Da Grethe kom inn på sykehuset fikk hun beskjed om at hun hadde 1cm åpning. Like etter følte hun at hun måtte presse, og da hun ble undersøkt på nytt viste det seg at det var babyens munn jordmoren hadde kjent.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"I forkant av fødselen var veldig mange, inkludert jordmoren på helsestasjonen, veldig opptatt av hvor vondt dette kom til å bli og at det kom til å ta veldig lang tid siden jeg var førstegangsfødende.
Jeg prøvde å si at jeg har en relativt høy smerteterskel og er vant med smerte, så det er det jeg er minst nervøs for.
Til tross for dette begynte det etter 7 måneder å påvirke psyken min.
Når du hører noe ofte nok, tror du til slutt på det.
På grunn av corona ble alt av barselgruppe og fødselsforberedende kurs avlyst, og jeg bestemte meg derfor for å finne noe selv. Jeg havnet ved en tilfeldighet på Instagramsiden til Positiv Fødsel.
Og bestemte meg for å prøve. Jeg hadde aldri hørt om hypnobirthing før, og var litt skeptisk da dette høres ut som noe hippie opplegg.
Etter å ha lest gjennom alt i kurset og hørt lydfilene tok det ikke mer enn en uke før jeg kjente at jeg allerede var roligere, og jeg begynte faktisk å glede meg til fødsel.
I hodet mitt hadde jeg sett for meg min drømmefødsel, men var rimelig klar over at jeg ikke hadde noen kontroll, så om det skjedde noe uforutsett så måtte planene kastes og jeg måtte ta det som det kom.
Jeg hadde slitt med hyperemesis gravidarum siden uke 6 og begynte å bli rimelig klar for å få babyen min ut i verden. Klokken 2:43 på natten 2 dager etter termin, gikk vannet.
Ringte til føden og fikk beskjed om at jeg kunne prøve å sove litt og prøve å være hjemme så lenge som mulig.
Jeg stod opp og tok en dusj mens mannen min skiftet på sengen, og la meg så ned igjen.
Pusefjeset kom og holdt sin siste vakt som magevokter, og en halv time etter at vannet gikk fikk jeg min første skikkelige rie.
Det var 20 minutter mellom den første og den andre rien, og mannen min begynte å pakke ut i bilen.
Da klokka var 5:15 på natten begynte det å ta seg opp såpass at jeg ville dra inn til sykehuset.
Vi ringte inn og ga beskjed om at vi var på vei og parkerte utenfor sykehuset klokken 6:12.
Da var det 3 min mellom hver bølge. Da vi kom opp på fødeavdelingen ble jeg sendt inn til undersøkelse, med beskjed om at jeg hadde 1 cm åpning.
Jeg fikk en følelse av at dette ikke stemte, da sammentrekningene var såpass kraftige at det ikke stemte overens med bare 1 cm åpning.
Vi fikk tildelt fødestue og jeg fikk CTG på magen.
Sammentrekningene hadde på dette tidspunktet blitt såpass kraftige at jeg klarte ikke å ligge stille, som gjorde sitt til at ctg ikke kunne leses av korrekt.
Jeg sa til jordmoren at nå må jeg faktisk trykke.
Hun sa: "Nei, du har bare 1cm åpning så det er litt tidlig å trykke enda, jeg kan fylle i badekaret til deg."
Jeg sa "ja det må du gjerne gjøre, men jeg kommer ikke til å få bruk for det".
Jordmoren gikk for å tappe i badekaret og da hun kom tilbake så hun på meg at noe ikke stemte.
Hun tilkalte gynekolog/barnelege, som kom for å ta ultralyd av magen for å finne ut hvordan babyen lå.
I det ultralydapparatet havnet på magen min kom kom det en rie der jeg følte at jeg måtte på do.
Da jeg sa dette til gynekologen spurte hun om hun kunne undersøke meg i full fart, og i løpet av et par sekunder så kikket hun opp på meg og mannen min og sa:
"Du har ikke 1cm åpning, det er munnen til babyen jordmor har kjent!" Dette var en såkalt ansiktspresentasjon, det vil si med selve ansiktet først, hake, munn, nese og øyne.
Dette skjer i 1 av 500 fødsler og ender som regel med keisersnitt.
Etter dette gikk alt i full fart!
Det blir trykket på den store røde knappen, og plutselig stod det 14 mennesker inne på rommet mitt og jeg innså at mine planer måtte kastes, her var det bare å puste.
Legen sa til mannen min: slapp av, dette har vi trent på!
Mannen min ble ganske grå i fjeset da han fikk høre at det var kun 1 av de 14 menneskene på rommet som hadde opplevd dette før.
Da var kl 7: 53.
Gynekologen ga beskjed om at hun måtte klippe meg da babyen min kom med mest mulig overflate ut.
Jeg skjønte at dette kom til å gå fort for seg, så jeg konsentrerte meg om å puste med hver bølge.
Jeg fokuserte på å kjenne hvor trykket i kroppen lå og brukte det aktivt for å presse på kroppens premisser.
Kroppen min er bygget for dette, den vet hva den skal gjøre, pust inn, pust ut.
På første press kom babyen nedover.
På andre press kom hodet ut.
På tredje press fikk jeg min fantastiske sønn oppå magen. Da var klokken 8.06.
Vi klarte det!
Jeg er så stolt av at jeg klarte å beholde roen selv når det stormet.
Jeg hadde stemmen til Line i hodet som minnet meg på at kroppen min er laget for dette og vet hva den skal gjøre.
Selv om dette ble en dramatisk sak, sitter jeg igjen med en positiv opplevelse.
Dette er det råeste jeg har gjort noen gang, og jeg følte meg som en superhelt etterpå!
Kroppen er kul!"
Tusen takk til Grethe som ville dele sin positive fødselshistorie!