Andregangsfødende Tina ønsket å forhåndsbestille epidural for å komme seg gjennom en ny fødsel. Da hun fant ut at hun ikke kunne det, bestemte hun seg for å virkelig jobbe med å forberede seg til fødselen - og fikk en drømmefødsel i badekar.
Her er hennes positive fødehistorie:
"18. januar ble Sofie født i badekaret på SUS, og det er takket være god forberedelse i form av kurs og mental trening at fødselen ble en drømmefødsel!
Jeg er andregangsfødende og visste derfor litt hva jeg gikk til.
Men jeg må innrømme at jeg gruet meg til fødselen ettersom den første fødselen tok 14 timer.
Jeg spurte faktisk jordmor om det var mulig å forhåndsbestille epidural, eller om jeg kunne få komme direkte inn på fødeavdelingen i stedet for fødeloftet, ettersom jeg basert på første fødsel tenkte at det var takket være epiduralen jeg kom meg gjennom hele seansen.
Svaret var nei på begge spørsmål og det var det som gjorde at jeg måtte begynne å tenke litt annerledes for å slippe å grue meg.
Løsningen ble å forberede meg så godt jeg kunne.
Jeg ville forstå hva som skjedde i kroppen under fødsel og valgte derfor først å kjøpe boken «Positiv fødsel».
Den store åpenbaringen her var egentlig hvor viktig hormonet oxytocin var for å la sammentrekningene jobbe effektivt.
Videre ble derfor målet å finne ut hva som gjorde at jeg kunne være avslappet under fødsel.
Jeg kjøpte kurset «positiv fødsel» og fikk enormt mye hjelp til både å forstå enda mer om kroppen under fødsel, men også avspenningsøvelser, pusteteknikker og mentale verktøy for å rett og slett stole på at kroppen klarer dette helt fint.
Jeg var nok litt seint ute med å kjøpe kurset (ca. 1 mnd før termin), men hørte på lydfilene hver bidige kveld før jeg la meg.
Da det nærmet seg fødsel merket jeg at jeg virkelig trodde på det som ble sagt i lydfilen «positive affirmasjoner».
Jeg merket at når jeg snakket om fødsel med andre var det nå med glede over at jeg snart skulle føde.
Ikke nok med det, men jeg tenkte til og med at denne gangen skal jeg se om jeg klarer det uten smertestillende.
Nå kjente jeg en slags overbevisning om at dette blir en rå opplevelse.
Og selv om jeg ikke kan ha helt kontroll er målet å ha kontroll over det som skjer i kroppen helt til jeg eventuelt ikke har kontroll - for man vet jo at uforutsette ting kan skje.
Natt til mandag kjente jeg at ting var i gang og det kom rier fra tid til annen.
Nok til at jeg sa til samboeren min at jeg håpte han kunne ha hjemmekontor i morgen, men samtidig så «svakt» at jeg fikk sove noen timer.
Om morgenen avtok riene og jeg kunne møte til avtalen min hos jordmor.
Jeg fortalte at slimproppen var gått og at ting var på vei til å skje.
Hun spurte om jeg ville hun skulle undersøke meg og eventuelt strippe meg, men jeg sa nei takk.
Jeg ville bare la kroppen gjøre alt i sitt eget tempo. Etterpå kjøpte jeg meg en god lunsj og reiste hjem for å pakke siste rest til sykehuset, i tilfelle.
På ettermiddagen kom riene igjen, men relativt ujevnt og håndterbare med vanlig pust.
I 19-tiden skulle jeg legge 3-åringen og la meg under henne i køyesengen.
Da tok riene seg opp! Og det morsomme her er at hver gang jeg ifølge lydfilene skulle visualisere meg bort til en trygg og fin plass, endte jeg ikke opp i syden, men på datteren min sitt rom.
Og det skulle være akkurat her riene mine begynte å bli gode!
Etter et kvarter måtte jeg rett og slett rope på samboeren min og gå ned å legge meg på sofaen.
Nå måtte jeg få hjelp av pusteteknikker og avspenning.
Jeg hentet dynen og tenkte jeg måtte få meg noen timer søvn, men det viste seg å være umulig.
Endelig, tenkte jeg!
Endelig var det god kraft i riene! Jeg ringte min mor og sa hun måtte komme bort, for vi måtte nok reise inn til sykehuset i natt.
Hun kom i 23-tiden og da hadde jeg rier med 5 minutters mellomrom.
Noen på 1 minutt, andre litt kortere, men alle veldig kraftfulle. Jeg kunne også kjenne at babyen lå langt nede i bekkenet.
Underveis hadde jeg dialog med en god bekjent av oss som er jordmor.
Vi hadde avtalt at hun kunne være med på fødselen hvis det passet. I 24-tiden ringte vi inn til sykehuset og fikk klarsignal om å komme inn.
Vi var inne på undersøkelse kl. 01.00 med 4 cm åpning og kl. 03.18 ble jenta vår født!
Jeg rakk å vente på at et rom med badekar ble klargjort, og få klyster og så var det bare å hoppe oppi badekaret og jobbe med riene!
Jordmoren vår kom også på jobb ens ærend for å være med oss - noe som var både motiverende og trygt.
Vannet gjorde det lettere å fokusere på avspenning og riene kom svært hyppig. Selv om jeg hadde lite pauser, var det noe motiverende også med det.
Jeg visste at da jobbet livmoren knallgodt og at vi nærmet oss møtet med lille Sofie.
Rett før kl. 03 ba jeg jordmor undersøke meg og da hadde jeg 9 cm åpning og babyen lå langt nede i bekkenet.
Kort tid etterpå kjente jeg at kroppen tok helt over og ville presse - for en syk opplevelse.
Med epiduralen under sist fødsel fikk jeg aldri pressrier - jeg kjente dem i alle fall ikke.
Jeg så for meg «stempelet» inni magen, at nå har livmoren jobbet så godt at alle musklene ligger oppå livmoren og presser babyen ut.
Etter 2 pressrier var hun ute. Jeg var nesten i sjokktilstand (noe bildet illustrerer).
Var jeg ferdig nå? Jeg som trodde jeg kanskje nærmet meg halvveis for en liten stund siden? What?!?!
Kroppen bare fikset det! Jeg følte meg virkelig som en superhelt!"
Vil du også forbredre deg til fødsel sånn som Tina? Da må du sjekke det fødselsforberedende nettkurset.