Andrea fikk ikke fødselen hun hadde drømt om på ABC i Oslo, men hun fikk likevel en positiv fødselsopplevelse, der hun følte seg forberedt, støttet, trygg og hørt. "Jeg føler meg som en superkvinne," forteller hun.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"For 8 uker siden fødte jeg mitt første barn på Ullevål sykehus.
Jeg hadde forberedt meg skikkelig på dette - hadde tatt Positiv Fødsel kurset allerede i uke 18, fulgt Positiv Fødsel Instagram kontoen, lest de positive historiene og fulgt andre kontoer om positiv fødsel, samt tatt et kurs med doula litt senere i graviditet sammen med mannen min.
Fødebrevet var skrevet. Fødebaggen var pakket. Jeg hadde med meg høyttaler for å høre på spillelisten som jeg hadde forberedt, lyslenker for å gjøre det hele mer koselig, lavendel eterisk olje som var den duften jeg hadde jobbet for å koble til trygghet og avslapning gjennom hele svangerskapet.
Det viser seg at det viktigste jeg hadde lært meg var at jeg har valg, at jeg kan stille spørsmål, og at fødsel er uforutsigbar - så ikke lag en plan, bli forberedt på at alt kan skje!
Selve fødselen startet av seg selv i uke 40+6 på natt søndag til mandag ca. kl. 01.00.
Jeg var i ferd med å legge meg når jeg plutselig hørte et slags «pop» fra underlivet da jeg flyttet på hoftene.
Jeg hadde hørt at noen ganger kan vannet som går lage sånn lyd så jeg stod opp og gikk på do for å sjekke. Det var ingen væske som kom ut men ganske mye, tykk utflod som jeg tenkte var slimproppen som hadde gått. Da jeg sjekket var det en del grønne klumper i den. Jeg ble litt bekymret da jeg hadde lest at grønn/brun misfarging i fostervann kan være tegn på at fosteret har bæsjet i fostervannet - et tegn på at den er stresset. Men det var ingenting mer som rant etter det som kunne være tegn på at vannet hadde gått og da tok jeg et stort bind på meg og gikk og la meg. Jeg snudde meg rundt i sengen med noen små rier og uten å kunne slutte å tenke på at slimproppen var grønn, og rundt kl.3:00 bestemte jeg meg på å ringe føden og spørre. Jeg fikk beskjed om å ta et bind på meg og sove litt og se på om det fortsetter å renne, da de sa at når vannet går var det ganske sannsynlig at det ikke stoppet. Bind hadde jeg allerede på så da gikk jeg og la meg og sov til kl.5:30.
Jeg våknet kjempesulten og med uregelmessige og litt sterkere bølger. Jeg trengte ikke puste meg gjennom dem på det tidspunktet men jeg kunne allerede kjenne starten, toppen og slutten. Jeg spiste litt frokost, tok oppvasken, satt på litt tøyvask, matet kattene og skiftet vann i vannskålene siden jeg var ganske sikker på at vi kom ikke til å være hjemme den kvelden. Mannen min våknet ca. kl. 9 og vi gikk ut på kafé og kjøpte oss deilig kaffe og bakst. Helt tilfeldig traff vi en felles venninne der og vi satt og snakket og koste oss i hele 2 timer. Bølgene tok seg opp da vi satt der og nå måte jeg slutte å snakke og puste meg litt gjennom dem. De var fortsatt ganske uregelmessige og kom med alt fra 7 til 20 minutters mellomrom. Vi kom hjem kl. 12 og det var nå ting startet å virkelig skje. Bølgene kom med 7-8 minutters mellomrom og var regelmessige. Jeg pustet meg godt gjennom dem og bestemte meg ca. kl.13:00 om å hoppe opp i badekaret der jeg slappet av og ble i over 2 timer. Bølgene kom ikke tettere, men bare fortsatte sånn med 7-8 minutter mellom men med økt intensitet. Mannen min bestemte seg for å ringe føden og spørre om/når vi skulle dit. Jeg fikk snakke med jordmor som sa at det var mest sannsynlig litt tidlig å komme inn, siden det fortsatt var ganske lange pauser mellom bølgene, men vi kunne godt komme hvis jeg følte meg tryggere på sykehuset enn hjemme. Vi bestemte oss på å bli hjemme lengre, og jeg gikk ut av badekaret. Etter det kom bølgene plutselig mye tettere sammen, med 2-3 minutters mellom og nå var de ganske så intense. Jeg satt på min fødeball, pustet godt og fikk god hjelp av mannen min som trykket på hoftene mine på toppen av bølgen - dette ga mye lindring og vi fortsatte sånn i en stund til. Jeg kom meg skikkelig inn i fødebobla og reptilhjernen hadde tatt ordentlig over noe som jeg tror bekymret mannen minn litt og han ønsket virkelig at vi skulle dra til sykehuset. Det viste seg å være ganske smart, da vannet gikk på vei til sykehuset i bilen, og denne gangen var det ganske åpenbart at det var vannet! Det rant og rant og stoppet ikke! Etter vannavgangen var det noe som skjedde med bølgene - de ble mye kraftigere og pausene mellom dem forsvann. Jeg kjente ikke lenger starten og slutten, kun at de gikk fra ca. 60% intensitet til 100. Jeg prøvde så godt jeg kunne å puste meg gjennom, men på det tidspunktet begynte de å kjennes ikke kun kraftige og økende i intensitet, men rett og slett ganske vonde da det føltes som om at livmoren min ikke fikk pause for å «slappe av». Da vi kom på sykehuset ble jeg tatt inn med en gang og de sjekket bindet som jeg hadde på for å se om alt så fint ut med fostervannet. Dessverre viste det seg at vannet var meget missfarget så jeg ble tatt inn til en fødestue med en gang og fosteret måtte legges til observasjon. Dette var noe jeg hadde skrevet i fødebrevet at jeg helst ikke ønsket - internt overvåkning av baby med elektroder, men da jeg så hvordan fostervannet så ut ønsket jeg virkelig å ha det for å være sikker på at alt gikk greit med lille i magen. Jeg ble også sjekket for åpning for å se om mannen min kunne være med, og jordmor Anette bekreftet at jeg allerede hadde 6 cm åpning! En glad nyhet - bølgene jeg hadde pustet meg gjennom hjemme hadde vart veldig effektive! Men disse nye bølgene etter vannavgang var ikke lik som de før - jeg prøvde så godt jeg kunne å puste meg gjennom og tok en varm dusj.
Jeg ba om å få bruke TENS-maskinen men kunne ikke da jeg kun kjente bølgene på framsiden av magen, ba mannen min om å trykke på hoftene mine for å ta litt av toppen på bølgene, men ingenting fungerte særlig bra.
Det var mot midnatt på mandag og nå hadde jeg vært i aktiv fødsel i mange, mange timer og hadde gått nesten et helt døgn med bølger med økende intensitet.
Jeg ba om å ikke få hyppige sjekker, men mini i magen hadde veldig irregulær puls som gikk fra godt over det som er normalt til langt under, basert stort sett på stillingen jeg var i.
Hun likte ikke når jeg lå i sengen, enten på ryggen eller på siden, og var ikke særlig glad når jeg bare stod opp heller.
Vi prøvde alt vi husket på - sitte på ball, bruke preikestolen, lent over sengen, osv. Ingenting fungerte på sikt, og pulsen hennes gikk feil vei igjen og jeg måtte skifte stilling.
Til slutt ba jeg om å få en epidural som var noe jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt meg å ha i det hele tatt - men jeg gjorde en vurdering: jeg var sliten, synes det var vanskelig å takle bølgene som fortsatt ikke ga meg pause, samtidig som jeg måte skifte stilling konstant.
I tillegg hadde fremgangen stoppet helt - jeg satt fortsatt på 6 cm 6 timer etter å ha kommet inn på fødestua.
Epiduralen ble satt inn og jeg fikk en pause. Jeg spiste litt, drakk litt og kunne slappe av. Det hjalp og mindre enn en time senere var jeg på 7cm. Men etter det stoppet alt igjen.
Mini i magen hadde fortsatt veldig varierende puls og nå ønsket føde-gyn legen å sjekke laktulose på henne, da jeg hadde vært i aktiv fødsel i lang tid og hennes puls ble ikke stabil.
Testen kom ut bra og jeg satt på noen lydfiler, brukte litt lavendel olje på puten og prøvde å slappe av så godt jeg kunne for å få litt far på åpningen.
Men det viser seg at det var ikke så enkelt. Etter 7cm stoppet alt opp helt og ca. kl. 3 natt til tirsdag foreslo legen om å sette meg på kunstig oxytocin drypp for å få litt fremgang og få henne ut før hun ble for stresset.
Jeg ba om å få litt tid for å sove litt og hvile meg, og se om dette kunne hjulpet med fremgang, noe som legen ble enig om å la meg gjøre.
Jeg sov da 3 timer og våknet med med samme fremgang… så da ble det drypp på meg ca. kl.6 på tirsdag.
Dryppet fungerte bra og det ble god fremgang de neste timene, men epiduralen sluttet å fungere på min høyre side og måtte settes på nytt.
Etter den nye runden med epidural fikk jeg beskjed at nå hadde jeg oppnådd full åpning og at vi skulle vente noen timer for at babyen skulle komme lengre ned i bekkenet før jeg skulle prøve på presse henne ut.
Timen etter hadde vi god fremgang og jeg fikk beskjed at dette kom til å være en vaginalfødsel siden hun var såpass godt ned i bekkenet!
Timen etter gikk uten videre fremgang dessverre og etter en til prøve for å se om hun hadde det bra eller var stresset fikk jeg beskjed å kjøre på og begynne å trykke.
Jordmor ga meg beskjed om å holde pusten og trykke så godt jeg kunne, men jeg må innrømme at jeg hørte egentlig ikke på henne og kjørte på med trykking sammen med nedover pust.
Jeg fikk bytte stilling mange ganger for å se hva som fungerte best, og brukte KICO teknikken så godt jeg kunne men til slutt, etter en til prøve der nivåene på barnet var på grensen og pulsen hennes var overalt ble jeg tilbud hjelp med vakuum.
Det takket jeg ja til - nå begynte jeg å bli virkelig bekymret for henne og uten bra fremgang bestemte at det var den riktige avgjørelsen.
Hun kom ut på 2 trykk etter vakuum ble satt, skrikende og dekket i blod og brun fostervann - samtidig verdens skjønneste unge i mine øyne.
Jeg følte meg hørt og godt ivaretatt gjennom hele fødselen. Ja det var langt - 37 timer fra start til slutt er ikke å kødde med, men samtidig var det en rå opplevelse og jeg følte meg som en superkvinne! En fødsel som kunne lett opplevdes som traumatisk ble en bra fødsel og det takker jeg ditt kurs og alle Instagram kontoene som jeg fant gjennom ditt konto. Jeg var forberedt, visste hva som kunne skje, stilte masse spørsmål underveis og diskuterte muligheter med personalet. Jeg fikk ikke drømmefødselen på ABC som jeg hadde lyst, men det og var jeg forberedt på - at ting ikke går som planlagt men at man kan fortsatt gjøre det beste ut av situasjonen og endre en tøff opplevelse til noe bra! Jeg ønsker også å takke så mye jordmødrene som tok hand om meg under fødselen - Anette og Iva som begge var fantastiske, og alle andre som var gjennom fødestua den dagen og natten." Last ned 12 tips til en positiv fødsel