Da Vigdis fødte sitt første barn var det på ABC-klinikken. Da den ble vedtatt nedlagt måtte hun tenke annerledes. Etter å ha undersøkt andre, nærliggende sykehus, fant hun ut at hjemmefødsel virket som det beste alternativet.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Halvannet år etter min første fødsel var jeg gravid igjen, med termin i mars 2023, nesten nøyaktig to år etter min første fødsel. Etter den gode opplevelsen på ABC i mars 2021 var det klart at jeg søkte plass på ABC igjen, og med nok et ukomplisert svangerskap fikk jeg den innvilget.
Knappe to måneder før termin ble det plutselig bestemt at OUS skulle legge ned ABC med bare noen få ukers varsel.
Tre uker før termin ville ABC bli stengt. Jeg måtte legge om planen. Jeg begynte å lese om og se videoer fra fødeavdelinger rundt Oslo, men det ga meg ingen ro eller trygghet. Sammen med den fine jordmoren min på helsestasjonen begynte jeg å se nærmere på hjemmefødsel som et alternativ. På kort varsel og med termin rett før påske var det vanskelig å finne jordmødre til å dekke opp all tiden, men til slutt fikk vi til et slags lappeteppe med mange snille jordmødre som stilte opp for å dekke de aktuelle dagene, inkludert nyoppstartet Min Fødsel i påska.
Det jeg ønsket meg for fødselen min var er rolig føderom, en trygg jordmor og et badekar. I min første fødsel var det alt styret med å komme seg til sykehuset (både å «få lov» til å dra inn og selve taxituren dit) som var den dårligste opplevelsen, så å slippe det helt var en stor grunn til at hjemmefødsel føltes riktig for meg.
Men med en toåring i hus og et bittelite bad uten badekar, var det ikke så tydelig for meg hvordan jeg skulle få til et rolig føderom og en vannfødsel. Det siste løste vi ved å bestille en sammenleggbar badebalje for voksne på nett. Den var stor nok, og ikke minst dyp nok, til at jordmor vurderte den som trygg å føde i, og liten nok til å få plass på badet vårt.
Det første løste seg tilfeldigvis av seg selv ved at fødselen startet mens kjæresten min Magnar hadde tatt med seg sønnen vår til foreldrene sine for å overnatte.
Mens min første fødsel startet fem dager før termin, lot nummer to vente på seg.
Dette var helt i tråd med forventingene mine; jeg hadde kjent at hun var mindre enn storebror og tenkte hele tiden at hun ville trenge mer tid.
Han, derimot, hadde jeg forventet at ville komme før termin, og det gjorde han altså. I påska dro jeg på terminkontroll på Ahus. Jeg hadde hatt tydelige kynnere/modningsrier i 10-12 dager allerede, og følte at kroppen min var klar og at vi bare ventet på babyen.
Selv ville jeg gjerne bli ferdig med graviditeten, men jeg unnet den lille i magen all den tiden hun trengte. På kontrollen ble hun estimert til like under 4000 g og jeg spøkte med at jeg ikke kunne føde barn under 4 kilo.
Alt stod bra til, og jeg dro hjem for å vente, med beskjed om at jeg på neste kontroll ville «settes i gang uansett». Kvelden etter ble kynnerne regelmessige, men det dabbet av da jeg gikk og la meg. De hadde tatt seg opp på ettermiddagene en stund, men aldri så mye.
To dager senere, på Skjærtorsdag, dro Magnar og sønnen vår altså ut til svigers for overnatting.
Den dagen hadde jeg litt rosa slimete utflod og på kvelden ble kynnerne regelmessige igjen.
Dette hadde jo skjedd før uten at det ble til noe, men sammen med den rosa utfloden følte jeg at det kanskje var noe på gang. Jeg passet på å spise, drikke og gå på do så mye/ofte jeg klarte, og jeg slo opp og vasket badebalja. 21:30 på kvelden hadde kynnerne blitt til rier og jeg følte meg sikker på at dette kom til å ende med fødsel, så jeg ringte jordmor Kristin, min «førstejordmor» og ba henne komme.
Hun kom rundt kl 22 og da hadde riene tatt seg opp nok til at jeg trakk meg tilbake til soverommet og lå der og pustet meg gjennom dem. Mellom dem diskuterte jeg litt frem og tilbake med Magnar om han skulle komme hjem eller ikke. Sønnen vår hadde ikke overnattet alene hjemmefra før og jeg ville ikke at han skulle føle seg forlatt.
Ca 22:30 kom andrejordmor Maria også, og da var riene tettere.
Ikke lenge etter at hun kom sa jeg til Magnar at han bare måtte reise fra sønnen vår, for jeg trengte ham hjemme. Jeg fortsatte å ligge oppe på senga og puste meg gjennom rie etter rie. Mens jeg lå der hørte jeg jordmødrene prate stille nede og fylle ut diverse papirer.
Rundt 23 kjente jeg at jeg ville over i badekaret og jeg ropte ned og ba dem om å fylle det for meg, og det gjorde de. Da kom de også opp og var sammen med meg. Vi har liten varmtvannstank, ikke nok til å fylle badekaret, så Maria kokte vann på kjeler og fylte på.
23:30 kom Magnar hjem, og omtrent samtidig sjekket Kristin meg og sa at jeg var 6 cm og at hun kunne kjenne fosterhinna og at den virket klar til å sprekke. Da var det snart klart i badekaret også, og jeg tasset de få skrittene bort til badet.
Jeg prøvde en tur innom do for å tisse, men det ble altfor mye tyngdekraft på meg og jeg kom meg raskt over i badet i stedet. Å være oppreist hadde startet noen storm-aktige rier som jeg mistet kontrollen over, helt til Kristin kom inn og hjalp meg å sette meg bakover i badekaret og minnet meg på å puste.
Jeg fikk tilbake «kontrollen» (det lille jeg hadde) etterhvert og dermed også litt pauser mellom riene igjen.
Jeg begynte nå å kjenne på at jeg syntes det hele var veldig vondt og tenkte at jeg ikke kunne forstå at jeg ikke lærte av første gang, hvorfor gjør jeg dette igjen, jeg vil ikke være her, det blir i hvert fall ikke noen nummer tre!, sånne ting. Samtidig var jeg veldig kvalm.
Jeg kjente det igjen som overgangsfasen, men klarte ikke å tro på at jeg var der allerede. Bare noen minutter tidligere var jeg jo 6 cm! Det var den samme vantroen som gjorde at jeg hadde trykketrang på en del rier før jeg lot kroppen presse.
Mens dette pågikk kommenterte Magnar på at vi nettopp hadde passert midnatt. Jeg kunne ikke tro hvor fort det gikk. Kristin sa at jeg kunne presse hvis jeg ville, så hun må ha sett at kroppen gjerne ville, men jeg følte fortsatt at det umulig kunne være tid for det allerede. Men det var det.
Etterhvert slapp jeg meg løs og lot kroppen presse, det var ganske befriende, men fortsatt vondt.
Vannet gikk på en pressrie og det lettet litt på trykket, men det satt også i gang nok en ukontrollert rie som jeg ikke følte ville ta noen slutt. Igjen klarte jeg etterhvert å roe ned pusten og hente meg inn igjen.
Etter at vannet hadde gått kunne Kristin se hodet. Hun hjalp til med å støtte det ut og holde litt igjen, som jeg ønsket. Kristin satt på en krakk ved siden meg, teknisk sett i dusjen vår, Magnar satt på dolokket og Maria var i fotenenden av badekaret, halvveis utenfor baderommet.
Denne gangen merket jeg ikke noe til «to steg frem og ett tilbake» eller noen ring of fire. Det jeg kjente mest på var et intenst press ned mot korsryggen og halebeinet, samme som i første fødsel.
Det tok ikke så mange pressrier før hodet kom ut.
Kristin sa «Press en gang til», men rien var over og jeg følte ikke for det, før hun la til «hodet er ute, du kan kjenne hvis du vil». Så jeg kjente, og det var motivasjonen som skulle til for å gi et siste trykk og få henne ut.
Det første Magnar sa da jeg løftet henne ut av vannet og opp på brystet var «så stor hun er!» Det første jeg sa var «Er jeg ferdig?? Jeg klarte det! (?)»
Klokka var 00:23 på fredag, bare tre timer etter fødselen startet, så jeg var overrasket (og letta) over å være ferdig allerede. Jeg hadde født en frisk og fin jente på 4020 g, 52 cm, ganske nøyaktig like stor som storebror var da han ble født.
Det tok ikke mange minutter før navlesnoren sluttet å pulsere og vi klippet den, og ti minutter etter babyen kom morkaka, hel og fin. Magnar tok babyen mens jeg gikk ut av badet og inn og la meg på senga som Maria hadde stelt i stand mens jeg var på badet. Der ble jeg undersøkt og sydd mens babyen lå på brystet mitt og Magnar ved siden av meg. Tre rifter, to ble sydd med ett sting, og ingen av dem har plaget meg i ettertid.
Jeg mistet veldig lite blod og kom meg utrolig raskt etter fødselen.
Jeg tror det hjalp å ha barseloppholdet hjemme. Sønnen vår kom hjem morgenen etter. Foreldrene mine kom og hjalp oss med barnepass og matlaging, så jeg fikk hvile og ikke minst spise veldig godt. Jeg fikk god oppfølging av jordmødrene, både fra Min Fødsel og helsestasjonen.
Mens det under første fødsel hovedsaklig var kunnskapen om hvordan kroppen føder som hjalp meg, var pusten viktig denne gangen. Jeg hadde to opplevelser hvor det å ta kontroll over pusten gjorde at jeg klarte å roe ned riene og få tilbake pausene mellom dem, noe jeg i øyeblikkene ikke trodde kunne gå an.
Selv om fødsel nummer to var enda raskere enn den første, var jeg mindre overveldet denne gangen. Det var nok fordi fødselsforløpet var helt likt som første gang, bare raskere.
Det jeg tenkte mest på rundt denne fødselen var hvor godt det var at jeg ikke hadde måttet dra til sykehuset midt oppi alt. Mest sannsynlig ville det også gått fint (jeg vet ikke om noe kunne stoppet kroppen min fra å føde når den først var i gang), men jeg er glad for å ha sluppet vurderingene, telefonsamtalene, reisevei og flere mennesker å forholde meg til, og er i hvert fall helt sikker på at det ikke kunne gått bedre enn det gjorde her hjemme. En bedre opplevelse kunne det definitivt ikke blitt.
Så nå har jeg to raske, trygge, intense og ukompliserte fødsler bak meg, hvor kurset ditt og kunnskapen du formidler har hjulpet meg begge ganger, på forskjellige måter. Du har også hjulpet med å normalisere hjemmefødsler, som var et trygt og åpenbart alternativ for meg i min andre fødsel, men som jeg kanskje ikke ville gått for om jeg ikke hadde omgitt meg med en virtuell «omgangskrets» hvor det ikke er et så fryktelig alternativt valg å ta.
I min virkelige omgangskrets var det flere som syntes det hørtes skummelt ut, men jeg følte meg trygg på beslutningen og har heldigvis gode venner og familie som ikke kommenterer for mye på sånt som de ikke har noe med. Tusen takk for et fint kurs og for formidlingsarbeidet du gjør på sosiale medier!"
Hvis du også har lyst til å forberede deg til fødsel sånn som Vigdis, bør du sjekke ut det nettbaserte fødselsforberedende kurset!