Jeg har kjempelyst til å prate med deg! Send meg en melding her

  • Instagram
  • Facebook
  • Twitter
  • Pinterest Social Icon

info@positivfodsel.no

+47 46 52 25 35

© 2020 Positiv Fødsel

En drømmefødsel under koronautbrudd

Jeg har vært så heldig å få dele en fantastisk fødselshistorie fra en kursdeltaker som fødte under koronautbruddet.


Hun skriver:

"Nå er min lille skatt kommet til verden, og jeg vil gjerne dele min fantastiske opplevelse. 


I forkant av fødsel har jeg jo tatt nettkurset. Jeg er tredjegangsfødende, og det er nesten 11 år siden forrige fødsel. Et par uker før fødsel har jeg magesjau og plutselig husker kroppen min riene, og til tross for at jeg frem til nå har vært spent og gledet meg, blir jeg redd. Jeg jobber med affirmasjoner, visualiseringer, pust og meditasjon før fødsel, men frykten ligger og ulmer likevel.


12 TIPS TIL EN POSITIV FØDSEL For jeg skal også bli satt i gang. Det skal ikke skje naturlig av seg selv. hvordan skal jeg da jobbe med at dette kommer fra meg?


Lite visste jeg om hvor utrolig unødvendig denne frykten skulle være. Og også at det ikke spilte noen rolle at jeg var så redd. 


Jeg bestemmer meg for å jobbe med at hva som helst kan skje, og jeg vil bare følge på. Kroppen min kan dette, jeg er bygget for det. 


Jeg ble satt i gang med ballongkateter mandag formiddag. Det begynte å murre ganske kjapt, og jeg fikk litt rier. Pga korona var vi tre damer på et rom på sykehuset, en mellomstasjon før føden, ingen fedre tillatt. Jeg ville spasere i gangen for å få progresjon, men ble stoppet før jeg kom ut, pga korona og smittefare. Det var for trangt på rommet til å gå der, så jeg sto da heller foran sengen og bevegde hoftene fra side til side.  De andre fødende ble etterhvert flyttet til fødestue, og jeg ble igjen aleine. Riene økte på, og det lå en konstant murring som ble stadig mer intens. Jeg pustet meg godt gjennom riene når de kom oppå. Hypnobirthing-spillelisten fra Spotify sto på i bakgrunnen. Jeg gikk rundt på for å få fortgang i prosessen. Siden ballongen ikke falt ut, trodde jeg at jeg bare hadde maserier, og jeg ble derfor ekstra sliten. Det var også vanskeligere å tenke at riene kom fra meg når jeg hadde ballongen, men jeg jobbet mye med oppoverpusten. Jeg var helt aleine i et trist og slitt rom. Pusten og musikken og visualiseringene var det eneste jeg hadde. Men det hjalp. Etter 2,5 time leste jeg skrivet om igangsetting, hvor jeg ser jeg skal gi beskjed om jeg får rier, ikke bare når ballongen faller ut… Er det mulig.. Da kontakter jeg jordmor, som napper forsiktig i ballongen så den faller ut. Jeg har faktisk 3 cm og gråter av lettelse. Det var ikke maserier. Nå kan vannet tas. Men nå er det ikke ledig fødestue, og jeg får fortsatt ikke ha far her mens jeg venter. De konstante smertene forsvinner umiddelbart etter ballongen er ute. Men jeg har rier, og disse blir tatt imot med glede og jeg jobber sammen med dem. 


Etter noen timer får jeg ringe far, nå skal jeg flyttes til fødestue. Far kommer endelig. Med kraftig tannverk. Vi ler litt av det. Fødsel, korona, tannverk, hvordan skal dette gå. Vi blir ikke flyttet på noen timer, og ligger og sover litt sammen i sengen aleine på rommet. Musikken står på i bakgrunnen, vi har slått av lyset og har på elektriske kubbelys.


Vi blir flyttet på fødestue, hvor vannet skal tas. Jeg gleder meg. Jeg er kjempeklar for badekaret, men det får jeg ikke bruke da jeg skal settes på drypp pga svangerskapsdiabetesen. Jaja, så ble det ikke sånn, da følger jeg heller denne veien videre. Jeg får tilbud om epidural med en gang, siden anestesilegen nå er på huset. Jeg hadde ikke bestemt meg på forhånd for epidural eller noe annet, men der og da kjentes det riktig og jeg bare takket ja. Ikke visste jeg at jeg kunne få epidural så tidlig heller. Og fy søren, det viste seg å være fantastisk! Jeg får lav dose, jeg trenger ikke mer, egentlig ikke noe som helst. Enda, tenker jeg. Jeg får blodtrykksfall like før vannet skal tas, men også da puster jeg med og bare følger kroppen. Jeg tror virkelig det var veldig bra i den situasjonen. Jeg blir lagt i sjokkleie, og kommer fort tilbake. Etter en stund blir vannet tatt. Og riene øker noe på. Jeg puster meg enda gjennom riene, jeg er rolig og jeg er trygg. Jordmor kommenterer ofte den bra pustingen. Jeg tenker dette er MINE rier, de kommer fra meg. Jeg tenker kraft og kraftfull om riene. Jeg bruker ordet rier, ikke bølger, jeg har gjort rier til et positivt ladet ord i forkant. Jeg gleder meg over hver ri, da er jeg en enda en ri nærmere gutten min. 


Da det ikke har vært endring i åpning etter et par timer, blir jeg satt på drypp med halv styrke. Jordmor setter epiduralen på vanlig styrke samtidig. Bare i tilfelle. Helt greit det også. Nå blir riene mer og mer kraftfulle. Det er fuglekvitter på sangen. Det har blitt lyst ute. En kråke skriker med ute, og vi ler, den passet dårlig inn sammen med resten av det lette fuglekvitteret. Far har fått smertestillende på føden for tannpinen, men nå MÅ han komme seg på et apotek for å få sterkere midler. Jaja, så det ble sånn også. Vi vurderer at han sikkert rekker det. Satser på det. Han er nødt til å dra uansett. 


Jeg sitter igjen med jordmorstudent, prater løst, og når riene kommer puster jeg rolig. Dette er fullstendig håndterlig og spennende. Jeg fokuserer på pausene, og tar riene når de kommer. Det kommer 3 rier på 10 min jevnlig. Jeg puster. Langt inn nesen. Enda lengre ut munnen. Musikken står på i bakgrunnen. Tente elektriske lys. Stemningen er magisk. Far kommer tilbake. Han prater med jordmødrene mens jeg har rier. Jeg hadde på forhånd tenkt mest mulig alenetid og stillhet, men slik ble det ikke. Det gjør heller ingenting. Jeg holder på med mitt eget opplegg, jeg er i min egen verden, jeg bare puster, flyter med. Er i min egen boble. Jobber med kroppen min. 


Jeg står, det er alt jeg kan siden jeg er lenket ved sengen med alle ledningene. Jeg vugger hoftene fra side til side. Danser litt. Tenker at jeg hjelper babyen til å rotere nedover i bekkenet. Far masserer meg med lavendelolje. Jeg prater med babyen, sier til han at dette klarer vi, vi jobber sammen. Jeg forteller ham at han nå skal bli født og at jeg er her for å ta imot ham. Jeg kjenner at vi er på lag. Det er meg og han. Bare oss to. Dette fikser vi. 


Jordmor sjekker så åpning, det er 2 timer siden sist og de startet dryppet. Jeg føler jeg meg helt i sonen, har helt roen, og ligger på en deilig, trygg flyt. Det må jo bli mye vondere enn dette, vel, så jeg forventer ingen endring. Jeg blir helt satt ut når jeg får beskjed om at her er det jo full åpning!


Jeg vil stå litt for å få i gang pressriene. Det presser bare litt. Dryppet er tatt av, og jeg kjenner ikke så mye som jeg forventer. Jordmor ber meg bare ta et prøvepress. Klart det, sier jeg og får hjelp til å legge meg ned. Far er spent, han tar masse bilder av meg. Jeg tuller med han. Vi ler. Den rolige musikken står på i bakgrunnen. 


Jeg presser en gang. Og babyen er allerede på vei ut. "Kjenn her, sier jordmor, kjenn hodet". Jeg kjenner på det bløte hodet. Oi. Hodet står i bekkenet, og jeg ler. Herregud, dette er så spennende. Dette kan jeg jo gjøre mange ganger, sier jeg. Trykk en gang til på neste ri, sier de. Jeg trykker. Og babyen kommer godt ned. De trekker i snoren. Barnepleier kommer fort inn. 


Tredje trykk, hodet er faktisk ute. Prøv å presse bare litt til, sier barnepleier, og jeg lyer, jeg føler fortsatt at jeg har en del å gå på, og sier det høyt. Jeg skulle jo trykke ganske lenge, hadde jeg tenkt. «Nååå kommer han av seg selv!», sier jeg, og helt riktig, skuldrene er ute og nå sklir han bare ut av seg selv! 


Jeg griner, far griner. Babyen blir løftet opp mot meg, jeg tar mot han på veien. Vi griner, vi ler. Jeg tviholder på den deilige babyen min. Vi er helt tussete forelsket og glade. Jordmor styrer på med resten, jeg lukter bare på babyen min, smiler, tårene triller. Det er helt magisk. Babyen gråter.  Jeg synger mykt til han. Han blir rolig. Vi ligger og koser. Bare er. Sammen. Tiden står stille.


Etter noen timer ber jeg far slå av musikken. Vi er i mål. Det ble en drømmefødsel. Jordmor kommer til meg i etterkant og sier at dette var en helt spesiell fødsel også for henne, vi var så veldig tilstede. De ville bare skynde seg ut fortest mulig når han var født og la oss få være der aleine og nyte. 


Jeg er så utrolig takknemlig for denne opplevelsen! Tusen, hjertelig takk for gode råd! Og for påminnelse om det naturlige. Selv i det jeg tenkte var unaturlig med igangsetting, ble dette helt naturlig, en fantastisk opplevelse og virkelig en drømmefødsel!

En takknemlig klem fra meg." TUSEN takk til deg som ville dele. Jeg virkelig elsket å lese denne historien. Den viser så godt at fødsel kan være fantastisk - uansett om det skjer i en pandemi eller ei. Babyen kommer når den er klar. Og har du de riktige verktøyene, så kan du takle enhver situasjon.


Les mer om det fødselsforberedende nettkurset her.