Mari Krogshus fødselshistorie: - Ikke bruk sugekopp på ham, jeg lover å fikse dette!

Ernæringsgründer og forfatter Mari Krogshus deler sin sterke og positive fødselsopplevelse som førstegangsfødende.

“Nå tisser jeg på meg igjen, tenkte jeg i det jeg startet å reise meg fra senga.

Jeg hadde våknet, det var natt. Og det var ikke uvanlig.

De siste månedene hadde jeg vært oppe flere ganger hver natt. 

Tisset. Og drukket vann.

Det var som alltid vondt å reise seg, for tiden mest på innside lår.

Det var tungt. Magen var stor nå. Vi hadde akkurat fullført uke 39.

I det jeg reiste meg litt mer ble alt plutselig vått.

Dette var ikke å tisse på seg.

“Ørjan, det kommer masse vann ut av meg”, sa jeg og kom meg inn på badet. 

Gulvet på soverommet, gangen og badet var fylt med vann.

Jeg satt meg på do. Kanskje for å prøve å få mest mulig oppi der, istedenfor på gulvet.

Jeg vet ikke. 

Jeg var rolig.

Jeg gikk i dusjen. 

Ørjan spurte utenfor badet om alt var ok.

“Ja”, sa jeg, “jeg skal bare skylle meg”.

Det var fredag 12.oktober 2018. Klokken var 0400.

Vannet hadde gått på 32-års dagen min.

Jeg kom ut av badet og Ørjan var også rolig. 

Jeg sa jeg visste han kom til å komme på bursdagen min.

Sønnen vår.

Ørjan smilte.

Jeg hadde sagt i flere uker og måneder at det var ok at han kom fra/etter lørdag 13.oktober. 

Da var jeg klar. Da skulle jeg ha gjort den jobben som skulle gjøres.

Ikke med leiligheten eller med å handle babyting.

Men med selskapet mitt. Selskapet mitt og jobben min, som har vært mitt liv de siste 10 årene. 

Dagen før hadde jeg til og med shavet leggene (som høygravid var det ikke en hverdagsaktivitet…). Vasket håret også.

En e-post jeg satt med torsdag kveld som omhandlet aktivitet uken etter, hadde jeg også latt være å sende. Det føltes feil.

Jeg hadde en følelse.

Ørjan ringte føden. Sa vannet hadde gått.

Han ga meg telefonen. De ville høre hvordan jeg hadde det.

“Fint” sa jeg, “men jeg har menstruasjonssmerter.”

Damen i telefonen sa jeg skulle legge meg igjen og komme inn til kontroll kl. 12.00, om ikke riene startet før det, da skulle vi ta kontakt.

Ok.

Jeg la på og gikk inn på badet. Det kom ut mer vann. Jeg måtte skifte igjen. Jeg var urolig. Begynte å sjekke og ordne at alt vi trengte var i fødebagene.

Jeg fikk mer vondt. Smertene ble sterkere.

Så ble det mindre vondt.

Så ble det mer vondt.

Jeg begynte å tenke; “Er ikke det rier? At det blir mer vondt, så mindre vondt, så mer vondt, så mindre vondt?”

“Ørjan, smertene går veldig av og på nå….”

Jeg husker ikke hva han svarte. 

Jeg husker ikke om han allerede hadde startet på den enorme frokosten.

Jo. Han ba meg komme å slappe av.

“Jeg må ordne så alt er klart” sa jeg, “dette kan være de minuttene jeg har på å ordne dette”.

Jeg puttet noen gensere i fødebagen, og startet å pakke toalettvesken.

Jeg sendte også en sms til Anette, hun skulle nemlig ta gravidbilder av meg fredag morgen kl. 0900. Noe jeg ikke var forberedt på eller gjorde noe for å forberede meg til.

Jeg skjønte vel at det aldri kom til å bli noe av...

“Vannet gikk nå”, skrev jeg til henne, med et apefjes. Apen som holder hendene over ansiktet.

“Kan du komme å legge deg Mari, når du har vondt?”

“Nei, jeg må ordne dette.”

Jeg fant et par ting til og puttet i bagene.

Så gikk det ikke lenger. Jeg måtte legge meg ned.

Jeg la meg ned i sofaen i stua.

Vi ringte føden. Vi skjønte at dette var rier. 

Hun ba oss ta tiden på de og ringe tilbake om en halvtime. 

“Vil du ha gavene dine?”, spurte Ørjan.

“Gavene mine?”

Ja, jeg hadde jo bursdag.

“Om ikke du åpner de nå får du de sikkert ikke på mange dager!” 

Han sjonglerte mye følelser nå. Imens han hadde fullstendig kontroll på oss. 

Jeg var trygg.

Han hadde også satt en stor frokost foran meg. “Det er viktig at du spiser nå” sa han, “du trenger energi.”

Han hadde kjøpt inn favorittrundstykkene mine som han skulle lage til bursdagsfrokost til meg. 

De sto foran meg sammen med varm eggerøre. 

Jeg klarte ikke spise det.

“Ja, jeg vil ha gaver” sa jeg. 

Han hentet to store pakker.

Jeg pakket de opp, mellom to rier.  

Som alltid ga han meg altfor fine gaver. 

Som jeg ikke klarte å fokusere på lenger enn de få sekundene.

Klokken ble 0600. Vi skulle ringe føden igjen.

Det var nå fire minutter mellom hver rie.

Eller var det tre? Jeg husker ikke.

Føden sa vi skulle komme når vi ville.

“Vi må dra nå” sa Ørjan, “jeg tar med meg tingene ned i bilen og kjører bilen ned i garasjen, så henter jeg deg. Klarer du å ta tiden med telefonen i mens jeg går ned?”

Han var ikke borte lenge.

Og da han var tilbake sto det 1 minutt mellom hver rie på telefonen min.

Hvordan skulle vi komme oss dit, tenkte jeg…

Hvordan skulle jeg sitte i en bil med de smertene her?

Og hva skulle jeg sitte på, så ikke vi ødela bilen?

Ja, det var enda en ting jeg ikke visste om en fødsel. 

Vannet trenger ikke bare å gå for å så “ha gått”. 

Nei. Vannet fortsetter å gå.

I flere timer etterpå.

Jeg husker ikke noe fra leiligheten til vi sto nede i garasjen. 

Han la en plastpose i forsetet, la bak setet og satt meg inn.

Øynene mine var åpne noen få sekunder nederst i Toftes gate.

Jeg husker mørket og gatelysene.

Så var øynene mine lukket resten av turen.

Vi gikk sammen opp trappa til føden på Ullevål.

Inn første dør knakk jeg sammen.

En ny rie. Og de ble sterkere og sterkere.

En dame spurte meg om jeg hadde det bra. 

Ørjan svarte henne. Sikkert med et smil.

Vi gikk inn til resepsjonen sammen.

Vi var fremme og vi ble tatt med inn på et rom for å sjekkes.

“Du har 4 cm åpning, dere skal ikke hjem nå, nå skal dere opp på føden, kjempebra jobbet hjemme!”

Herregud hun var søt. Jeg aner ikke hva hun var eller hvordan hun så ut, men jeg husker varmen i blikket hennes. 

Jeg følte meg trygg. Jeg var glad. 

Det skulle skje nå. Vi skulle møte ham nå. Sønnen vår.

Jeg ble satt i en rullestol og plutselig var vi i et nytt rom.

“Er det her han skal bli født?” husker jeg at jeg spurte Ørjan.

Det var så surrealistisk.

Åslaug tok oss imot på dette rommet. Hun sa det var et ledig rom snart med badekar og spurte om vi ville ha det. “Ja”, sa jeg. Jeg ble glad. Jeg hadde hørt at badekar kunne hjelpe. Jeg ville ha badekar.

Vi kom oss inn på det nye rommet, hvordan husker jeg ikke. Klokken var 0800 og Åslaug hadde akkurat startet på jobb.

“Tror du du kommer til å ta ham imot?” spurte jeg, i det hun fylte oppi et badekar til meg.

De begge hjalp meg oppi.

“Det kan veldig godt hende” sa hun smilende.

Jeg ble glad. Kjente at jeg gledet meg til å bli ferdig med disse smertene og at jeg kunne holde ut 8 timer til, det var jo kun 8 timer til hun var ferdig på jobb.

Å tro der jeg lå i badekaret, at Åslaug skulle ta i mot sønnen vår, var en naiv teori.

Men en teori og et håp som nok var nødvendig for at jeg skulle klare å holde ut timene vi hadde foran oss.


Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt i badekaret.  Åslaug var på min venstre side, Ørjan på min høyre.

Jeg hadde på meg hans boxer, den hadde vært det nærmeste jeg hadde funnet hjemme når vi skulle komme oss ut av leiligheten. Tydeligvis. For jeg husker ikke hvordan den kom på. 

Jeg lå på min høyre side. Klemte Ørjans hånd for hver rie.

Jeg tror dette var før jeg hadde startet å telle meg gjennom hver rie.

De satt der begge to med meg. Vi var på jobb alle tre.

Alle med samme mål, og Åslaug, som vi hadde møtt for kun et par timer siden, var akkurat like investert som oss.

Jeg husker jeg var imponert allerede da, men herre min gud, som hun og de andre jordmødrene på Ullevål skulle imponere meg i timene vi hadde foran oss..

Plutselig klarte jeg ikke å ligge i badekaret lenger.

Smertene startet å gjøre meg litt desperat nå.

De hjalp meg opp.

Jeg tror det var nå jeg la meg ned i sengen på siden.

Ørjans hånd var der fremdeles.


De tok på meg en bleie og en sykehusskjorte. 

Jeg husker jeg tenkte på fødebrevet. Det 3 sider lange fødebrevet.

Det var ikke printet ut, jeg måtte huske å fortelle henne hvordan vi ville ha det. 

Selv om jeg var trygg på at Ørjan skulle få det frem.

Jeg sa likevel hvor viktig det var for meg at dette skjedde naturlig. 

Jeg fortalte at mitt mareritt både var igangsettelse og keisersnitt (den første visste vi ihvertfall nå at vi slapp) og at jeg trengte ro og tålmodighet, så kroppen fikk lov til å gjøre det den skulle.


Jeg kunne IKKE bli presset på tid eller få noen “rullebånd fornemmelse” fordi jeg var på et sykehus (ja, jeg brukte de ordene…).

Jeg sa også at om det kom en lege inn som ble utålmodig ville jeg bli redd og ville ikke få til å få den åpningen som skulle til. 

Dette kom av at jeg hadde lest boken “Ina May`s Guide to Childbirth” få dager før, hvor hun som skriver boken, som har jobbet som jordmor i 30 år, med en keisersnitt rate på under 1 % (den ligger på nesten 20 % i Norge), skriver om hennes erfaringer med hvordan kvinner som ikke klarer å slappe av, eller er redde, ikke får den åpningen som skal til, i en fødsel.

Denne boken er HELT fantastisk, dog kan man få litt for høye forhåpninger om en rosa fødsel, av å lese den…..men som gravid MÅ den leses!

Hvorfor ville jeg ikke ha keisersnitt?

Barn født med keisersnitt har økt risiko for overvekt, diabetes, allergier og astma, mye grunnet at de ikke blir stimulert for bakteriefloraen fra mors fødselskanal.

Uansett. Jeg lå i senga nå.

Klokken var kanskje blitt 10.00.

Og jeg begynte å slite.

Jeg hadde avtalt med Ørjan å vente så lenge som overhodet mulig med epidural, og i beste fall, om jeg klarte, unngå det helt.

Jeg ville ikke forstyrre riene eller det kroppen holder på med, og er skapt til, men jeg visste også at jeg aldri hadde opplevd en fødsel før, og at det var naivt å bestemme på forhånd at det ikke skulle brukes.

Det var for vondt å ligge i senga nå, så jeg hadde satt meg på en ball. Jeg satt på ballen og hang med armene og hodet over på det de kaller “prekestolen”. Jeg hadde rier hvert minutt og sovnet mellom hver eneste. 

Jeg hadde nå begynt å telle. Jeg hadde ikke opplevd sånne smerter før og klarte på en eller annen måte å håndtere de hvis jeg telte meg gjennom de.

1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9….

Jeg telte ofte helt til hundre har Ørjan sagt til meg i ettertid.

Det er lenge.

Jeg var også trygg på fødselen kom til å gå naturlig og jeg var trygg på at jeg fikk den tiden jeg trengte.

Det gjorde også at jeg kom meg gjennom smertene.

Jeg så en ende på det. En fin ende.

Uten kunstige inngrep eller forstyrrelser.

Jeg tror klokken var 10.30 da det hele likevel virket litt uoverkommelig.

“Jeg begynner å tenke på smertestillende nå” sa jeg.

Han gjorde som avtalt.

Så meg inn i øynene og spurte om jeg var sikker.

Avtalen var at han skulle gjøre dette, minimum 3 ganger.

Jeg husker ikke om jeg møtte blikket hans.

Jeg ville jo ikke. 

Og mellom riene tenkte jeg at dette var håndterbart.

Men med gang en ny kom, så så jeg ingen annen utvei.

“Jeg trenger hjelp” sa jeg, “jeg trenger smertestillende.”

“Det er helt greit” sa Åslaug, “de fleste gjør det, jeg bestiller anestesilegen nå”.

Klokken 11.00 kom hun inn.

Jeg så på Ørjan. Han spurte igjen om jeg var sikker. Som han hadde lovt meg.

“Nei” sa jeg til ham, og så på anestesilegen, “jeg vil klare det uten”.

Hun tok med seg vognen sin og gikk.

Igjen lå vi. Og da Åslaug sjekket åpning igjen, litt over 11.00, var det ikke skjedd noe som helst.

Jeg så at hun ikke likte det.

Og med det kjente jeg mitt første stikk av frykt for om fødselen fikk lov til å gå sin naturlige gang eller ikke..


Jeg ble raskt rolig igjen.

Vi snakket om at dette ikke var noe problem og jeg sa igjen og igjen at jeg måtte få den tiden jeg, og vi trengte.

Åslaug lyttet og ga meg tid.

De neste timene er noe uklare.

Men det jeg husker godt er at neste gang hun sjekket åpning, så sa hun 5 cm.

Det var fremgang.

Jeg tror klokken var 14.00 da.

Vi prøvde flere ulike stillinger for at det skulle skje mer, for at åpningen skulle skje raskere, men det eneste jeg klarte å håndtere var å sitte på den ballen, hengende over denne prekestolen..


Å sitte der var minst vondt.

“Minst vondt”. Du som har hatt rier på 10. timen uten epidural vet kanskje hva jeg mener...

Ørjan fikk også i meg mat husker jeg. Det var gått noen timer uten mat nå, så jeg husker han var veldig opptatt av å få i meg mat. 

Åslaug ba meg også få i meg sukker og jeg gjorde det de sa.

Jeg var helt desperat etter at dette skulle ende snart.

Jeg spiste brødskiver med leverpostei mellom riene og drakk eplejuice.

(Lite visste jeg om hvor mye jeg skulle angre på at jeg drakk den eplejuicen, ca. 10 timer senere….)

Klokken nærmet seg 16.00 nå.

Åslaug sitt skift var snart over.

“Nei, er hun grei hun som kommer?” spurte jeg Åslaug bekymret.

“Ja, hun er veldig grei” smilte Åslaug.

Marit kom inn. Vi hilste og hun ble stående å prate med Åslaug i enden av rommet. Åslaug oppdaterte henne på meg og situasjonen og de var der lenge sammen.

De snakket med meg om at de synes dette gikk litt treigt, men at Marit skulle sjekke åpningen igjen etter kl. 16.00.

Da endret alt seg for meg.

Jeg fikk med en gang følelsen av å være under en deadline og at om ikke jeg hadde mer åpning nå, så….et eller annet.

Nå gråt jeg for første gang.

Jeg var livredd.

Jeg fortalte begge at jeg trenger tid og at om jeg ble redd nå så fikk jeg ihvertfall ikke mer åpning.

Åslaug så meg inn i øynene og fortalte meg at åpningen min ikke var noe jeg kunne styre.

Jeg klarte ikke nikke meg enig.

Jeg var overbevist om at frykt ville stoppe prosessen.

Fra da av klarte jeg ikke håndtere smertene lenger.

Jeg var ikke lenger trygg på at kroppen min skulle få gjøre ting i sitt tempo og jeg klarte ikke se frem til noe trygt som kunne hjelpe meg gjennom smertene.

Klokken 17.00, etter 13 timer med rier, sa jeg at jeg trengte anestesilegen.

Det var ikke et alternativ lenger og jeg så at Ørjan var lettet.

Han nikket og fortalte meg at dette var riktig.

Jeg trengte en pause nå.

Imens vi ventet på anestestilegen spurte jeg igjen og igjen om de var sikre på at fødselen kunne gå sin naturlige gang selv om jeg valgte epidural.

De bekreftet at epiduralen kunne påvirke fødselen, men forsikret meg om at det kunne gå kjempebra og naturlig selv ved bruk av epidural.

Jeg var livredd for at riene skulle bli ødelagte av den epiduralen.

Epidural øker lengden på fødsler, som igjen er risikofaktorer for keisersnitt, samt kan gjøre det vanskeligere i presse-fasen, da denne fasen fordrer at man kjenner riene, uten det blir det vanskelig å presse. Å ikke klare å presse øker også risiko for keisersnitt.

Følelsen av å måtte presse, kan også forminskes av epidural. Og det må presses, for å få barnet ut. Om ikke barnet kommer ut av nettopp dette, kan også resultatet blir keisersnitt.

Jeg har en enorm respekt for menneskekroppen og hva den klarer uten “hjelp”. Jeg var fast bestemt på at sønnen vår skulle fødes naturlig, akkurat hvor bestemt jeg faktisk var fikk vi oppleve noen timer senere..

Anestesilegen kom inn. Jeg var allerede lettere til sinns. Jeg visste jeg skulle få en pause nå.

Han var hyggelig husker jeg. Snakket med oss begge. Spurte hvordan Ørjan hadde det. Fortalte at han visste hvordan det var å være mannen i en sånn situasjon. Ørjan smilte forsiktig. Han hadde massert ryggen min, telt sammen med meg gjennom hver rie og holdt hånden min i 13 timer nå.

Jeg satt meg opp i senga, krummet ryggen, holdt hendene til Marit. Hadde hodet mitt mot brystet hennes. Det husker jeg nå. Marit var et trygt sted. Hun var den tredje jordmoren på Ullevål som jeg alltid kommer til å huske..

“Du tar minst mulig dose?” spurte jeg legen. “Ja, jeg får ikke lov av jordmødrene å ta mye her!” “Men du kan kanskje ta mindre kan du, enn du pleier?” Marit nikket til ham “Det kan jeg” sa han.

Klokken var 17.30 og jeg satt veldig snart i senga og smilte. Smertene var borte og det var både deilig og rart.

Var det egentlig bra at fødselen, som egentlig ikke enda har startet, tok en pause nå?

Jeg hadde da en enda et barn i magen som skulle ut, hvor gikk veien nå?

Hvordan skulle han komme seg ut når jeg lå her, nesten helt bedøvet, og nesten helt uberørt av å være midt i en fødsel?


Riene var nesten borte.

De kom, men på et helt annet nivå.

Det var ingen smerte overhodet lenger, men da de kom, ga de meg en pressfølelse.

Ikke en sterk pressfølelse, men den var der.

Riene skulle fortsette nå, med mål om større åpning.

Jeg ble sjekket ca. hver 2. - 3.time og jeg husker at neste gang Marit sjekket meg var det 6 cm åpning.

Det gikk fremover.

Det var ikke så lenge riene var smertefrie.

Sakte men sikkert kom pressfølelsen med en viss smerte involvert og jeg startet å telle meg gjennom riene igjen.

1, 2, 3, 4, 5….

Klokken var kanskje 20.00 nå. 12.oktober 2018. Det var en annerledes bursdag for meg. En bursdag jeg ikke hadde brukt mer enn noen sekunder på å tenke på. Jeg var opptatt med andre ting i år….

Vi hadde de siste timene slått oss til ro med at sønnen vår skulle ha bursdag samme dag som meg. Det startet med at det skuffet oss litt, at vi ønsket at han skulle få sin egen dag, til at vi egentlig synes det var stilig.

Det kom til å bli en god historie ut av det, vi hadde gjort til en kul greie, fordi vi skjønte at vi egentlig ikke hadde noe valg.

Det vi ikke kan styre er det ingen vits å dvele over.

Så nå når klokken begynte å nærme seg midnatt husker jeg at tenkte på dette.

Om han kom til å komme på bursdagen min likevel.

Marit trodde det.

Så da trodde jeg det også.

Nå håpte jeg det, og så ofte på klokken. Frem til ca. 23.00. Etter det husker jeg ingenting av hva klokken var..

Klokken ble 21.00 og Marit fortalte at skiftet hennes var over om en time.

Jeg ble redd og skuffet.

Skuffet over at hun skulle forlate oss og redd for hvem denne nye personen var. 

Redd for om hun nye skulle være på lag med meg og oss i like høy grad som Åslaug og Marit hadde vært. 

Jeg ville ikke ha en som skulle haste kroppens naturlige prosess.

Det var virkelig mitt mareritt. 

Klokken 22.00 kom det en dame inn.

Det var lyst i rommet, ute var det nok mørkt.

Jeg så aldri ut de vinduene fra det rommet.

Jeg aner ikke hva det var der ute.

Hun så ung ut. 

Jeg ble litt redd.

Hadde hun erfaring med dette?

Var jeg trygg?

Var sønnen vår trygg?

Hun tok hånden min og møtte blikket mitt med en smil.

“Hei, jeg heter Alexandra” sa hun.

Jeg så at jeg var trygg.


Jeg så hun var flink og at jeg kunne stole på henne.

Jeg får tårer i øynene av å skrive dette.

For Alexandra kommer jeg aldri til å glemme..

“Jeg vil ha deg i litt ulike stillinger nå, også vil jeg at du skal begynne å presse”.

Alexandra tok tak i situasjonen og styrte den med jernhånd.

“Det kjennes bare ut som jeg skal bæsje, er du sikker på at jeg ikke kommer til å gjøre det?”, spurte jeg litt teit og bekymret.. (jeg hadde fått klyster da jeg ankom Ullevål)

“Det er akkurat sånn det skal kjennes ut” sa Alexandra.

Jeg stolte på henne.

Jeg stolte på henne fra hun kom inn døren.

Vi fortsatte til kl. 23.00 uten at det skjedde så mye.

Jeg spurte om alt var ok, om det var ok at det ikke hadde skjedd så mye.

“Det er en lege der ute som er litt utålmodig” sa hun.

Mitt mareritt i èn setning.

Nå våknet jeg.

“Kan vi skru av epiduralen?” spurte jeg?

Jeg visste at den ødela riene mine.

Riene jeg trengte for å kunne presse.

“Det kan vi” sa hun.

“Vi kan også gi deg Oxytocin” sa hun, for å hjelpe riene. (En syntetisk versjon av et hormon som finnes naturlig i kroppen når den har rier, og som fremmer rier) 

“Kjør på” sa jeg.

Jeg skulle IKKE ha noen inngrep, verken tang, sugekopp eller mitt helt mareritt; keisersnitt.

Vi fortsatte å presse og hun kjente hodet hans når hun sjekket  meg.

Hennes optimisme smittet over på meg.

Jeg var positiv.

Dette skulle vi klare.

Men det hastet nok litt mer enn jeg forsto.

Jeg hadde nok presset litt lenger enn jeg visste..

For plutselig slo Alexandra av lyset og det var plutselig mange kvinner foran meg.

De ba meg presse hardere. De snakket sammen om hva de skulle gjøre.

Beina mine var oppe i sånne “holdere”, jeg hadde et skarpt lys rettet mot meg, sønnen vår hadde en elektrode på hodet, jeg hadde et kateter i meg, jeg fikk et laken jeg fikk beskjed om å dra i for hver gang jeg presset og Ørjan fikk beskjed om å holde hodet mitt oppe i mens jeg presset, for å lage en krum i ryggen.

Men riene mine forsvant sakte men sikkert.

Jeg kjente de nesten ikke lenger og de varte bare i sekunder.

Verken klippingen Alexandra måtte gjøre eller lakendraingen gjorde noen forskjell.

Han kom ikke ut.

Så plutselig sa Alexandra at det ville komme en lege inn.

“Nei” sa jeg!

De brydde seg ikke så mye om at jeg sa det.

Legen kom inn.

Hun var blond. Pen. Streng.

“Jeg skal være flink!”, sa jeg umiddelbart til henne før hun rakk å si noe, og så henne alvorlig inn i øynene.

“Ikke bruk sugekopp på ham, jeg lover å fikse dette!”

Hun svarte at jeg nå hadde presset i 2, 5 time og hvis ikke jeg fikk han ut innen 10 minutter måtte hun komme inn og hjelpe.

Jeg nikket. Hun gikk ut.

Energien var så spesiell.

Jeg så at alle de jordmødrene som sto foran meg var på mitt og vårt lag.

De så hvor sterkt jeg ønsket å klare dette selv og jeg husker at jeg var klar i stemmen. Og sa noe om at vi fikser dette nå. Jeg var positiv. 

De svarte meg. De smilte. De lo litt synes jeg å huske. Det var en god latter. Jeg tror de lo av hvor bestemt jeg var. Når jeg egentlig kanskje burde ha vært utslitt.

“Jeg ser en blond gutt” sa Alexandra.

Så var han ute.


På to rier som varte ca. 5 sekunder hver. Og som jeg nesten ikke kjente. Jeg måtte presse lenge etter riene var ferdige husker jeg. Det klarte jeg ikke før på disse to siste riene.

Han skrek.

Han ble lagt på brystet mitt. 

Jeg klarte ikke holde øynene åpne.

Vi hadde klart det.

Klokken var 01.34 den 13.oktober.

Nord Aleksander var kommet og viste oss for første gang var kjærlighet var.

Han ble lagt på Ørjan sitt bryst. 

Alexandra sydde i mens hun fortalte oss om de 3 barna sine.

Jeg sovnet. 

Og for ham kunne jeg gjentatt de 22 timene uendelig antall ganger.

Og om noen kjenner jordmor Alexandra på Ullevål, hils henne fra meg. Fortell henne at hun gjør jobben sin så godt at det nok er flere enn meg som ikke finner ord eller adjektiver nok for å forklare det..

PS: ikke drikk uante mengder juice neste gang du føder, om du er like heldig som meg, så får du halsbrann av det, og også så sterk halsbrann at det ødelegger for at du klarer å presse. De siste minuttene før han kom ut var det faktisk halsbrann jeg høylytt klaget på….

“PPS”: ikke ta lett på bruk av epidural, husk at den kan ødelegger riene dine, før du bestemmer deg for å få det. Hemmede/ødelagte rier kan øke risiko for keisersnitt.

“PPPS”: husk at det er en helseforskjell for barnet ditt, om det blir født vaginalt eller via et keisersnitt, og gjør det du kan, for barnet ditt, for å klare å gjennomføre en vaginal fødsel. Når et keisersnitt er nødvendig, er det selvfølgelig fantastisk at det kan gjøres!

“PPPPS”: les boken "Ina May`s Guide to Childbirth". Virkelig. Gjør det. 

“PPPPPS”: om du er gravid eller har barn, les boken “Baby Bond”, av Linda Folden Palmer.




Vil du ha en positiv fødselsopplevelse? Bli med på vårt splitter nye nettkurs i hypnobirthing!

Hvordan kan jeg hjelpe deg med din fødselsforberedelse? Send meg en melding her!

  • Instagram
  • Facebook
  • Twitter
  • Pinterest Social Icon

info@positivfodsel.no

+47 46 52 25 35

© 2020 Positiv Fødsel