Førstegangsfødende Linn Therese fikk en positiv vannfødsel på ABC i Oslo, selv om den første tiden hjemme opplevdes som svært krevende. Da hun endelig fikk tak på pusten og holdt fokus, ble det en rå opplevelse. Nå forstår hun hvorfor den største fødejobben sitter i hodet.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Som førstegangsfødende bestemte jeg meg tidlig for at jeg ønsket å snu denne tankegangen om at fødsel er forferdelig, traumatisk og umulig å forberede seg på.
Derfor begynte jeg å fortelle meg selv at jeg gledet meg. I tillegg, hver gang noen spurte om jeg gruet meg til fødsel (som var mange), sa jeg "nei, jeg gleder meg!".
Jeg kjøpte kurset, boken og Milli Hills The Positive Birth Book, leste alle fødselshistoriene på Positiv Fødsel om førstegangsfødende og spesielt de som lignet på min drømmefødsel, nemlig «rask», i vann og så naturlig som mulig.
Gleden var derfor stor da jeg fikk fødeplass på ABC Ullevål og disse tre tingene skrev jeg i mitt fødebrev som svar på spørsmålet «hvordan ønsker du at fødselen din skal være».
Selv om jeg hele tiden var veldig realistisk og forberedt på at det ikke var sånn det ville bli, prøvde jeg å blokkere ut alle som fortalte meg det. Det ville vært helt greit hvis det stemte, men, det ble akkurat sånn.
Så hvis du er en førstegangsfødende som leser dette og tenker det samme som meg, så vil jeg si: det er 100% mulig å få sin drømmefødsel, og du har lov til å håpe på det og du har lov til å ønske deg det.
2 uker før termindato var vi invitert i bryllup i Trondheim og vi bestemte oss for å dra, fordi jeg var i superfin form og jordmor ga klarsignal.
Vi pakket med fødebag, bilstol og telefonnummeret til St. Olavs i Trondheim og kjørte i vei på fredag.
Bryllupsdagen var en fantastisk dag full av kjærlighet.
Så full av kjærlighet at det tydeligvis boostet min oksytocin-produksjon så mye, at 07.30 om morgenen, 7 timer etter vi kom tilbake fra bryllupet, gikk vannet i barndomshjemmet til forloveden min.
Med skjelvende stemme og full av vantro ringte jeg ABC og fortalte om situasjonen.
Jeg ble rådet til å ringe St. Olavs. Dette gjorde jeg og fikk komme til en sjekk med en gang.
Der ble jeg undersøkt og overvåket og alt så bra ut, og per da var det ingen ri-aktivitet så vi fikk klarsignal til å kjøre sørover med råd om å kjøre over Østerdalen da det er fødestue og sykehus på veien til Oslo.
Vi satte oss optimistiske i bilen med roen i behold og det hadde nok ikke gått opp for oss at vi snart skulle få møte jenta vår. Selv om familiene våre henholdsvis i Trondheim og Oslo nok var ganske engstelige.
Kjøreturen gikk bra, selv om jeg i retrospekt skjønner at fødselen sakte men sikkert startet underveis, men det var ikke spesielt vondt, jeg følte meg bare «rar».
Men, da vi kjørte fra Elverum tror jeg kroppen min forstod at vi nærmet oss Oslo, så da satte den ordentlig i gang og etter hvert måtte jeg puste meg igjennom riene, samtidig som jeg tok i bruk affirmasjoner og manifestasjoner jeg hadde sett meg ut på forhånd.
Det var fremdeles forholdvis enkelt å takle, så jeg var positiv og rolig.
Som avtalt kjørte vi rett til Ullevål abc, der ble jeg undersøkt og overvåket igjen, og da var det ingen tvil om at ting var i gang, men jeg var fortsatt veldig rolig.
Det var fullt på avdelingen, så jordmor rådet oss til å dra hjemom, siden vi bare bor 10 minutter unna, så vi fikk samlet oss litt etter den lange bilturen og spist litt.
Hun sa i forbifarten at hun ikke trodde det var så lenge til hun så oss igjen, så hun skjønte kanskje bedre enn oss at jeg hadde kommet ganske langt i fødselsforløpet.
Dette fikk hun rett i, det ble ikke noe spising og avslapping hjemme, jeg tok en dusj mens samboeren min dro for å kjøpe pizza, og i dusjen gikk det bokstavelig talt fra 0-10, uten at jeg forstod det.
Jeg gikk helt inn i reptilhjernen og da han etter kort tid kom hjem fant han meg i sengen hvor jeg vred meg i smerter og han fikk egentlig ingen kontakt med meg.
Det gjorde ikke jeg heller, jeg fikk ikke til pust eller affirmasjoner og langt inni hjernen min husker jeg at jeg i noen sekunder tenkte at hvis dette skal bli dobbelt så ille og vare i 24 timer (som mange hadde fortalt meg at det ville), så må jeg ha epidural allikevel.
Langt inni fødeland så samlet jeg krefter i en ri-pause til å si at jeg ville tilbake på sykehuset, og da hørte jeg forloveden min si «nå ringer jeg ABC». Stemmen til den fantastiske jordmoren hørte jeg si ja, bare kom.
På mirakuløst vis fikk han på meg noe klær og inn i bilen og inn på ABC.
Alle tanker om epidural forsvant og jeg gjenvant troen på meg selv da jeg gikk inn i gangen på abc og den trygge, gode jordmoren tok tak i meg og sa «dette klarer du, du er så flink».
Inn på en fødestue, av med klær, på med sykehusskjorte, opp i den store sengen, og jordmor skulle sjekke åpning, men det var ingen vits for «her kommer det barn» hørte jeg hun si.
Da pustet nok den stakkars forloveden min lettet ut, for han opplevde absolutt ikke noen «positiv fødsel» som jeg hadde pratet om, da vi var hjemme.
Med kontroll på pusten og kontakt med meg selv og alt jeg hadde forberedt og lært, følte jeg meg bare som en superkvinne da jeg kom meg opp i badekaret.
17 minutter etterpå kom datteren vår ut i superwoman-stilling i en rasende fart.
Jeg har aldri vært så stolt av meg selv, og kan med hånden på hjertet si at det ble en så kul og fantastisk opplevelse. Aktiv fødsel varte i 5,5 time, og pressfasen 17 minutter. 40 minutter etter vi kom på ABC for andre gang var hun med oss.
Det viktigste jeg lærte fra kurset, bortsett fra det rent fysiske som skjer under en fødsel, var å stole på meg selv og min kropp, og at det å takle en fødsel handler om å jobbe med hodet, for det er der det sitter.
For meg ble dette bevist i forskjellen på hvordan jeg hadde det hjemme, kontra da jeg var på abc.
Hjemme hadde jeg ikke kontroll, det var sinnsykt vondt og jeg begynte å bli redd, mens på abc pustet jeg meg gjennom riene og hvilte i pausene, og selv om det var da jeg presset og avsluttet fødselen, hadde jeg mer vondt hjemme.
Mye mer, og jeg hadde ingen medisinsk smertelindring. Da jeg fikk tak på pust og fokus tenkte jeg ikke tanken en eneste gang at jeg ønsket det.
Jenta vår var helt perfekt, og vi dro hjem fra barseloppholdet og følte oss klare for å takle den nye hverdagen sammen alle tre.
Tusen takk for at du hjalp meg til å virkelig stole på meg selv under en av de mest krevende opplevelsene jeg skal ha i livet og for at jeg fikk øynene opp for hypnobirthing!"
Last ned vår gratis e-bok 12 tips til en positiv fødsel!