Selv om Irenes igangsettelse tok fire dager, sitter hun igjen med en positiv fødselsopplevelse.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Jeg ble igangsatt ca to uker før termin, blant annet pga svangerskapsdiabetes og at jeg er tidligere konisert. Jeg ble lagt inn fra start og var veldig fortrolig med det: heller ivaretatt på sykehuset, enn å gå rundt usikker hjemme. Igangsettelsen tok fire dager. Jeg brukte tiden på mental forberedelse, hvile og å komme inn i fødeboblen. Vannet gikk kl 01 på natten, og bølgene tok seg opp i løpet av de kommende timene. Det gikk fort fra 4-10 cm, trolig pga koniseringen. Jeg visste på forhånd at jeg takler smerte dårlig så jeg var bestemt på å ta i mot det som ble tilbudt. Lystgass likte jeg ikke, følelsen av å puste inn noe annet enn luft ble ekkel. Det ble jeg overrasket over. Fikk tilbud om epidural og takket ja, og det hjalp når bølgene stod på som verst. Det jeg opplevde som dumt der var at anestesilegen visstnok var en spesiell karakter og jeg måtte sitte klar til når han kom. Vi ventet i en time, mens jeg satt der på sengekanten med bar rygg. For hver bølge kom det fostervann ut og jeg følte meg ikke vel. Det var veldig ubehagelig og jeg kastet opp. Fortsatt hjalp pustingen, og boblen jeg var i, men at jeg som fødekvinne skulle settes i sånt unødvendig ubehag på grunn av en ansestesileges personlighet opplevdes ikke ok. Det sa vi i fra om når vi ble skrevet ut. Når jeg kom til pressefasen, var det vaktbytte. Samboer ble litt urolig da for hun jordmoren vi hadde hatt sålangt var super.
Men jeg var heldig og fikk enda en super jordmor! Pressefasen varte lenge hos meg. Jeg ble overrasket over hvor vanskelig dette var, fordi alle jeg hadde snakket med snakket så varmt om når denne fasen kom: «endelig fikk jeg presse». Jeg opplevde at jeg ble plutselig nervøs for hva som ville skje med underlivet mitt og med babyen, og tror jeg holdt litt igjen. Klarte ikke presse ordentlig før det nesten var for sent og følte at jeg hadde liten utholdenhet, og at jeg fikk ikke ordentlig tak. Det ble bedre når en ekstra jordmor fungerte som en fotstøtte jeg kunne sparke ut fra. Samboer observerte at jordmødrene begynte å bli bekymret etter en stund og de tilkalla legen som gjorde en liten justering med sugekopp. Etter syv timer fra vannet gikk, kom vår lille gutt. Jeg mistet en del blod, og måtte sy både her og der, men det var det verdt. Kurset tok jeg fra rundt 28 uker, men spredt godt utover fram til fødsel. Mest glede hadde jeg av informasjonen i videoene om hvordan kroppen fungerer og hva som skjer under en fødsel i tillegg inspirasjon til at samboer skulle gjøre høytlesning. Både jeg og mannen min er opptatt av meditasjon, og brukte «våre egne» filer og musikk til det. Jeg hadde egne spillelister og elektriske lys til fødestuen, men ingenting ble brukt.
Det var likevel en viktig del av min mentale forberedelse. Når jeg var der, var jeg der, og lot tingene skje. Flere av de tingene jeg håpte på jeg skulle slippe skjedde: jeg ble klippet, jeg fikk ikke bevegd meg, fikk ikke bruke vann som lindring, lystgass var ikke for meg, og sugekopp ble brukt. Likevel har jeg en positiv opplevelse. For når jeg lå der betydde de tingene veldig lite. Jeg ble heller takknemlig for all hjelp til å få ut baby. Og det er her mine mest positive opplevelser kommer inn. Å gi fra seg kontrollen var befriende, å stole på jordmor og legene gjorde meg trygg, særlig i innledende fase. Å bli satt i gang vet jeg var nødvendig og var fortrolig med det. Til neste gang, om det blir, så vet jeg at jeg må jobbe litt med mine tanker rundt pressingen. Nå vet jeg at det går an og hverken jeg eller baby er skadet for livet. Vi klarte det!"
Tusen takk til Irene som ville dele sin positive fødselshistorie!
Kommentare