort akkurat de samme valgene på nytt.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Det hadde vært en lang og tung vei for meg å bli gravid.
Totalt sju IVF-forsøk tok det før det endelig klaffet, og jeg var overlykkelig over at graviditetstesten ENDELIG viste to streker!
Jeg hadde et veldig fint svangerskap, og siden jeg har sett veldig mange ulike svangerskap i jobben som jordmor ble jeg faktisk sjokkert over at det gikk ann å være i så fin form som jeg var!
Jeg oppdaget kontoen til Positiv Fødsel på Instagram og begynte umiddelbart å følge, da svangerskap, fødsel og barseltid er noe jeg brenner for, både profesjonelt og privat.
Som veldig mange andre, var jeg skeptisk da jeg hørte ordet «Hypnobirthing», men etter å ha fulgt Line en stund, skjønte jeg at kurset og metoden handlet om så mye mer enn «bare» pusting og selvhypnose.
Jeg tok kurset en gang alene, og en gang med mannen, og hørte mye på lydfilene.
Lenge før jeg ble gravid hadde jeg lyst på hjemmefødsel. Jeg har selv vært med på noen av dem som jordmor, og hadde ingen problemer med å forstå hvorfor folk ønsket seg dette.
Roen, forutsigbarheten, stemningen og tryggheten appellerte til meg, og tanken på å krype opp i dobbelsengen hjemme hos oss etter fødselen fristet veldig.
Siden jeg var frisk i svangerskapet planla vi dette, og jeg hadde totalt fire jordmødre som var i beredskap for meg.
Jeg følte meg så heldig som hadde fine, dyktige og snille kollegaer som ville stille opp for meg!
Natt til 28/10 klokken 04.10 i uke 39+6 sto jeg opp for å gå på toalettet, og da jeg reiste meg fra senga kjente jeg at det ble varmt og vått i trusa, og tenkte med en gang at kanskje vannet gikk!
Jeg fikk bekreftet det da jeg satte meg på toalettet, da jeg kjente igjen lukten og det dryppet på gulvet.
Gjett om jeg ble glad for at jeg endelig snart skulle gå møte barnet mitt!
Vi hadde bestemt oss for at vi ikke ville vite kjønnet, da alt ved hele IVF-prosessen er veldig «umystisk», og vi ville at noe ved hele greia skulle være en overraskelse.
Jeg hoppet litt opp og ned av glede på badet, før jeg gikk inn til mannen og fortalte han at vannet hadde gått, men at vi bare skulle prøve å sove litt i påvente av rier.
Jeg tror jeg lå i senga i maks 30 sekunder før jeg kjente at første bølge kom, og ble så glad, for jeg vet jo at vannet kan gå uten at det kommer rier, og at man da må bli igangsatt, noe som ville komme i veien for en hjemmefødsel.
Siden det fremdeles var natt valgte jeg å sende melding til jordmødrene mine, i stedet for å ringe den enn så lenge, tenke at jeg heller skulle ringe dem om det økte på.
Jeg sa at mannen kunne sove videre mens jeg gikk opp for å prøve å spise litt.
Det var viktig for meg at vi prøvde å samle krefter begge to, fordi jeg visste ikke hvor lang tid dette kom til å ta.
Å sove var uaktuelt for meg, da bølgene kom tett og intenst fra første stund. Jeg brukte oppoverpusten, visualiserte såpebobler som steg opp mot himmelen, og fokuserte på avspenning.
Syns selv jeg mestret dette godt imellom bitene av rundstykket.
Etter ikke lang tid gikk jeg ned og vekte mannen og sa at han bare kunne ringe jordmoren (som for ordens skyld er en mannlig jordmor, derfor refereres han til som en han), fordi bølgene kom nå med 1-1,5 min mellomrom og varte ca 50 sekunder.
Jeg måtte virkelig jobbe med pusten nå, og var veldig glad for at jeg hadde øvd mye på dette og avspenning.
Jordmoren ble ringt til klokken 05.25, og han kom rett før 06.00. Jeg ble veldig rørt da han kom, fordi jeg følte meg så heldig som fikk gjøre dette hjemme, og at han stilte opp!
Imens vi ventet på han hadde jeg vært i dusjen for å få hjelp av varmtvannet, mens mannen ordnet litt praktiske ting i huset.
Vi ble sammen enige om å gjøre en vaginalundersøkelse, og jeg var jo såklart kjempenysgjerrig på hvor langt jeg var kommet!
Litt over klokken 6 var jeg åpen for 6 cm, og hodet hadde begynt å komme ned i bekkenet.
Husker at jeg syns det var helt pyton å ligge i senga, og at jeg ba mannen starte å fylle badekaret med en gang.
Jeg var så glad for å ha kommet så langt i fødselsforløpet allerede, da en lang latensfase var noe jeg hadde fryktet.
Ikke lenge etterpå var badekaret klart, og mannen hadde også hengt opp affirmasjonskortene jeg hadde fått fremkalt, tent lys og startet spillelisten jeg hadde laget.
Jeg kjente at jeg ikke hadde behov for å høre på spillelistene til Line, da de «spilte» i hodet mitt på repeat, og jeg hørte stemmen hennes mens jeg jobbet med bølgene.
Musikkspillelisten derimot syns jeg var fin å ha på.
Selv om jeg ikke la merke til musikken så mye, så var det veldig deilig og beroligende å ha når jeg faktisk hørte etter på den i korte stunder.
Å bruke badekaret var helt magisk deilig, og jeg fant en knestående stilling som jeg syns funket, hvor jeg rugget frem og tilbake under bølgene.
Etter en stund kom også den andre jordmoren, som er en veldig god venninne av meg, og jeg ble så utrolig glad for å se henne, og for at det klaffet slik at hun kunne være med meg.
Mannen min satt hele tiden ved min side, og var helt nydelig!
Sa de rette tingene på de rette tidspunktene, strøk meg over ryggen, tilbød meg mat og drikke.
Han var alt jeg kunne drømme om i en partner! Jordmødrene mine var også så utrolig gode!
De satt oppe i stuen store deler av tiden, mens jeg og mannen jobbet sammen nede på badet.
De kom og så til meg og lyttet til babyen, og jeg følte meg 100 % trygg hele tiden.
Om jeg skal beskrive stemningen hjemme, så var det rett og slett romantisk, og jeg følte meg så elsket!
I tillegg var jeg imponert og stolt over meg selv, fordi jeg følte at jeg mestret fødselen så bra, og klarte å være avspent, åpen og oppreist.
Og tenk at nå kom babyen snart!
Klokken 9 ble vi enige om at det var greit å gjøre en ny sjekk.
Da var jeg blitt 8 cm.
Jeg gikk rett tilbake til badekaret, fordi jeg følte at det var mye bedre å sitte der med det varme vannet rundt meg.
Etter en stund begynte jeg å kjenne nedpress under riene, og jeg kjente på meg selv under riene.
Det var så kult å kjenne at rien presset babyen ned i fødselskanalen, og tenk at jeg kjente på hodet til babyen min!
En tid senere kjente jeg også at jeg fikk full åpning, og at hodet var kommet helt ned på bekkenbunnen.
Kroppen bare tok over og trykketrangen var definitivt til stede!
Det var en helt enorm kraft i bølgene, og jeg kjente at kroppen visste hva den skulle gjøre.
På et tidspunkt sa jeg også høyt «dette er så jævlig kult», fordi det var helt rått å kjenne på min egen fødekraft!
Jordmødrene og mannen begynte å se hodet til babyen vår, også trakk det seg tilbake da riene var over, noe som jo er vanlig.
Det som skjedde med meg var at jeg ikke kom videre fra dette stadiet.
Hodet trakk seg tilbake hver eneste gang, og kom seg ikke videre.
Etter hvert ble også riene kortere og sjeldnere.
Vi prøvde mange ulike tiltak for å få mer effektive rier, som brystvortestimulering, sukkerholdig drikke og stillingsendringer.
Jeg vet ikke hvilke stillinger jeg ikke prøvde.
Selv om det ikke gikk fremover og tiden gikk, følte jeg meg aldri sliten, eller at jeg hadde så vondt at jeg ville gi opp.
Under hele forløpet til nå var jeg supermotivert og gira på å få det til!
Etter en stund sa jordmora at nå hadde det gått såpass lang tid, og at jeg hadde presset så lenge at vi kanskje burde tenke på å dra inn til sykehuset om vi ikke så fremgang til klokken 15.30.
Klokken var da 14.50.
Dette var jeg helt enig i, jeg visste jo godt at en hjemmefødsel skulle gå helt «etter boka» om den skulle være regnet som trygg.
Samtidig kjente jeg på at riene hjalp meg mindre, og at de kom sjeldnere, men jeg ønsket å prøve hjemme litt til.
De to siste riene før klokken 15.30 kjente jeg ikke lenger trykketrang, så jeg var helt innenforstått med at jeg antakelig kom til å trenge hjelp, og at det var best å dra inn til sykehuset.
Frem til nå kan jeg ikke si at jeg syntes at det hadde vært direkte smertefullt, og jeg følte at jeg hadde hatt god kontroll.
Det som skjedde nå var at det gikk opp for meg at den hjelpen jeg kom til å trenge kunne være riestimulerende drypp, og eventuelt et vakuum og en episiotomi (klipp).
Dette skremte meg, fordi jeg var redd det kom til å bli veldig vondt, og jeg kjente at jeg ikke lenger klarte å slappe av.
Med en gang jeg spent kroppen ble riene mer smertefulle, og jeg ble litt motløs.
Vi pakket sakene våre, og kjørte inn i bilen til den ene jordmora.
På sykehuset kom vi inn på fødestua, og vi prøvde å jobbe litt der også, før vi involverte leger eller andre jordmødre.
Jeg satte med på kne med hendene på ryggen over senga, og følte at jeg ikke klarte å mestre pusten lengre, og jeg klarte heller ikke å slappe av.
Det var da jeg så den: lystgassen!
Den hadde jeg vært så nysgjerrig på å prøve, men såklart ikke gjort, fordi det passer seg liksom ikke å ruse seg med den på jobb, haha!
Nå fikk jeg sjansen.
Jeg visste at det ikke var vits i å bruke den under riene da jeg presset, men jeg skulle i alle fall bruke den mellom riene bestemte jeg meg for!
Den var «redningen», og den gjorde at jeg klarte å hente meg inn igjen, og å slappe bedre av.
Til tross for iherdig prøving på egen hånd, gikk det fremdeles ikke fremover, så det ble hengt opp riestimulerende drypp.
Legen som var på vakt kom også inn, og heldig som jeg var, viste det seg å være hun som hadde fulgt meg og mannen på veien mot å bli gravide.
Du kan tro jeg ble glad da jeg så henne!
Etter at vi hang opp dryppet begynte babyens hjertelyd å synke litt under riene, og på et tidspunkt la den seg ned litt for mye over noen minutter.
Da ble vakuumet hentet frem, men jeg spurte om jeg kunne få snu meg over på siden, og da bedret hjertelyden seg, så jeg fikk presse selv litt til.
Hjertelyden til baby la seg likevel ned under riene, og til slutt ble det besluttet at det var lurt å hjelpe babyen ut med vakuum, da babyens hjertelyd ble dårligere.
Jeg fikk bedøvelse for å legge klipp, da dette er vanlig å gjøre hos førstegangsfødende det skal gjøres vakuum på.
Forskning har vist at dette er forebyggende mot store rifter (men kun hos førstegangsfødende som skal vakumforløses).
Da de la første draget ble det ordentlig vondt og jeg fikk litt hetta.
Ropte at de måtte stoppe, men da legen fortalte at hodet nesten var ute klarte jeg å hente meg inn igjen.
Da skjønte jeg at babyen kunne komme hvert øyeblikk og at smerten ikke kom til å vare lenge.
På neste rie presset jeg han ut, og han ble lagt rett opp på brystet mitt.
Han skrek med en gang, og var så frisk og sprek, bløt, varm og deilig!
Endelig var han her, og jeg hadde klart det!
Den lykke- og mestringsfølelsen kan ikke beskrives, og jeg og mannen var så utrolig glade for å endelig møte sønnen vår - for det var en gutt!
Klokken 17.00 ble han født, en time etter ankomst på sykehuset.
Selv om det fødselen ikke ble som jeg hadde håpet på, så visste jeg jo at når man velger hjemmefødsel så er det en sjans for at man ender opp på sykehuset.
Det som var bra var at det var aldri noe dramatikk.
Både jeg og babyen hadde det bra hele veien, så jeg var aldri redd.
Under hele forløpet følte jeg meg trygg, og jeg kan ikke forklare hvor glad jeg er for at jeg valgte hjemmefødsel!
De timene jeg hadde hjemme var helt nydelige, og jeg følte meg så sterk og elsket!
Da jeg kom på sykehuset følte jeg meg også respektert, og jeg opplevde at mine ønsker og valg ble tatt hensyn til og lyttet til.
Om jeg hadde visst hvordan forløpet endte før jeg fødte, hadde jeg gjort akkurat det samme igjen.
Ved en eventuell neste fødsel vil jeg veldig gjerne føde hjemme!
Tusen takk til Line for at du har laget dette kurset! Det hjalp virkelig, og jeg kan ikke skryte nok av innholdet.
Jeg har anbefalt det til mange av vennene mine, og håper at jeg er så heldig å bli gravid igjen en gang sånn at jeg kan ta det på nytt.
Jeg gleder meg så mye til å eventuelt føde igjen, og håper å få gjøre det mange ganger!"
Tusen takk til jordmor Maja som ville dele sin positive fødselshistorie!