Ingvild har delt sin nydelige fødselshistorie om dagen Amund ble født.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Jeg har lenge vært redd for å føde.
Helt siden jeg forstod hva det innebar.
Jordmor spurte meg etter fødselen hva jeg var redd for i alle årene jeg bekymret meg.
Jeg tenkte lenge.
Det var vanskelig å sette konkrete og dekkende ord på.
Jeg svarte «alle historiene».
Jeg ble litt overrasket over at jeg ikke hadde et mer konkret svar.
Da innså jeg at jeg egentlig ikke hadde vært redd for smerten, å miste kontrollen eller riftene.
Historiene var ikke det jeg var redd for, men grunnen til at jeg var redd.
Gjennom graviditeten har jeg følt mindre på føderedsel enn før jeg ble gravid.
Likevel visste jeg godt at når termin nærmet seg, ville jeg kjenne på det. Den lammende frykten av noe du ikke kan unnslippe.
Jeg jobbet derfor meg redselen ved å lese meg opp på de ulike fasene, hva som skjer og hvordan jeg selv kunne jobbe for å hindre senskader – både fysiske og psykiske.
Jeg brukte lang tid på å finne ut hva som var riktig for meg, og på å skrive fødebrev til jordmor.
Følelsen av å være fanget i øyeblikket i full panikk og at opplevelsen skulle bli så heftig at jeg ikke ønsket flere barn, var det jeg tenkte mest på.
Jeg fant flere bidragsytere for å hjelpe meg å forberede meg – ikke minst Line fra Positiv Fødsel.
Det hun delte av informasjon og historier gav meg håp om at jeg kunne forberede meg på en måte som gjorde at jeg i ettertid kunne kjenne på å ikke ha fått panikk.
Det var målet.
Fredag 17.04 hadde jeg time hos gynekologisk, da jeg var kommet i uke 42.
Legen kunne ut ifra ultralyd fortelle at barnet i magen var estimert til å være 4500 gram, og ha en hodeomkrets på 38 centimeter.
«En stor gutt, dette. Siden du er 11 dager på overtid på mandag, ringer jeg føden og setter deg opp for igangsetting».
Jeg kjente bakken forsvinne under meg, og hun så ikke gråten presse på mens hun satt i telefonen.
Da jeg kom ut til samboeren min i bilen knakk jeg sammen.
Som han påpekte – jeg visste jo jeg ville bli igangsatt etter 11 dager, men å høre det bli sagt høyt skremte meg.
Hvordan skulle jeg nå jobbe i fødsel?
Jeg hadde fortalt meg selv hele graviditeten at kroppen var ment for dette. Designet for å føde.
Vi hadde blitt gravide fort, ikke hatt spontanabort tidligere, og gutten vår var speilet å være frisk og fin.
Nå ville den ikke fullføre, og jeg kunne ikke fortelle meg selv at prosessen var naturlig.
Mandag kom, og jeg fikk innsatt ballong.
Det var ikke vondt å sette den inn, men den førte til kraftige menssmerter.
Flott, da irriterer den slik den skal, tenkte jeg.
Natt til tirsdag falt ballongen ut.
Vi hadde time på føden for videre igangsetting med tabletter klokka halv 9.
Jeg ble undersøkt, men jordmor hadde utfordringer med å kjenne hvor stor åpning jeg hadde.
Hun besluttet at jeg skulle få en seng på barsel og få første modningstablett. Etter å ha tatt den andre tabletten klokka 12 ble jeg satt på en ny CTG, som viste modningsrier.
Jeg tok meg en dusj.
De tok seg fort opp, og rundt klokka halv 2 hadde jeg økende fødselsrier. Jeg skrudde av Netflix-serien og satte på mediterende musikk.
Jeg kunne ikke lengre konsentrere meg om noe annet enn riene når de kom.
Jeg var ikke redd, jeg forstod at riene måtte til, og jeg kjente jeg kunne håndtere de. Jeg trodde fortsatt det kunne gå lang tid før jeg var i aktiv fødsel.
Jeg fikk ny jordmor etter vaktskifte klokka 15.
Jordmor så hvor kraftige riene mine hadde blitt, og besluttet at jeg burde flyttes på føden.
Det første jeg tenkte var at jeg endelig kunne kontakte samboeren min, og at jeg ville se han igjen snart.
Jeg visste hvor spent han var.
Jeg sa jeg måtte på toalettet, og i det jeg reiste meg skjønte jeg at det var fosterhinnen som hadde sprukket tidligere, når jeg hørte en poppe-lyd fra magen.
Smertene tok seg stadig opp, og klokka 17.50 hadde jeg 4 cm åpning.
Riene var intense, og jeg hadde kraftige smerter i korsryggen mellom riene.
Det gjorde det utfordrende å slappe av imellom, men jeg jobbet med pusten og visste at å anspenne meg ville gjøre jobben tøffere for kroppen.
Samboeren min, som hadde kommet på dette tidspunktet, har fortalt at jeg var «borte» i blikket.
Jeg hadde allerede nå fått en sterk trykketrang under riene.
I undersøkelse fortalte jordmor at det kunne komme av at han var stjernekikker.
Jeg fikk beskjed om å prøve å la være å presse, siden det kunne føre til hevelser som gjorde det vanskeligere for babyen å komme seg nedover i fødselskanalen.
Men for en befrielse å trykke!
Jeg pustet meg gjennom trykketrangen og smerten.
Jeg fikk klystèr, og klokka 19 kom anestesilegen og satte epidural.
Siden jeg hadde tidlig trykketrang fikk jeg en god engangsdose epidural, noe som gjorde at jeg fikk hvilt og spist.
Rett etterpå ble jeg sjekket, og jeg hadde fått 6 cm åpning.
Jeg følte meg faktisk så bra at jeg videochattet med familien min!
Jordmor var fornøyd med framgangen, og skrøt over måten jeg jobbet meg gjennom riene på.
Jeg følte meg trygg og ivaretatt, selv om det å føde innebærer en god del mer avslørende omsorgs- og bleieskiftsarbeid enn jeg var klar over.
Engangsdosen med epidural gikk etter hvert over, og jeg måtte igjen jobbe meg gjennom riene og trykketrangen.
Likevel var ryggsmertene mellom riene borte. Jeg fikk ikke alltid til å ikke trykke.
Trangen var stor, og det kjentes befriende ut å gjøre det. Jeg følte meg ikke redd, og gruet meg ikke til neste rie. Jeg jobbet i øyeblikket, og pustet godt.
Etter at epiduralen ble satt gikk fødselen sakte fremover.
Klokka 22 var jeg fortsatt på 6 cm, men jeg stresset ikke.
Jeg hadde kontroll på meg selv, og fokus på det jeg mestret.
Øyeblikket her og nå.
Nå var det vaktskifte for jordmødrene, og jeg byttet fra en dyktig, trygg, ung jordmor til en ny.
Nærmere klokka 23 fikk jeg feber.
Jeg fikk intravenøs væske og paracet, og senere penicillin.
Jordmor tilkalte fødselslege da de registrerte at barnet hadde noe uregelmessige målinger, og de merket at han var stresset.
Jeg byttet stillinger og jobbet med pusten.
I ettertid kan jeg kun forklare tilstanden jeg var i som en form for transe.
Jeg småsov gjennom hver pause og var helt avslappet. Jeg følte ikke redsel for barnet, de visste godt hva de gjorde.
Jeg hadde fullstendig tillit til legen, jordmor og prosessen, og konsentrerte meg kun om det jeg selv aktivt kunne gjøre.
Puste og slappe av.
Klokka 23.20 ble jeg satt på riestimulerende drypp, etter å ha hatt 6 cm åpning i nesten 4 og en halv time.
Jeg følte meg aldri nedbrutt eller stresset over manglende fremgang og ble under gjennomgangen av fødselen overrasket over at det var så lenge, men når riene igjen ble effektive og jeg halv 1 på natten fikk beskjed om at jeg hadde 8 cm, gråt jeg.
Jeg stilte meg på alle fire i sengen og pustet meg gjennom.
Følelsen av at hodet trykket og forflyttet seg nedover er noe jeg aldri kommer til å glemme.
Det er en utrolig følelse.
Trykketrangen var nå så kraftig at det var vanskelig å holde igjen, men smertene var utholdelige.
Det var som at trykketrangen erstattet noe av smerten.
Jeg hang over ryggen på sengen.
Jeg pustet godt, og presset når jeg kjente at jeg ikke kunne holde igjen.
Tre kvarter senere hadde jeg 10 cm åpning, og jeg gråt igjen.
Jeg la meg på siden, for barnet trengte en halvtime til for å komme helt ned før jeg kunne presse for fullt.
Jordmoren forberedte meg nå på at hun ville måtte klippe meg, og at det ville kunne måtte bli brukt vakuum eller tang for å hjelpe han ut.
Hun gav meg en time og et kvarter på å presse han ut.
Dette var noe jeg hadde vært redd for på forhånd, men jeg svarte rolig at hun måtte gjøre det hun mente var tryggest.
Hun og samboeren min begynte å rydde rommet for å gjøre plass til alle åtte som ville være i rommet for å bistå om jeg ikke fikk presset han ut selv, og jeg gjorde meg klar.
En jordmor til, samt en barnepleier, kom inn i rommet og jeg la meg på ryggen med beina i fotstøttene.
Jordmor skrudde av epiduralen slik at jeg skulle kjenne riene.
Når første rie kom trakk jeg pusten og fylte lungene.
Jeg tenkte at jeg skjøt lungene og barnet i veggen og presset alt jeg hadde.
Jordmor så overrasket ut og sa at hun så barnet.
På tredje press sa hun «skulle trodd du har gjort dette før!».
Jeg overhørte jordmødrene og barnepleier snakke sammen om hvordan jeg presset som om jeg var flergangsfødende, og at jeg ville greie dette uten hjelp.
Jeg ble veldig stolt og motivert.
Med riestimulerende drypp for å få flere rier var trykkingen over på 35 minutter.
Med et klipp og overfladiske smårifter kom Amund til verden klokka 02.20 helt uten innblanding fra de åtte.
Jeg har aldri grått så hardt og vært mer stolt.
Jeg må ærlig si at jeg ble overrasket over at det ikke gjorde mer vondt.
Følelsen av å trykke ut et barn er det sykeste jeg har opplevd.
Jeg er så vanvittig takknemlig over å ha opplevd det, og for å ha opplevd det som utelukkende positivt.
Fødebrevet lå brettet sammen i plastmappen jeg overleverte mandagen jeg ble satt i gang, og jeg vet ikke om jordmor i det hele tatt leste det.
Det har ingen betydning om ting gikk som jeg ville, det gikk som det burde.
Ingenting i hele verden kan måle seg med den fantastiske opplevelsen jeg har hatt, takket være gode og hjelpsomme støttespillere både på fødestua og digitalt.
I ettertid fortalte begge jordmødrene jeg hadde i aktiv fødsel meg at de var dypt imponert over måten jeg jobbet på, og hvor positiv jeg var.
Jeg gråt når jeg så de begge igjen.
Jeg føler en enorm takknemlighet.
Hun som tok imot sønnen vår takket oss etter fødselen for at hun hadde fått være med.
Etter samtalen hvor vi gikk gjennom fødselen gråt vi begge to, og hun avsluttet med å si hun håpet å få være med på neste.
Jeg ønsker å dele min fødselshistorie fordi hver og en av de positive Line delte med meg som gravid hjalp meg å innse at det også kunne skje for meg, selv om jeg egentlig ikke helt trodde det ville det.
Jeg trodde hodet mitt ville ødelegge for meg, men det viste seg å bli styrken min – i sin egen verden, uten negativitet og redsel.
Comentários