Miriam hadde så sterk fødselsangst etter sin første fødsel at hun var usikker på om hun ville ha flere barn. Ved å grundig forberede seg, og stå opp for seg selv og sine ønsker i fødselen, fikk hun en skikkelig positiv opplevelse.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Fødselsangsten min var så sterk etter første fødsel, at så jeg en gravid dame måtte jeg snu og gå andre vei. Jeg ble for kvalm.
Det tok derfor mange år før jeg turte å tenke tanken om et barn nr 2, enda jeg veldig gjerne ville at datteren min skulle få et søsken.
Til slutt kom jeg frem til at jeg ville angre resten av livet om jeg ikke tok motet til meg og prøvde en gang til.
Skulle jeg virkelig gå resten av livet og vite at angsten hadde vunnet over meg og frarøvet meg livets største gave?
Da den positive testen kom kjøpte jeg derfor kurset til Positiv Fødsel. Jeg var litt skeptisk, da jeg følte det var litt "alternativt", men jeg startet tidlig på kurset etter Lines anbefaling.
For å være helt ærlig virket kurset i begynnelsen alt for enkelt til å skulle kunne hjelpe meg.
Samtidig var dette den eneste "livlinen" jeg hadde og jeg bestemte meg for å bare gjennomføre og tenke at hvis det funket for andre, så funker det for meg også.
Affirmasjoner ble hengt opp og lest høyt daglig (jeg trodde egentlig ikke på noen av de), lydfilene hørte jeg på flere ganger om dagen (tror aldri jeg rakk å gjennomføre en eneste en) og oppoverpusten ble øvd på til jeg omtrent ble blå i ansiktet.
Jeg var altså ikke en veldig god kursdeltaker. Jeg prøvde hardt, men angsten stod i veien for overbevisningen.
Allikevel merket jeg at det skjedde en endring i løpet av de fire første ukene.
Angsten forsvant og jeg begynte å glede meg til fødsel. Affirmasjonene ble ord jeg trodde på, og lydfilene jeg syntes var litt sære til å begynne med, ble plutselig det som fikk meg til å sovne med en gang hodet traff puta!
Jeg begynte å ha det bra, jeg var rolig og ikke minst uthvilt, som man sjeldent er en graviditet.
Aller best var det at angsten forsvant helt og ble mer en spent nervøsitet, omtrent som sommerfugler i magen! Bare av disse grunnene vil jeg si at kurset er verdt det!
Og enda kommer det en nydelig fødsel som kronen på verket.
Etter å ha sett jordmorvideoene i arkivet om igangsetting og stripping valgte jeg å bli strippet på trivselskontrollen 4 dager over termin.
Murringene startet med en gang, men de var svake og sjeldne. Jeg la meg til å sove da jeg kom hjem og resten av kvelden fortsatte likt.
Jeg tenkte derfor at det ikke hadde hatt noen effekt, og at jeg bare ville ende opp med et par døgn med maserier. Kl 5.30 morgenen etter våknet jeg og fikk ikke sove igjen.
Jeg undret på hvorfor jeg var så våken, men husket at jeg hadde drømt at jeg hadde vondt.
Kunne maseriene ha tatt seg opp? Jeg lå med sommerfugler i magen og kjente etter.
Omtrent hvert 10.minutt kunne jeg kjenne en svak menssmerte i magen, og da jeg gikk på do så jeg at slimproppen hadde gått. Yes! Noe var på gang.
Jeg vekket mannen bare for å gi en heads up og vi lå og slappet av og halvsov frem til 3 åringen våknet.
Da jeg kom i aktivitet med morgensysselet, kjente jeg at bølgene kom oftere.
Selv om 3 åringen var god distrahering og det var koselig å ha henne der, kjente jeg at jeg ble mer stressa over å skulle rekke å sende henne til barnevakt hvis ting skulle gå fort.
Hun reiste derfor til barnevakten og jeg og mannen rigget oss til en kosedag med julefilmer, snacks, yogaball og massasje.
Bølgene kom kraftigere og sjeldnere hvis jeg lå, og oftere men kortere og svakere hvis jeg var oppreist.
Siden dette bare var latensfasen prøvde jeg å hvile mest mulig og jeg trodde lenge at jeg samlet mest krefter ved å ligge, før jeg innså hvor mye mer håndterbare bølgene var hvis jeg beveget meg.
Spesielt merket jeg at det å ha armene opp over hodet lettet trykket som var i magen på en helt fantastisk måte.
Hele veien omtalte jeg de kraftigste bølgene som de gode, og vi prøvde å feire hver gang jeg fikk en skikkelig intens en.
Rundt kl 14 valgte jeg å ringe føden for å gi en heads up om at jeg antagelig kom en tur innom den dagen.
Forrige fødsel gikk jeg fra 5-10cm på 20 min, og jeg var derfor litt smånervøs for å skulle føde på stuegulvet.
Samtidig ville jeg være lengst mulig hjemme da jeg ikke er spesielt fan av sykehus.
Jeg ble fortalt at det var opp til meg, men at jeg måtte reise inn hvis jeg kjente ting tok seg opp for alvor.
Vi spiste pizza og så en julefilm til og da begynte jeg å bli såpass sliten at jeg ikke klarte å følge med på filmen lenger.
Jeg valgte derfor å ta en varm dusj, da jeg vet de ofte sier at det da er "vinn eller forsvinn".
Dabber bølgene av av det varme vannet, så er du ikke klar for sykehuset. Dusjen hjalp veldig og bølgene var mye mer håndterbare.
Jeg kom derfor noe skuffet ut av dusjen og tenkte at vi hadde en lang vei igjen, helt til jeg så på rietelleren mannen hadde kontroll på at bølgene var nå 2-3 minutter fra hverandre.
Det hadde da virkelig ikke føltes sånn!
Klokka var da rundt 18 og jeg bestemte meg for å reise inn for en sjekk, både fordi jeg ville vite om jeg var i aktiv fødsel, og fordi jeg ville trenge noe å sove på for kvelden, om dette viste seg å bare være maserier.
Vi ble tatt imot på sykehuset av blide jordmødre, og da jeg kom inn på fødestua kjente jeg at det var der jeg ønsket å være.
Dette var overraskende da noe av det jeg hadde gruet meg mest til var å se fødestua igjen.
Masse målinger av blodtrykk, ctg osv. Ble tatt og jeg og mannen lo og tøyset oss gjennom bølgene.
De kom tett når jeg valgte å være oppreist, men de var fullt håndterbare med oppoverpusten.
Etter mange målinger var det tid for å sjekke åpning, og jeg jublet høyt og gråt gledestårer da jordmor overrasket annonserte at jeg hadde 5-6cm.
Hun syntes jeg hadde vært i et litt for godt humør, og hadde antydet at vi måtte forvente å reise hjem igjen.
Jeg ble supermotivert av å alt være i aktiv fødsel uten å egentlig ha hatt noe særlig smerter enda.
Da vakskiftet kom kl 19 fikk jeg den nye jordmoren til å lese fødebrevet mitt og hun tok seg god tid mens jeg selv valgte å legge meg litt i senga og spise mat.
Bølgene kom da mye sjeldnere, men de var også kraftigere.
Jeg syntes egentlig det hele var ganske behagelig, og valgte å benytte sjansen i de gode pausene til å hvile skikkelig og samle energi, mens jeg snakket om at jeg snart skulle "opp og jobbe" for å få denne babyen ut.
Den nye jordmoren ville gjerne sjekke meg igjen, og jeg ble overrasket da hun annonserte at jeg var 7cm.
Hadde kroppen min virkelig jobbet så godt enda jeg hadde så gode pauser mellom bølgene? Hun fortalte meg så at hun gjerne ville sette en elektrode på hodet til baby da hjerterytmen var noe høy og hun gjerne ville ha en mer stabil måling.
Jeg fortalte at jeg ikke ville ta vannet, for da kom kroppen min til å respondere med stormrier og baby ville være ute på et kvarter.
Dette var en av mine største frykter og jeg ønsket ikke en ny styrtfødsel.
Jordmor foreslo at jeg kunne ta litt lystgass, og reagerte med vantro da jeg forklarte at jeg ikke hadde spesielt vondt, jeg koste meg derimot og ville gjerne få fortsette slik så lenge som mulig.
Jeg husket fra kurset at jeg skulle argumentere for saken min, og spurte om det fantes noe alternativ.
Vi endte derfor opp med å gi meg væske intravenøst og jeg skulle slappe av mest mulig i håp om at babys hjerterytme skulle roe seg.
Bølgene var fortsatt fullt håndterbare, og det var veldig motiverende å bruke oppoverpusten. Jeg visste at 4 runder med oppoverpusten var alt som skulle til før bølgen var over og jeg hadde gode pauser mellom. Jeg klarte å la være å grue meg til neste bølge, rett og slett fordi de ikke var spesielt vonde. Jeg følte jeg satt på en Berg- og dal bane og fulgte bølgene opp og ned. Etter hver bølge fikk jeg en sånn merkelig behagelig følelse i kroppen (endorfiner kanskje?). En følelse av full avslapning. Det eneste jeg kan sammenligne det med er den følelsen man får etter en litt hard massasje, hvor massøren slipper opp presset på muskelknuten og kroppen slapper av. Både godt og vondt på samme tid, men mest av alt en enorm lettelse kanskje. Jeg begynte å fokusere på denne følelsen, og det ble nesten så jeg gledet meg til hver bølge. Det jeg bekymret meg mer over var at jeg følte bølgene kom alt for sjeldent og var alt for håndterbare til å ha god effekt. I tillegg var jeg overbevist om at fødselen ville stagnere når jeg nå ikke fikk komme "opp og jobbe". Jeg var derfor kjempeskuffa da jordmor forklarte at væsken ikke hadde virket på babys hjerterytme, og at overlegen på gangen begynte å lure veldig på hvorfor vannet mitt ikke var tatt. Jeg argumenterte heftigere for saken min enn det jeg ville trodd, og prøvde å forklare at baby ville være født innen en time om jeg bare fikk ta av ctgen og komme opp og jobbe. Dessverre tillot ikke sykehusets prosedyrer at ctgen kunne tas av når det alt var funnet et "problem". Jeg gikk derfor med på at de skulle sette elektroden hvis det virkelig var det de mente var best for barnet. Åpningen ble målt igjen, 8cm, og vannet ble tatt. Nå kommer det til å si pang, forklarte jeg jordmoren. Hun på sin side mente jeg ikke kunne vite at det skulle bli slik som forrige gang. Jeg kjente at kroppen spente seg og hodet begynte å kjenne etter smerte. Jeg rakk ikke roe meg ned før de satte i gang, noe jeg absolutt burde ha gjort. Første bølgen var av en annen karakter enn tidligere, men mest fordi tankene ikke var på samme sted. Jeg tok fem dype drag av Lystgassen og smerten forsvant før jeg kastet opp. Gassens virkning tok slutt før jeg fikk tatt 5 nye drag. Plutselig begynte kroppen å skyve babyen ut. Dette var ikke trykketrang eller pressrier der jeg selv presset eller pustet og hadde kontroll, nei, det føltes ut som babyen var festet i en rakett og om jeg så hadde stått på motorveien i det øyeblikket, så hadde det ikke vært noe jeg kunne gjort for å stanse det. I sidesynet så jeg at jordmor ikke var der, og jeg forstod at jeg var den eneste som skjønte hva som skjedde. "Babyen kommer" fikk jeg hvisket til mannen min. Han så forvirra ut og søkte etter jordmoren med blikket. Aldri har jeg følt noen somle så mye som da. Jordmor fikk til slutt med seg hva som skjedde og tilkalte assistanse. Kroppen presset og brølte helt av seg selv, jeg hadde ingen kontroll, men stolte på at den visste hva den gjorde. I ettertid har jeg tenkt på hvor rå den en er som klarer å produsere en så stor kraft. 13 minutter etter at vannet ble tatt, var jenta vår ute. 2.5time etter vaktskiftet. I kurset er det snakket mye om hvordan fostervannet baner vei for babyen og at det er en grunn til at det er der. Jeg er glad jeg lot vannet være så lenge som mulig, for babyen var på snaue 4.5kg og kom ut med både en hånd og en albue først. Jeg forstår ikke hvordan hun ikke satte seg fast, men jeg er overbevist om at å la vannet være der så lenge som mulig hadde noe med saken å gjøre. Et under er det også at jeg ikke behøvde mer enn 3 pyntesting etterpå. Det var rett og slett en helt rå opplevelse å ha så god kontakt med kroppen min, og jeg er så glad for at jeg argumenterte for saken min. Fødselen ble kanskje ikke den romantiske opplevelsen jeg hadde sett for meg, med massasje, mye bevegelse og badekar, men det ble en helt fantastisk opplevelse og jeg føler meg så så heldig som hadde en nesten smertefri fødsel. Fortsatt sitter jeg litt i sjokk og tenker hvordan er det egentlig mulig?! 13 minutter smerte for en hel baby? Det er en pris jeg gladelig betaler! I ettertid har jeg fått mye skryt av flere jordmødre for at jeg valgte å ta kampen og diskutere meg til en så normal fødsel. Argumentene for hvorfor elektroden skulle settes var dårlige og var kun begrunnet av prosedyrer.
Verken jeg eller jordmor var noen gang redd for barnets helse, derfor var jeg så trygg i valget mitt.
Jordmor på etterfødselsamtalen var helt enige i at sykehusprosedyrene er blitt for kontrollerende og at de ser det går lengre og lengre mellom hver normale fødsel.
Derfor er det Line gjør med kurset sitt så utrolig viktig, så kanskje ikke bare vi fødende får bedre opplevelser, men kanskje fødetilbudet også blir bedre.
Det er virkelig på tide med en føderevolusjon!"
Vil du forberede deg på samme måte som Miriam? Meld deg på det fødselsforberedende kurset her.