top of page

Førstegangsfødende Lindas positive vannfødsel: - Fødselen ble en stor opplevelse av mestring

Linda hadde slitt med forholdet til kroppen sin i ungdomstiden, men det var ikke et problem lenger. Helt til hun ble gravid. Da kom panikken og redselen for å miste kontrollen over kroppen og seg selv. Hun jobbet grundig med å forberede seg til fødsel og mannen hennes forberedte seg på å være den beste fødepartneren han kunne være for henne.

Dette er hennes positive fødselshistorie:


"Da jeg ble gravid med min førstefødte på tampen av 2020 skjønte jeg tidlig at jeg måtte

forberede meg godt til fødselen. I ungdomstida slet jeg med et tvangsmessig forhold til mat,

kropp og trening, som naturlig nok gjorde disse åra ganske utfordrende.


Det var aldri snakk

om at jeg var innlagt eller noe sånt.


Egentlig tenkte jeg vel at dette stort sett var et

avsluttet kapittel, men med graviditeten kom en velkjent følelse av å være innestengt i egen

kropp snikende.

 

At magen vokste koste jeg meg med, men etter hvert kunne jeg våkne skjelven og helt gjennomsvett om nettene og styrte bort til vinduet fordi jeg ikke fikk puste.

 

Etter noen runder med dette uten å  forstå hva som feilte meg, skjønte jeg til slutt at det «bare» var panikkanfall ved tanken på å skulle miste kontrollen over meg selv.


Heldigvis fant jeg Positiv Fødsel på Instagram og jeg tok oppgaven med å forberede meg til fødselen på stort alvor.

 

Det tror jeg er hovedgrunnen til at jeg fikk en så god fødselsopplevelse som jeg gjorde.

 

I forkant fokuserte jeg på å lære så mye jeg kunne om fødsel. Særlig var jeg opptatt av

fasene, som jeg delte opp i mindre deler og tegnet opp oversiktlig, slik at jeg skulle gjenkjenne dem når jeg kom dit.

 

Jeg skrev ned affirmasjoner, øvde på pusting og instruerte mannen min om hvilke håp jeg hadde for fødselen og hvilken rolle jeg ønsket at han skulle ta.


Jeg skrev også fødebrev med ønskene mine, som blant annet var å føde i vann, ha få folk i rommet og så få undersøkelser som mulig.

 

To dager etter termin fikk jeg litt blod i utfloden (tegningsblødning).

 

I dagene før hadde jeg merket at slimproppen gikk i noen omganger, at jeg innimellom hadde menslignende smerter i korsryggen og perioder med litt kynnere (særlig på kveldene).

 

Fra 11-tida på kvelden har jeg notert meg at jeg fikk mer menssmerter, men i ettertid

skjønner jeg at det var rier. Jeg fikk ikke sove, da smertene kom med 4-5 minutters

mellomrom.


 

På grunn av lang reiseveg til sykehuset og at riene var så regelmessige, beordret jordmor oss utpå natta til å kjøre til St.Olavs.


Vi var framme i sekstida på morgenen, men åpningen ble målt til 0 cm og vi ble sendt hjem igjen.


Lånte leiligheten til noen vi kjenner som var bortreist og i noen timer framover avtok riene noe igjen. Men sove fikk jeg ikke til.

 

I 11-tida på formiddagen prøvde jeg å få i meg mat, uten at det lykkes noe særlig.


Jeg søkte opp «hvordan stoppe rier» og var ganske frustrert. Riene økte på gjennom hele dagen, men jeg avventet å ringe jordmor eller sykehus, fordi jeg hadde fått beskjed om å vente med å ta kontakt igjen til riene var så sterke at jeg ikke fikk til å snakke og kom med samme regelmessige intervall som det hadde vært gjennom natta.

 

Selv om riene ble sterkere, ble de ikke like regelmessige.

 

Noen ganger var det 2 minutter eller mindre imellom, noen ganger var det åtte minutter.


Noen rier varte i to minutter, andre i 30 sekunder, men de fleste lå på rundt ett minutts varighet med 4-5 minutter imellom.

 

Slik holdt jeg på noen timer.

 

Mot slutten av tida i leiligheten måtte mannen min stå med meg på hver rie, så jeg kunne

henge over eller lene meg mot ham.


Jeg måtte stå på hver rie, da det var vondt å ligge eller

sitte.

 

Jeg lå/satt ikke så mye mellom riene heller, da det var ubehagelig, samt at det ble

vanskelig å komme seg på beina når en ny bølge traff.


I firetida var jeg så sliten og hadde

hatt så mange heftige rier på rad, at jeg ringte og fikk komme inn på sykehuset.

 

Var i tvil om jeg i det hele tatt skulle ringe, for jeg klarte jo fortsatt å snakke når det kom en rie?

 

Selv om det var vondt, følte jeg fortsatt at jeg hadde litt å gå på.

 

Bilturen inn til St.Olavs husker jeg som en stor mental seier, fordi jeg jobba så hardt med å fokusere, holde roen og være positiv – det var jo så vondt å sitte.

 

Jeg gikk av bilen utenfor sykehuset kvart på fem. Mannen min fikk ikke bli med inn ennå, da dette var under korona.


Han parkerte ikke bilen en gang, fordi vi trodde at vi ville bli sendt hjem.

 

Jeg kom meg opp til fødeavdelingen med mange ri-pauser undervegs.


Da jeg endelig kom inn på en fødestue og ble sjekket, sa jordmor at jeg hadde åtte cm åpning!

 

Da ble jeg så letta og glad.

 

Mannen min fikk komme inn, jordmor tappet i et badekar til meg, satte på rolig musikk og slo på led-stearinlys rundt omkring.

 

Jeg prøvde forsiktig å spørre om epidural, men fordi jeg hadde forberedt meg godt ble jeg ikke skuffet da jordmor sa at det var bedre å gå i vannet en stund og heller vurdere epidural om en time.

 

Jeg visste jo at tida for epidural straks var ute og at det i hvert fall ville være for sent om en time.

 

Det varme vannet var lindrende og jeg var glad for at jeg fikk stå på alle fire og henge over

mannen min, som satt utenfor karet i den ene enden.


Han var helt fantastisk og snakket meg

gjennom det. Minnet meg på å puste, slappe av i kjeven og ga meg frukt og saft.

 

Vi var et godt team som fokuserte på en rie om gangen. Jordmor kom ikke inn til oss før helt på

slutten.


Da gikk vannet og jeg kjente at det var på tide å trekke i snora.

 

Cirka to og en halv time etter at vi kom inn på fødestua, 19:46 på kvelden den 14.juli, kom ei nydelig jente til verden i badekaret.

 

Da hadde jeg pressa i tre kvarter.

 

Det var vondt, men overkommelig, og det hjalp overraskende på å få skryt for at jeg var sterk undervegs.


Jeg blødde veldig lite og fikk nesten ingen skade nedentil fordi hodet hadde glidd ut og inn av åpningen flere ganger.

 

Det var frustrerende og utmattende underveis, men bra etterpå. De diskuterte om jeg trengte ett sting eller om de skulle la være å sy. Jeg vet faktisk ikke hva de endte opp med.

 

Etter at jeg hadde fått holdt jenta vår inntil meg i badekaret en liten stund, lettere sjokkert, og

snakket til henne mens mannen min gråt, fikk han klippe navlestrengen.


Jenta vår hadde en del fostervann i systemet sitt som gjorde at pustingen var litt ubehagelig for henne i starten, så hun gråt ikke så mye, men alt var i orden.

 

Mens de tok henne med for å tørke og stelle henne, fødte jeg morkaka. Det syns jeg ikke var noe særlig vondt i det hele tatt.

 

For meg ble fødselen en stor opplevelse av mestring.


Det jeg syntes var vondest var

pressfasen mot slutten da hodet sto i åpningen og når jordmor sjekket åpningen min.


Akkurat det skjedde vel bare to ganger til sammen.

 

Jeg er veldig glad for at jeg tok Positiv Fødsel-kurset og mye av den mentale treningen jeg la ned her fikk jeg faktisk også bruk for under barseltiden, som ble litt heftigere for oss enn forventet.

 

Så tusen takk for et viktig kurs!"


Har du lyst til å forberede deg på samme måte? Meld deg på kurset her.

Comentários


bottom of page