Førstegangsfødende Elisabeth regnet med å gå over termin. Da slimproppen gikk nesten to uker før tok hun det som et modningstegn og ikke som at fødselen var nært forestående. Men termindato er ikke en eksakt vitenskap og kroppen vet når den er klar.
Her er hennes historie:
"Takk for all kunnskap du deler og for den tryggheten og selvtilliten kurset ditt ga oss!
Den 30. juni fødte jeg verdens nydeligste baby og jeg er sikker på at de mentale forberedelsene vi har gjort i forkant var med på å gjøre fødselen til en fantastisk opplevelse!
Jeg startet å følge deg lenge før jeg selv ble gravid og har etter å ha lært svært mye nyttig informasjon her på Instagram gledet meg til å få oppleve en fødsel!
Da jeg så ble gravid kjøpte jeg både boken og det fødselsforberedende kurset.
Både kjæresten min og jeg har lest boken og vært gjennom kurset.
Dette gjorde at vi følte oss godt forberedt på tross av en totalt ukjent opplevelse vi ikke hadde noe kontroll over.
Vi hadde snakket mye sammen om hva som var viktig for meg under og jeg var derfor helt trygg på at partner ville ivareta mine ønsker slik at jeg kunne gå inn i fødebobla.
Mandag 27. juni gikk slimproppen og jeg ble kjempeglad for å merke et modningstegn.
Med termin 10. juli var jeg forberedt på å gå gravid hele juli og ble derfor ikke utålmodig av dette.
Natt til 30. juni våknet jeg jevnlig av lette «menstruasjonssmerter» og tenkte igjen at dette var modning til en fødsel som skulle skje om et par uker og la meg til å sove igjen.
Jeg visste jo at det viktigste jeg gjorde nå i tiden frem til fødsel var å slappe av!
Jeg hadde time til jordmor den formiddagen og fortalte at jeg hadde begynt å kjenne at kroppen modnet seg.
Jordmor var i mine øyne svært optimistisk når hun håpet vi ikke hadde store planer i helgen og ba meg ha med helsekortet eller et bilde av det hvor hen jeg gikk.
Hun ga meg så mobilnummeret sitt og ba meg si ifra om jeg ikke trengte kontrollen om en uke.
Jeg lo litt da jeg ringte og fortalte hvor optimistisk jordmor hadde vært til kjæresten min på vei hjem.
Vel hjemme tok jeg til meg rådet fra jordmor og slappet av på sofaen med en dansk jordmor-serie og spiste god lunsj.
Da klokken var rundt 14:30 begynte menstruasjonssmertene å komme jevnlig. Jeg tok så tiden på dem med Helseoversiktsappen som meldte at dette kunne være starten på noe.
Jeg var fortsatt helt rolig og ikke overbevist om at fødselen skulle skje, men jeg sendte en melding til kjæresten min om at han kanskje måtte ha hjemmekontor dagen etter slik at han var i nærheten om jeg trengte støtte.
Da barnefar kom hjem fra jobb rundt 16:30 ble menstruasjonssmertene litt kraftigere, men ikke verre enn under en vanlig menstruasjon og tenkte fremdeles at det var en lang modningsprosess på gang.
Jeg sendte ham derfor ut på butikken for å handle middag og blomsterjord.
Jeg tok tiden og regelmessigheten av takene da kjæresten var tilbake, mens jeg pakket det siste i fødebagen og satte den klar. Litt før 18:00 bestemte vi oss for å gå ettermiddagstur med hunden og da ble det fart på sakene.
Jeg måtte stoppe og puste for hver rie! Da vi kom inn fortsatte riene å øke i intensitet og hadde nå en varighet på ca 50 sekunder med 2-3 minutters pause.
Jeg ringte så sykehuset å sa at jeg trodde fødselen var i gang og hørte at hun ikke var helt overbevist selv om jeg måtte stoppe og puste når det kom en rie under samtalen.
Vi ble likevel bedt om å komme inn for en sjekk.
Vi var på sykehuset ca 19:00 og møtte en fantastisk dansk jordmor som sjekket oss.
Det viste seg at jeg hadde 6 cm åpning allerede! Jeg hadde skrevet ferdig fødebrevet dagen før, men vi hadde ikke printet det ut så jordmoren fant penn og papir til oss så vi kunne notere ned noen punkter dersom vi ønsket.
Vi fikk veldig god kjemi med jordmoren med en gang og ettersom vi hadde snakket mye om hva som var viktig for meg under fødselen valgte vi å la kjæresten min være et «levende fødebrev» og håndtere ting underveis.
Nå bar det rett til fødestuen og jeg kjente at jeg allerede var stolt av hva kroppen min hadde klart!
Grunnet ujevn hjerterytme på babyen ønsket de å måle kontinuerlig med ctg.
Jeg fikk likevel bevege meg relativt fritt og sto og satt på pilatesball ved siden av sengen og jobbet meg gjennom riene med pust, avspenning (åpne håndflater, lave skuldre og avslappet kjeve!), positive affirmasjoner (riene er ikke sterkere enn meg fordi de er meg), visualisering (vi brukte intervall-tankegang opp en bakke, partner tok tiden og motiverte på samme måte som under trening), kalde omslag, motpress og kos fra partner.
Rundt klokken 20:30 ble riene så kraftige at jeg spurte etter alt av smertestillende.
Jordmor foreslo, i tråd med hva vi ønsket, at jeg kunne prøve ut lystgass før hun eventuelt kalte på anestesilegen. Det ble ikke nødvendig med noe mer, da lystgassen fungerte helt topp for meg!
Jeg følte meg sterk, var fokusert og helt i min egen boble. Jeg sa vel knapt en håndfull setninger mens vi var på fødestuen!
Rundt klokken 21:30 foreslo jordmor en ny sjekk. Jeg hadde da ca 7 cm åpning.
Jeg ble veldig skuffet over at det ikke var mer etter to intense timer, men jordmor var heldigvis tydelig på at det var mye som hadde skjedd og at antall cm ikke var alt.
Hun foreslo deretter at jeg skulle prøve å slappe av i sengen en liten stund og da sovnet jeg faktisk!
Etter et kvarters tid, ca 22:00, våknet jeg av den første pressrien og vannet gikk.
Jeg hadde da 9 cm åpning! Fostervannet var litt misfarget, så de fulgte ekstra nøye med babyens hjerterytme som fremdeles var noe ujevn.
Babyen var litt stresset og jeg måtte bytte stilling flere ganger for å hjelpe henne ned.
Etter ca en time med pressrier begynte det å haste med å få henne ut da hjerterytmen dalte og fødselslegen ble tilkalt i tilfelle de måtte hjelpe til med sugekopp.
Jeg fikk et lite klipp og beskjed om å presse alt jeg hadde på hver ri for å få henne raskt ut. Det var en helt utrolig følelse å kjenne barnet flytte seg nedover fødselskanalen!
Klokken 23:05 var hun plutselig her!
Bare fire timer etter at vi ankom sykehuset. Helt perfekt, men litt liten for alderen og mest sannsynlig grunnen til at hun var litt stresset underveis.
Mine første ord når jeg fikk babyen på brystet var: «Fy søren, for en kul opplevelse! Dette vil jeg gjøre igjen».
Jordmor var imponert over at jeg klarte å lytte til kroppens signaler og følge instinktene mine, og kalte meg en drømmedame!
Hun trengte ikke gi meg instruksjoner før de heiet på meg under de siste pressriene.
Fødselen ble også beskrevet som en «perfekt andregangsfødsel» og de var veldig imponert over meg som førstegangsfødende.
De så tydelig at barnefar og jeg var et team som jobbet godt sammen og at vi hadde forberedt oss på helt riktig måte.
Fordi vi hadde tilegnet oss mye kunnskap om fødselen og hva som kunne skje, var vi aldri stresset eller redde selv om det var mange i rommet under selve fødselen og i tiden etterpå."
Vil du også forberede deg til fødsel sånn som Elisabeth? Da må du sjekke ut det nettbaserte fødselsforberedende kurset.