Christines positive fødsel på ABC i Oslo: - Jeg behøvde ikke å presse. Kroppen gjorde det for meg!

Andregangsfødende Christine skriver at hun er "overbevist om at god mental og praktisk forberedelse for meg har vært nøkkelen til å få fine fødselsopplevelser".

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Natt til tirsdag våknet jeg av mamma-rop i babycallen. Klokka var halv to og etter dette skulle jeg ikke sove mer den natten.


Min mann gikk inn til storebror for å bre over ham, mens jeg forsøkte å sovne igjen, uten hell.


Jeg var alt for begeistret og spent til å sove, for noe var på gang. Var det bare kynnere? Eller kjentes dette mer ut som rier?


Jeg lastet ned en rieteller-app og begynte å registrere lengde og hyppighet.


Mannen forsøkte å overtale meg til å sove mens jeg fremdeles kunne, men som et barn som ikke får sove natt til julaften, er det umulig å sove før man skal møte sitt eget barn for første gang.


Jeg registrerte hver murring jeg kjente.

De kom nå jevnt med fem minutters mellomrom.

De regelmessige riene og det rosa blodet som kom på dopapiret litt senere, gjorde at jeg ikke lenger var i tvil.


Fødsel var rett rundt hjørnet!

Klokka halv tre ringte vi til min kusine som skulle være barnevakt for eldstemann, Olav.


Innen hun kom hadde vi pakket de siste tingene til fødebagen og laget oss litt havregrynsgrøt.


Jeg satt på pilatesballen og spiste havregrynsgrøt til favorittserien, mens jeg trykket på TENS-maskinen min hver gang en ny rie kom og forlot kroppen.


Vi ankom ABC-klinikken i mellom tre og fire på natten, hvor vi ble tatt godt imot av en jordmor.


Allerede gikk ting min vei!

Jeg hadde fått «det grønne rommet», som alle på ABC er enige om at er det beste rommet med utsikt over kirkegården.

Rommet kjenner jeg selv fra fødselsfilmene til Eva Rose i Aftenbladet-serien.


Lyset var dempet og elektriske telys skapte en fin stemning. Men riene mine, de var plutselig borte.


Jordmor spurte hvor ofte riene kom, og jeg følte meg nærmest flau over å si at jeg ikke kjente dem lenger.

«Jeg lover, de kom hvert femte minutt tidligere», sa jeg.


Hadde jeg virkelig kommet inn til føden med kynnere? Jeg som hadde født før burde jo kjenne igjen en rie, eller?

Tiden gikk og nesten ingen rier kom. Vi la oss i sengen og fikk noen timer søvn på morgenkvisten.


Jeg håpet jeg skulle våkne av at riene hadde tatt seg opp igjen, men det gjorde jeg ikke. Jeg våknet først da en ny jordmor kom inn i rommet og lurte på hvordan ting sto til.


Jeg ble flau igjen og sa at jeg ikke hadde hatt mer enn tre rier siden ankomst og at vi godt kunne dra hjem.


Det var sikkert falsk alarm.


Før vi dro hjem fikk vi frokost på senga. Jeg og mannen min lo mens vi satt der og følte vi snyltet på systemet.

En «hotellovernatting» uten barn og frokost på senga. Fint og småflaut på samme tid.


Før vi gikk ville jordmor sjekke åpningen for å se om vi skulle komme tilbake senere på dagen eller om vi kunne forvente at ting tok tid. Jeg var tre cm og veldig tøyelig.


Hun sa det var et godt tegn på at ting var i gang, men at det fremdeles kunne ta dager før vi så den lille.


Alt kom an på hvordan riene tok seg opp framover.


Vi kom hjem til tom leilighet klokka halv ett på dagen. Olav var i barnehagen og kusinen min ute på ærend. Jeg la meg i sengen for å se en film. I sekundet jeg slappet av kom riene igjen.


Hvert tredje minutt denne gangen. Jeg ropte på mannen og sa «Gjør deg klar for å dra igjen».


Vi var tilbake på sykehuset allerede klokka to. Da gikk alt mye raskere.


Det var en spesiell opplevelse å stå i korona-teltet og svare på spørsmål mens riene meldte seg.

Det vil jeg aldri glemme («Har du nylig opplevd kortpustethet?» Vel...).


Da vi kom inn, igjen på det grønne rommet (!), var jeg fire cm og i aktiv fødsel.


Riene kom hvert tredje minutt, men de var fremdeles håndterbare og vi snakket og koste oss både gjennom dem og mellom dem.


Jeg spurte jordmor om når hun ville anbefale meg å gå i badekaret. I min første fødsel rakk jeg aldri å komme meg i badekaret, fordi jeg hele tiden ventet til det skulle bli «verre».


Hun sa at jeg bare måtte gå i badekaret med en gang ettersom ting ofte forløp raskere hos flergangsfødende.


Jeg satt i badekaret mens det stormet utenfor vinduet. Stemningen i rommet var avslappende.


John Mayer spilte i bakgrunnen og jeg og min mann var strålende fornøyd med den hyggelige jordmoren som vi hadde fått.


Vi hadde gode samtaler med henne mellom riene og lo masse. Mannen min kom med drikke til meg og holdt en kald klut i pannen og nakken min når riene tok seg opp.

Når riene kom hyppigere og var så kraftige at jeg ikke lenger orket å være med i samtalen, gjorde jordmor en ny undersøkelse.

Klokka var fire og jeg var nå seks cm.

Fra dette punktet var jeg helt i min egen verden. Jeg enset ikke så mye av hva som skjedde rundt meg og fokuserte bare på pusten. Inn fire sekunder og ut åtte.

Det gikk ikke lang tid før jeg kjente at pressriene kom. Men jeg antok at det måtte være feil, siden jeg nettopp ble målt til seks cm.

Jeg var sikker på at jeg hadde bæsjet på meg og sa rett ut at «nå har jeg bæsjet på meg, jeg er helt sikker!».


Jordmor og mannen min fniste og forsikret meg om at det hadde jeg ikke.


Da var det virkelig pressrier som hadde kommet allerede! Jeg gikk fra knelende stilling til å flyte på ryggen og kunne kjenne at det ikke var lenge til babyen kom.

Jordmor kunne se hodet og sa at jeg bare måtte presse dersom jeg ønsket det.

Jeg behøvde ikke å presse. Kroppen gjorde det for meg. Nøyaktig fire pressrier senere var hodet ute.


En pressrie til og vi var endelig foreldre til to.

Jeg fikk minsten på brystet og jordmor la et vått og varmt håndkle over ryggen til den lille.

Det gikk et par minutter før jeg kom på at vi jo ikke visste kjønnet! Vi var så oppslukt i opplevelsen at vi hadde glemt å sjekke.


Vi løftet på håndkle og fikk se at minsten var ei liten jente. Vi kikket på hverandre og mannen min sa «Det er Ida, er det ikke?». Og jeg svarte «Jo, det er Ida».

Jeg sitter igjen med en så enormt god følelse når jeg tenker på fødselen. Det kunne ikke gått bedre, og jeg er så stolt over å nok en gang ha klart å puste meg gjennom det hele og beholde roen.

Jeg var også veldig heldig med forløpet.

Aktiv fødsel varte i tre timer og det var kun den siste halvtimen (fra seks cm til hun var ute) at riene var mer intense.

En halvtime! Jeg hadde ingen skader i etterkant heller.


Etter to gode fødsler er jeg overbevist om at god mental og praktisk forberedelse for meg har vært nøkkelen til å få fine fødselsopplevelser.

Derfor anbefaler jeg kurs i hypnobirthing til alle jeg kjenner.


Takk min fine venn, Line, for et kjempebra forberedelseskurs og for at du hjelper norske kvinner i få fine fødselsopplevelser!"


Tusen takk til min gode venn Christine som ville dele sin fødselshistorie!


Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Christine? Da må du sjekke ut det fødselsforberedende nettkurset!

Hvordan kan jeg hjelpe deg med din fødselsforberedelse? Send meg en melding her!

  • Instagram
  • Facebook
  • Twitter
  • Pinterest Social Icon

info@positivfodsel.no

+47 46 52 25 35

© 2020 Positiv Fødsel